Hvitverk. Kjærlighetstapene. Dikt og aforismer

Jeg kan ikke påberope meg å være en erfaren diktleser. Enda mindre skal jeg skryte på meg at jeg er kompetent til å vurdere hva som er bra eller dårlig, det som kommer ut innen denne litt diffuse, snåle, skremmende sjangeren... Det jeg likevel har tenkt å ta sjansen på, er å anbefale to små bøker som gav meg flotte, dels fornøyelige, dels fandenivoldske leseopplevelser. Sånt noe skal man ikke kimse av!

Først ut er svenske Athena Farrokzhad med "Hvitverk". Utgivelsen fikk mye og -slik jeg ser det- velfortjent oppmerksomhet både da den var fersk i Sverige i 2013, og her i landet nå i år. Dagens Nærligsliv er antagelig ikke den avisa man først og fremst forbinder med poesi og diktanalyse, men når de slår på stortromma og slår fast at dette er lesevennlige dikt for folk som ellers ikke leser poesi, føler jeg meg kallet til å undersøke fenomenet nærmere!
Jeg leste e-boka på ebokbib, og har antagelig gått glipp av noe av det som gjør diktene eller sitatene ekstra sterke. I papirutgaven er teksten kvit på svart bunn, e-boka helt ordinær, svart tekst- kvit bakgrunn.
For meg som er amatørdiktleser, føles det ofte litt lettere å lese dikt/ diktsamlinger som til sammen danner en historie. Her er det en jeg-person som forteller om seg selv, familien og familiens bakgrunn ved å la andre familiemedlemmer uttale seg, mens hun selv for der meste nøyer seg med å videreformidle disse sitatene. Mor sa... Far sa... Onkel sa... Litt etter litt blir vi godt kjent med innvandrerfamilien, traumer de har opplevd, verdikonflikter, håp og mismot. Mange av utsagnene er fantastisk godt formulert, de kunne vært trykt på store plakater, hengt opp på offentlige steder og gitt fler enn meg litt å gruble på!

Broren min sa: Prisen er aldri så høy som når du tror ingen betaler.

Faren min sa: Om det gikk an å konkurrere i martyrskap ville moren din gjort alt for å tape.

Moren min sa: Vi har det så høyt under taket som gulvet fortjener.

Man kan fort bli forledet til å lese dette som en slags selvbiografi, men Farrokzhad selv påpeker at det er feil, og at det er en bok som tenker rundt hva erfaringene av krig, revolusjon, rasisme, immigrasjon og språk fører til. Interessant, aktuelt og viktig! Oversetteren har til slutt skrevet et etterord der hun filosoferer litt rundt hvordan man bestreber seg på å gjendikte et helt konsept, og at det ikke bare er å finne de norske ordene, men at alt som står mellom linjene også må ivaretas. Dette er kanskje ikke så viktig for de mer erfarne diktleserne, men for meg var det lærerikt og et stort pluss- kanskje til og med en av grunnene til at jeg synes den bør anbefales, spesielt til de som fortsatt kvier seg for poesi, eller kanskje like mye til som bare vil lese noe sterkt og originalt.

Mange av de som har rost "Hvitverk", har brukt ordet "aforismer". I tillegg til at jeg ikke akkurat har noe pondus hva gjelder poesi, er det store hull i fremmedordlista mi. Greit da at NRK feier all omtrentlige definisjoner til side og forklarer begrepet i sin omtale av boka- det gjengis her, ettersom jeg velger å tru jeg ikke er den eneste som beveger meg på gyngende grunn ;o)
aforismer er korte, pregnante formuleringer som rommer en slags paradoksal sannhet eller innsikt, enten formulert med snert og brodd, eller av det mer poetiske slaget.

Og dermed dukket Steinar Opstad opp som troll av eske, for ikke å si en overraskelse på ebokbib. Han er nok ikke noe ukjent navn, det er nok bare det at han og jeg har beveget oss i ulike kretser.. Han debuterte helt tilbake i 1996, og dette er hans ellevte utgivelse i tillegg til at han har vært redaktør for et par-tre andre utgivelser. Han har blitt tilgodesett med en rekke høythengende priser- og alt dette har altså gått meg husforbi. Denne gangen var det altså disse aforismene som førte oss sammen. Mer presist: hans ""Kjærlighetstapene. Dikt og aforismer" som kom ut på forlaget Kolon i fjor.
Dette er også en original liten sak. Noen "vanlige" dikt som jeg strengt tatt ikke ble så berørt av, og ei god samling pregnante formuleringer som rommet både paradoksale og innlysende sannheter med snert og brodd. Det fiffige er at han skriver en del om hva dikt er/ bør være/ ikke bør være, altså poetisk lynkurs del 2.
Jeg nøyer meg med å gi noen nesten tilfeldig valgte eksempler:

I poesien så vel som i livet kan for mye inderlighet være et tegn på tomhet, akkurat som for lite inderlighet kan være et tegn på det samme.

En poet må ha et minimum av bondevett, for når åndeligheten tar over, forsvinner kunsten. Poeten er som grisen, lett å stresse.

En tanke som beskrives som dyp, er neppe en stor tanke.

Nevnte jeg at begge bøkene er gitt ut på Kolon? At det er Tina Åmodt som har oversatt "Hvitverk"? At begge bøkene finnes på ebokbib?
Ja?
Da er det ho greit, da! Anbefales ;o)

Det er hytteliv, det er jakttid, det blogges fortsatt fra padda- vær overbærende med ordlisteterror, manglende redigering, evt bilder oppned osv.