Seoul, Sør-Korea

Ta vare på mamma  
Shin Kyung-Sook

Forlaget Press, 2011
240 sider.


Dette er enda ei bejubla bok- og den fortjener all den hederlige omtalen den har fått, ingen tvil om det. Dette er tidenes mestselgende bok i Sør-Korea, den er solgt til 23 land og mødre og døtre verden over har i følge forlag og presse trykket den til sine bryst. 
Dette er settingen: Et foreldrepar på omkring søtti år, drar fra landsbygda inn til Seoul for å besøke barna sine, og for første gang blir de ikke møtt på stasjonen, men skal finne fram ved egen hjelp. Plutselig er moren forsvunnet, og det merkelige er at hun ikke dukker opp. Familien setter opp etterlystplakater, annonserer i aviser og de leter. Likevel; hun er og blir borte.
I hver sine kapitler har de forskjellige familiemedlemmene ordet, og vi får vedkommendes opplevelse av situasjonen som har oppstått, de forteller episoder fra barndom/ungdom/samliv, og hvordan de har oppført seg i forhold til moren/ ektefellen og hvordan de har oppfattet henne som person. Vi ser hvordan de anklager seg selv og hverandre, og vi ser hvordan familiebåndene har blitt tynnslitt i et samfunn som har endret seg ikke i hurtigtogfart, men lyntogfart! Mens foreldrene fortsatt bor på landsbygda og lever tradisjonelt der, har barna flyttet til byen, distansert seg fra bygda og tradisjonene. Det har blitt en fullstendig uoverstigelig avgrunn mellom disse livene- de kunne like gjerne vært fra ulike planeter! Til slutt får også moren komme til orde med sin historie.
Historien fortelles lavmælt, og når man først får taket på den litt uvante fortellerstilen, er det vanskelig å forbli uberørt av den. 

Jeg har ventet ei stund med å skrive om denne boka, og grunnen er at jeg har tenkt og tenkt og nærmest irritert meg grønn! Til tross for at heltebildet av moren (i overført betydning allverdens mødre) tross alt slår sprekker når hun selv forteller sin historie, har jeg kommet fram til at min reaksjon ikke har vært rettferdig. Jeg har nemlig følt at morsrollen har blitt opphøyet, og moren ble satt i en martyr-rolle.. Hadde historien vært lagt til vår del av verden, hadde det vært urimelig å legge ansvaret for relasjonene innen en familie på barna; her er det en selvfølge at det er foreldrene som skal legge grunnlaget, og at jobben de gjør fra begynnelsen av er avgjørende for hvordan forholdet blir i framtida. Jeg har innsett at forutsetningene er helt annerledes i Sør-Korea. Et land som fram til sekstitallet var svært tradisjonelt, og som de følgende femti åra har vært det landet i verden som har hatt størst økonomisk veksten. Fra å være en økonomisk ubetydelighet, er landet nå det fjerde største i Asia, og nummer tolv på lista over verdensøkonomien. Jeg vil tro at hvis man skal sammenligne med norske forhold, så vil man måtte ta familieforholdene på landsbygda her på begynnelsen 1800-tallet og i løpet av femti år la den transformeres til dagens samfunn. Da kan man ikke forvente at foreldregenerasjonen skulle ha noen pedagogisk idé om hvordan familiebånd skulle knyttes, og det blir nesten i overkant forståelig at familiemedlemmene verken ser eller forstår hverandre.

Phhuu... Jepp sånn er det! Jeg kan godt anbefale boka; den gir et godt bilde av hvordan Sør-Korea har vært gjennom en utrolig forandring og hvordan dette har påvirket menneskene der. Og for all del: det viktige budskapet i boka er at man skal ta vare på og sette pris på de og det man har. Man vet ikke hva lykke er før man har mistet den.

Så lar jeg det være med det. Ikke noe mer geografi eller sosiologi-leksjon i dette innlegget!