Stalins kyr
Sofi Oksanen
Forlaget Oktober 2009
162 av 431 sider.
Estland har en historie som er preget av mye uroligheter og okkupasjoner. Landet, eller deler av landet har vært okkupert av både Sverige, Danmark, Tyskland, Polen-Litauen og Russland, og så vidt jeg vet er det fortsatt deler av landet (i nord-øst og sør-øst) som ligger under russisk herredømme, uten at noen formell grenseavtale har blitt inngått. Hovedstaden Tallinn, står på UNESCO´s verdensarv liste, og har de siste årene blitt et populært turistmål.
Når jeg har "lest meg opp" på Estlands historie nå for å blogge om Oksanens debutroman, får jeg faktisk litt lyst til å lese mer... Men, jeg har allerede begynt på ei ny bok som fenger fra side én, og da er det strengt tatt verken lett eller nødvendig å slite mer med denne. Jeg har virkelig prøvd, og jeg ser jo at her er det kvaliteter som absolutt er verdt litt honnør, men likevel, altså; jeg står på mitt, og legger den bort. I hvertfall for denne gangen. Føler ikke at jeg er med i historien, kommer ikke under huden på personene og får litt følelsen av å være på ei tredemølle. Og jeg vet at de aller, aller fleste er uenig med meg; jeg har ikke funnet en eneste omtale som ikke er positiv, så kanskje jeg bare er på feil sted, til feil tid? Har opplevd at bøker jeg har lagt bort og tatt fram at senere, har gitt en helt anna opplevelse ved andregangs forsøk.
Stalins kyr er skrevet av finsk-estiske Sofi Oksanen, og er historien om tre generasjoner estiske kvinner: Anna som er bokas spiseforstyrrede hovedperson, hennes mor Katariina som giftet seg med en finne (Annas far) og flyttet til det som omtales som Steinfinland, og Sofia, bestemora. Vi får innblikk i hvordan det er å leve i et overvåkningssamfunn, og ikke minst hvordan det kan være å leve med minnene om overvåkningen; at alle kan være spioner, angivere, fiender, at man aldri bør stole på noen, og at man alltid må være forberedt på å gå krokveier, både fysisk og "taktisk" for å få det man ønsker seg eller trenger. Det handler om hvordan mennesker hele tida må tilpasse seg dagens forhold, samtidig som historien overskygger det meste.
Anna ble en jente som ikke skammet seg over noe, selv om det ikke fantes annet enn skam og taushet, skammens taushet og tausheten skam. (sitat s. 78)
Forresten: jeg har vært litt urolig for at jeg ikke er kritisk nok som leser, at jeg kanskje er for lett å begeistre... Heretter lar jeg den tanken ligge, og gleder meg over at jeg klarer å finne bøker jeg liker ;) Heretter skal jeg heller ikke bruke så mye tid og energi som jeg har gjort med denne, før jeg legger bort bøker som ikke går rett hjem hos meg. Noen som har en idé om hvor langt man bør kjempe før man gir opp ei bok? Er for eksemel femti sider nok?
SvarSlett