Damhaug- bokhyllelesing i august. Bl.a.

Ingen vet hvor haren hopper, den svinser litt hit, den spretter litt dit...
I august var tema for Heddas Bokhyllelesing "Bok nummer femten" i ulest-hylla. Hva som stod som nummer femten da vi var kommet til sensommern, er heller ikke godt å vite, men jeg hadde altså satt opp Torkil Damhaugs "Døden ved vann" som rundens bok- og gjett hva?? Boka ble lest, og ikke bare det: nå i høst har jeg lest (og hørt) tre bøker til av samme forfatter, og det betyr selvfølgelig at jeg virkelig har likt det jeg har lest! Det betyr også at det er på høy tid med et aldri så lite samleinnlegg.

Først en kort presentasjon av de fire bøkene, deretter litt tanker rundt bøkene- hva er det som gjør at de skiller seg fra andre thrillere? Hvorfor blir jeg så voldsomt revet med gang på gang?

"Døden ved vann" fra 2008 har flere handlingstråder og åpner med en lang prolog, hvor vi får høre om tolv år gamle Jo som er på Kreta sammen med foreldrene og småsøsknene sine. Foreldrene drikker tett, Jo må være barnevakt og det skinner gjennom at det er mye som plager Jo- og det legges opp til at leseren skal ane at fæle ting er i vente. Deretter gjøres det et hopp tolv år fram i tid, og vi møter norske Liss som bor, jobber og studerer i Amsterdam. Hun har alltid levd et forholdsvis utsvevende liv, men da hun får en telefon om at søstera Mailin, som er den eneste hun virkelig bryr seg om, har forsvunnet, brenner hun ettertrykkelig alle bruer, og drar rett tilbake til Oslo for å finne ut hva som kan ha skjedd. Vi blir etterhvert kjent med et variert og truverdig persongalleri, etterforskere, familie, kollegaer av Mailin, venner og bekjente av den ene og den andre. Det virker som at mange har ting de vil holde skjult, og løgner, ubehagelige konfrontasjoner og situasjoner er viktige virkemidler i historien. Perspektivet veksler stadig, og bidrar til å stresse leseren, samtidig som stemningen er gjennomgående mørk og uhyggelig- leseren skjønner jo at det er en forbindelse til den omtalte sydenferien til Jo, en eller annen skjuler hvem han eller hun egentlig er, men man skal være mye mer oppvakt enn meg for å se sammenhengen før forfatteren avslører den! Spennende, overbevisende og overraskende- det er lett å trekke konklusjonen at forfatteren både er kunnskapsrik og rik på erfaringer fra flere fagfelt som kan gi dybde og truverdighet til en psykologisk thriller som dette.

"Ildmannen" kom ut i 2011 og gav forfatteren hans første Rivertonpris. Dette er også en psykologsk thriller hvor leseren blir sittende å lure på hvem den anonyme stemmen tilhører. Til å begynne med får vi høre historien om en unggutt som kommer fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Mye handler om dype kulturkonflikter, om å gå seg vill i et samfunn som ikke på noen måte ligner det man kommer fra, men likevel prøve å tilpasse seg slik at man kan bygge ei framtid i det nye landet. Nå som jeg sitter her og skriver, slår det meg at Damhaug bruker samme navne-trikset som i forrige bok: vi aner hva som skjer, men vet ikke hvem personene fra "den gamle historien" er da nåtidshistorien tar til! Det er et superenkelt og supereffektivt grep, rett og slett! Det begynner som en enkeltstående, men likefullt grusom gårdsbrann der bortimot tretti hester brenner inne. Snart oppstår flere branner, og leseren skjønner raskt at det er samme ildspåsetter og at han har et prosjekt som på en skrudd måte gå ut på å hevne ting som har skjedd i fortida. Samtidig blir vi kjent med Karsten, en unggutt som er genierklært av klassekameratene, og følgelig står litt utenfor "det gode selskap". Da klassen får en ung vikarlærer, forandrer mye seg. Vikaren blir oppmerksom på Karsten, støtter ham når han havner i trøbbel, og gir mer eller mindre gode råd om hva han bør foreta seg.
Som i forrige bok: synsvinkler, perspektiv og ikke minst før og nå, endres stadig vekk. Det er ikke vanskelig å holde styr på hvem, hva, hvor- men det er altså dette elementet at man ikke vet hvem menneskene i den tidlige historien er når de dukker opp i det som foregår her og nå. Jeg ble forferdelig nysgjerrig på akkurat dette, og irriterte meg fryktelig på at jeg er en så elendig etterforsker!! Plottet er intrikat og finurlig- og det samme kan sies om måten romanen er bygd opp. I tillegg er slutten, her som i den forrige, overbevisende og uforutsigbar.

