Skuffende tysk bokhyllelesing

Det er tid for andre runde i Heddas bokhyllelesing, tysk opphav danne gangen. Ettersom jeg slett ikke har så altfor mange bøker stående ulest, måtte det bli den ene jeg hadde av en tysk forfatter.

"Sommerfugløya" er ei bok jeg fikk tilsendt fra forlaget uten at jeg hadde bedt om det. Av og til treffer slike overraskelser bra, andre ganger blir de lagt til sides fordi de ikke frister nok, til slutt har man de få bøkene som blir lest, men som man innser at burde forbli ulest. Dessverre havnet denne boka i sistnevnte kategori.
Det handler om tyske Diana som innser at det skrantende ekteskapet hennes er over, samtidig som hun får beskje om at ei gammel tante ligger for døden i England. Hun knuser innventaret i stua før hun tar fri fra jobben, slipper alt hun har i hendene og dra av sted. Hun rekker akkurat fram i tide slik at tanta kan be om at hun må prøve å finne ut av en gammel familiehemmelighet. I herskapshuset Diana arver, i familiens gravkammer osv finner hun spor som fører henne til Sri Lanka, hvor nye spor og avsløringer venter- i tillegg til at Den O Nye Store Kjærligheten dukker opp. En oppskriftsmessig og usedvanlig forutsigbar parallell-roman, med handling i 2008 og 1880-årene.
Jeg har ikke tålmodighet til å skrive utfyllende om alt som irriterer, men skal gi dere et tilfeldig utvalg av elendigheta:

• Dårlig oversettelse, dårlig ordvalg, dårlig flyt, kronglete setninger og mye gjentakelser.
• Klisjéene oversvømmer teksten; Glasskårene som glitret ondsinnet mot henne på side 21, glitret som diamanter i sollyset da vi kom til side 24... 
• Utsagn henger ikke på greip: "Ullfrakken han hadde over armen, var så perfekt i snittet at det ville være lett å ta ham for å være en rik forretningsmann." Jaha? Det er jo godt gjort å kunne vurdere snittet på frakken der den bare henger over en arm?
• Det slurves med detaljer som slektsledd; når tippoldemoren omtales som tipptippoldemor, blir det vanskelig å henge med på hemmeligheter og avsløringer.
• For langt, uttværende og detaljert. Hvis en del absolutte uvesentligheter hadde blitt luket ut, kunne man sikkert slippe unna med rundt trehundre sider i stedet for de 447 jeg slet meg gjennom. 
• Dårlige overganger mellom 2008-historien og den fra 1880-årene, eksempel: "Plutselig var det som om noen stilte seg bak henne og hvisket bokens historie i øret hennes." -Og vips er vi i Colombo i 1887, og får vite hvordan boka kom inn i fortellinga.
• Lite troverig, for ikke å si totalt usannsynlig. Hvor overbevisende er for eksempel følgende: Hun har vokst opp uten å vite noe som helst om familiehistorien, men "arver" et mysterium hun lover å løse. Hun drar til fjerne, eksotiske Sri Lanka, og der hun finner et brev skrevet av tidligere nevntetippoldemor, skjult i en vegg på en gammel teplantasje. Da bestemmer hun seg for ikke å lese det før hun har lett opp og nøstet opp i alle andre spor og løse tråder!!  Det er detektiven sin det!! 

Egntlig synes jeg det er litt synd at det ble slik en nedtur. Dette er jo en sjanger som mange er veldig glad i, og forfatteren selger etter hva jeg har forstått bra i ei rekke land. En roman hvor store deler av handlinga er lagt til eksotiske Sri Lanka, har dessuten potensiale til å bli veldig spennende, men for min del ble det til slutt bare komisk. Nå føler jeg at jeg er ferdig med bøker med palmer og sommerfugler på coveret, men jeg hadde ikke lyst til at denne skulle få bli stående igjen som eneste representant for nyere tysk litteratur. Etter noen nettsøk var jeg en snartur innom biblioteket fredag, der plukka jeg med meg ei bittelita flis av ei bok som har fikk mye - og entydig positiv oppmerksomhet da den kom ut for noen år sida. Jeg hadde håpet at jeg skulle rekke å få med en omtale i dette innlegget, men tiltross for et beskjedent omfang, er det ikke i bok man raser gjennom. (I tillegg har jeg vært opptatt med andre særdeles viktige saker, slik som skiskyting, langrenn, kombinert (!) og ikke minst krimfestival...) Jeg får komme med et oppfølger-innlegg en dag med det første!