Skitur med italienske sko, fjelltur med svenske gummistøvler

Våren er ei underlig årstid. Hvis du kombinerer den med boktitler kan den bli enda mer forunderlig, og tittelen her har jeg faktisk belegg for ;o)
Ettersom dette tross alt er en bokblogg, skal jeg denne gangen konsentrere meg om de to bøkene til Henning Mankell, ikke råttent skiføre eller dårlige valg av skotøy på fjelltur...

En gang i tida leste jeg "Italienske sko". Det var antakelig i 2007 da den kom ut som paper-back. Til tross for labert lesetempo de siste ukene, er det mange boksider som har blafra forbi sida den gang, og jeg husket fint lite annet enn at jeg likte boka veldig godt. Nå som den frittstående oppfølgeren "Svenske gummistøvler" kom ut, fant jeg ut at tida var inne for en aldri så liten reunion med Mankell og Fredrik Welin. Jeg var redd for å gå glipp av detaljer og mer eller mindre viktige poeng, og nå i ettertid, er jeg godt fornøyd med den avgjørelsen!

I "Italienske sko" blir vi altså kjent med Fredrik Welin. En karriere som kirurg ente brått da han gjorde en fatal feil inne på operasjonssalen. Han ble ikke fratatt legelisensen, men valgt likevel å førtidspensjonere seg. Nå bor han mutters alene på øya han arvet etter besteforeldrene i den svenske skjærgården, og har i grunnen blitt en bitter, halvt mannevond grinebiter. Han utsetter det meste, skyr konflikter og avskyr kanskje aller mest seg selv?
En dag oppdager han at det står et menneske med rullator ute på sjøisen. Det viser seg å være Harriet som han sviktet for mer enn tretti år sida. Nå er hun svært syk og vet hun skal dø, men før det skjer, er det ett løfte hun vil at Fredrik skal innfri. Dette møtet og det Harriet overtaler Fredrik til å bli med på, kommer til å snu opp-ned på det meste av det fastgrodde livet til den førtidspensjonerte legen.

Møter med gamle favoritter er aldri helt risikofritt. Det er en overhengende fare for at men skal bli skuffet, og jo lengre tid det har gått, jo mer har men forandra seg, ergo vil boka oppleves annerledes. Denne gangen gikk det helt fint- eller det gikk bedre enn helt fint: det gikk helt strålende! Med store og viktige temaer som blant annet kjærlighet og ærlighet, sorg og svik, selvforakt og selvransakelse- et fargerikt og stadig voksende persongalleri og en historie som plutselig og uventet tar nye retninger, er dette fortsatt en av favorittbøkene mine. Velskrevet, stillferdig, rørende, melankolsk og langt, langt vekk fra krimromanene han kanskje har vært mest kjent for.

Når "Svenske gummistøvler" begynner, har det gått åtte år sida vi forlot Fredrik Welin. Selv om tilværelsen hans sett utenfra er uforandra, har han begynt å kjenne på at alderen krever sitt, bitterheten har skifta form, og er nå mer en følelse av ensomhet og savn. Nok en gang skjer det noe som virkelig snur livet hans på hodet: ei natt brenner det gamle huset hans ned, og med det alt han eier og har. Det eneste han klarer å raske med seg på vei ut av den overtente bygningen, er to ventre-støvler av merket Tretorn. I tillegg til de opplagt utfordringene det medfører å miste alt man har samlet gjennom et helt liv, må han etterhvert også slåss mot mistanken og ryktene om at det er han selv som er brannstifter, og han dras mellom raseri, oppgitthet og frykt.

Selv om det naturligvis er mange paralleller til "Italienske sko", er dette en ganske annerledes roman. Språket, stilen, miljøet og deler av persongalleriet er det samme, men denne er (slik jeg leser den) både mer politisk og mer personlig. I og med at forfatteren selv døde av kreft bare et halvt år etter at boka var ferdigskrevet, er det nesten ikke til å unngå at man leser den som forfatterens skjønnlitterære testamente. Mye spinner videre på temaene fra "Italienske sko". Der grubleriene rundt svik, sorg, savn og selvransakelse surret rundt i forrige bok, har man nå kommet fram til neste "stadium": "selvbenådning". Godeste Welin har gjort mange, og til dels store, feil i sitt liv, nå er det tid for å innse at dette må han leve med, alle har trått feil, alle har sine hemmeligheter. Det ligger mye håp i det å tilgi seg selv.
Boka er stillferdig, melankolsk, klok og ettertenksom- faktisk også med et visst spenningsmoment i det forklaringa på de etter hvert mange mordbrannene først kommer helt mot slutten.

Dette kan kanskje høres ut som en trist og deprimerende roman, men i tillegg til den alvorlige grunntonen, finner man flust av komiske scener og pussige situasjoner, slik at balansen mellom det mørke og lyse likevel opprettholdes.

Av disse to bøkene er det den første som er den absolutte favoritten min, men jeg ville likevel ikke vært "Svenske gummistøvler" foruten. Den danner en fin og naturlig avslutning på en stillferdig og enkel, men likevel sammensatt og dyp historie. Begge lydbøkene er nydelig lest inn, men enda mer perfekt hadde det kanskje blitt hvis det hadde vært samme innleser på begge bøkene- eventuelt kan det være en fordel åat man lar det gå litt lengre tid mellom bøkene, slik at man ikke henger seg opp i at blant annet enkelte navn får ulik uttale. En bagatell selvfølgelig, men det er det eneste jeg har å pirke på her- og bøkene: de anbefales på det varmeste, begge to!!

Italienske sko

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2007

Spilletid 9:07/ 311 sider

Lest av Yngve Berven

Svenske gummistøvler

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016

Spilletid:12:48/ 434 sider

Lest av Ola Otnes

Begge bøkene er oversatt av Kari Bolstad

Begge lydfilene har jeg kjøpt selv.

Vil du vite mer om bøkene, er det bare å google- omtaler og anmeldelser finnes i hopetall!