"En femte årstid" resulterte i Rivertonpris nummer to da den kom ut i fjor- vel fortjent var min umiddelbare reaksjon da jeg hadde lest boka!
Innledningsvis fortelles det om ulykka på Hammerdal Bruk i 1978. Finalen i fotball-VM skal spilles, og arbeiderne har rigget seg til med en liten reise-tv og ei spritflaske som går på omgang. Av forskjellige grunner er ikke stemningen særlig bra- og den blir slett ikke bedre da en av dem blir utsatt for ei grufull ulykke som koster ham livet. I et forsøk på å redusere konsekvensene, blir det lagt fram som at arbeideren var full og dermed uforsiktig. En løgn som skal forfølge de involverte, barna og enda til barnebarna deres.
Knapt førti år senere er takpappfabrikken nedlagt og forsøksvis avstengt. Fire ungdommer, Ann, Helene, Victor og Nicolai henger sammen, utfordrer og egger hverandre, tester grenser som ungdommer gjerne gjør. Ei natt går de for langt. "Streifern", snålingen, hakkekyllingen, blir stengt inne i kjelleren på takpappen, og de "glemmer" å dra tilbake for å slippe ham ut. Kort tid etter hendelsen i fabrikk-kjelleren, blir en av ungdommene funnet død, Ann er sporløst forsvunnet og det drar seg til for både den ene og den andre. Hammerdal er et lite sted, alle kjenner/ kjente/ kjenner til alt og alle, men det er ikke alt det snakkes om.
Hevn, ondskap og galskap, familierelasjoner- og hemmeligheter, korrupsjon, trusler, løgn og fortielser blir ei farlig blanding- den som kødder med feil folk, skal komme til å angre!

Hvem har sagt at døden er mer rettferdig enn livet? 

"Glasshjerte" er ny av året, og forfatteren har nok en gang skrevet en litterær thriller (ikke mine ord, men en veldig god beskrivelse).
Handlinga går over en måneds tid, fra 2. november 2017. Førstkommende torsdag skal Amina forsvinne. (Bare tanken på at jeg vet dette om framtida er nok til å gi meg knute i magen...) Jeg røper ikke for mye om jeg forteller at hun blir funnet drept ei drøy uke etter det.
Brødrene Mikkel og Robin er Aminas fettere og naboer. Mikkel er nitten og har en historie med overgrepsbeskyldinger og innleggelse på en psykiatrisk ungdomsavdeling. Robin er noen år yngre, autist (litt usikker på om eksakt diagnose er nevnt, eller om det bare blir sies at "han er som et lite barn") og mangler evnen til å uttrykke seg, det vil si: han har ordene, men får dem ikke ut i logiske setninger, kanskje fordi han ikke skjønner hvordan verden henger sammen? Han sier ting, men ofte blir det bare avfeid som masete eller gnålete "babbel", Jada, Amina sover. Altså: Robin har sett noe, men kan ikke fortelle hva, Mikkel vet noe, men vil ikke fortelle hva. Det blir trøbbel av slikt.
Spørsmålet er selvfølgelig hvem som drepte Amina og hvorfor. Mange har motiv, flere anledning.
Et rikt persongalleri vokser fram, både i antall aktører, og rent dybdemessig. Det er suspekte naboer, sære familiemedlemmer, intenst pågående ungjenter, nervøse advokater, hevngjerrige etterforskere, horer og antihelter. Som alltid i Damhaugs bøker blir menneskene mer og mer levende etterhvert som historien ruller fram. (På forunderlig vis gjelder dette også de døde) Flere og flere sider ved dem avsløres, tanker, utsagn, reaksjoner, holdninger- noe så lite og enkelt som blikk og skuldrertrekninger er med på å beskrive personligheter på helt geniale måter. Og som alltid: de fleste har noe de vil skjule, mange har noe de må skjule. Det blir trøbbel av slikt.

