Veldig kort om grusomme "Irène" av Pierre Lemaitre

Tittelen er feil. Iréne er etterforsker Verhoevens høygravide, svært vakre, intelligente og høyst respekterte kone. Hun er tvers igjennom snill og omtenksom. Hun er den siste personen på jorda noen ville finne på å kalle grusom. Det er historien som er grusom, de første uforståelige, spektakulære drapene og til sist det som skjer med Irène.

Forlaget skriver følgende:

Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. 
Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis' bok "American Psycho", og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Dette er opprinnelig bok nummer en i Lemaitres suksess-trilogi, men her i landet har den kommet ut etter det som skulle vært den andre- henger dere med? Noen har stokket om på rekkefølgen, og det fiffige er at det som kunne blitt en spoiler-katastrofe av dimensjoner, istedet har gitt bok nummer én, som har blitt nummer to, en ekstra grusom dimensjon, i og med at vi allerede fra første side vet at de ikke klarer å stoppe morderen før det er for sent. ( I tillegg får man ganske tidlig en mistanke om hvem gjerningsmannen er, og dermed vet hvem politiet "konkurrerer" mot, og leseren ser hvor politiet gjør feil...)
Jeg trudde de detaljerte beskrivelsene fra "Alex" måtte være toppen av utspekulert vold og ondskap, så viser det seg at forfatteren har vært minst like oppfinnsom her... Da jeg nærmet meg slutten, og jeg skjønte at jeg fint kunne rekke å høre resten før jeg gikk og la meg, måtte jeg likevel slå av. I et blaff av klarsyn innså jeg at den slutten og de detaljene jeg visste måtte komme, garantert enten ville gi meg mareritt, eller ta nattesøvnen fra meg...

Etter at jeg var ferdig med boka, kom jeg på at bøker om bøker gjerne blir favoritter hos veldig mange bokbloggere; mon tro om det er flere enn meg som gir den "sjangeren" et litt annet innhold etter å ha lest/ hørt denne?! Boka anbefales så absolutt, og det spiller nok ingen stor rolle om du ikke har lest bok nummer én/ to først- bakoversveisen sitter nok perfekt uansett! Samme terningkast som for Alex:

 

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 

Oversatt av  Christina Revold

ca 12:21 timer/ 395 sider

Lydboka leses av Håkon Ramstad

Lydfil fra forlaget/ ebokbib.

Andre som har blogget om boka er Rita og den andre Berit

Ps: Det finnes ei tredje bok, "Camille"- tipper den kommer om ikke så altfor lenge. 

Håper bare de frynsete nervene mine har kommet seg litt til da.