Det var de fire bøkene, så litt fundering om hva det er som gjør at disse skilller seg fra krim/ spenningsromaner generelt.
Først og fremst er det opplagt at forfatteren drar store fordeler av bakgrunn innen psykiatri, og da snakker vi ikke om sommerjobb ved lukket avdeling eller tilkallingshjelp på akutten. Han er utdannet lege, har spesialisert seg innen psykiatri og jobbet flere år innen faget før han ble heltidsforfatter. Han kan mer om menneskesinnet, dets muligheter og begrensninger enn de fleste, og det gjør at det han skriver blir realistisk og truverdig, hvor "sinnsykt" det enn måtte være. De fascinerende perongalleriene har jeg vel allerede nevnt, men for meg er det en klar sammenheng mellom faglig bakgrunn, menneskekunnskap og karakterbygging- absolutt noe som er med på å øke klisterfaktoren!
Miljøskildringer og beskrivelsene av omgivelser er ofte stemningsskapende og mørke, man kan kjenne mugglukt, føle kuldgufs, høre øredøvende stillhet, ane blikk i nakken. Uten lange utgreiinger sitter uhyggen og spenninga i leseren, som ikke får ro før siste side er lest.
Et annet moment er at ingenting er opplagt, lite som det ser ut ved første øyekast. Alle sakene er solid oppbygd, det er forgreninger og knutepunkt leseren ikke kan gjette eller resonnere seg fram til. Overraskelser og vendepunkt står nærmest i kø, og det er fristende, men vanskelig å spå noe om ferden videre. Når man kommer til slutten og oppklaringene, henger alt godt sammen og man har fått seg nok en overraskelse.
Språklig er Damhaug også i sæklasse. I motsetning til mange andre forfattere som skriver samme sjanger, blir det aldri verken platt eller overdramatisk. Det flyter alltid godt og er tidvis både poetisk, dvelende og vakkert, det kan kanskje minne litt om stilen til Vidar Sundstøl, hvis du for eksempel har lest Minnesota-trilogien? I tillegg krydres tekstene med en akkurat passe stor dose gullkorn og filosofiske visdomsord- det er ikke feil å få noe å tygge på selv om det "bare" er underholdningslitteratur man beskjeftiger seg med!

Du skal være forsiktig med hva slags tanker du går rundt og samler på.

Jeg husker ikke hvem som sa eller tenkte disse ordene, men sitatet er fra "Den femte årstid", og det er veldig mye klokt i dem. Vi kunne vært spart for mye grubleri og elendighet hvis vi ikke på død og liv skulle gå rundt å ruge på alle slags destruktive tanker, eller analysere ned til minste detalj hva som har blitt sagt eller gjort i enhver situasjon.

Mange har fått øynene opp for bøkene til Torkil Damhaug, og de to Rivertonprisene er opplagte kvalitetsstempel. Likevel forundrer det meg at han ikke får like mye oppmerksomhet som enkelte andre (norske) krimforfattere. Etter å ha lest disse fire bøkene, tør jeg påstå at han går de fleste en høy gang når det for eksempel gjelder dybde, kompleksitet og språklig eleganse. Kan det ligge en forklaring der? At mange har forventninger til at krim- og spenningslitteratur ikke skal være for komplisert eller krevende? At man vil ha en historie fra a til å, og at det ikke skal være for mange elementer å forholde seg til? Ikke slik å forstå at handlinga i bøkene er vanskelig å følge, men de er omfangsrike i den forstand at den foregår på flere arenaer, ofte har skiftende vinklinger og at relasjonene mellom menneskene er vage. For meg (og mange andre) er det dette som hever bøkene noen ekstra hakk, men du vet: den enes glede, den andres vrede...

 ************** 

"Døden ved vann" er fra egen ulesthylle, "Ildmannen" og "En femte årstid" er fra biblioteket, mens "Glasshjertet" er leseeksemplar fra CappelenDamm/ lydbok fra biblioteket. Alle finnes de andre finnes også som lydbøker. 

Mer om forfatteren og forfatterskapet finner du HER.