25% og dobbel dose= briljant Ferrante

Det begynner å bli ei stund sida nå, men ganske så overraskende fant jeg altså et prøveeksemplar av Elena Ferrantes bejublede førstebok i Napili-serien i postkassa. Jeg leste Samlagets presentasjon, jeg leste flere anmeldelser i aviser, jeg leste omtaler på diverse bokblogger- men jeg leste ikke boka. Den begynner nemlig med ei tre sider lang liste over personer som er med, og da konkluderte jeg raskt: det her er sikkert grusomt uoversiktelig! Jeg er så lat og bedagelig anlagt at jeg gidder ikke å lese ei bok hvor jeg stadig vekk må slå opp i registeret for å finne ut hva slags forbindelse det er mellom den ene og den andre.
Til alt hell og stor glede, har Silje Breivik lest inn historien som lydbok, og da skjønner dere! Da var det så mye lettere å gå løs på det som så ut som ei utfordring! Det er rart med det: Ofte er det slik at lydbøker lister og lurer seg inn i et lesehjerte som ikke er villig til å åpne seg for papirvarianten☺

Boka begynner med at Elena får vite at Lila, hennes trofaste, men litt mystiske venninne fra barndommen, er sporløst forsvunnet. Ikke en knapp er tilbake- ikke et hårstrå er å finne- hun har til og med klipt seg selv ut av alle bilder familien hadde. Den eneste som vet at dette er noe Lila har snakket om i flere tiår, er Elena. Da hun innser at Lila til slutt har funnet en måte hun kan fordufte på, blir Elena rasende, og bestemmer seg for å skrive ned absolutt alt hun husker fra livene deres, tanker, opplevelser, observasjoner. Dermed får vi Elenas fortelling mer eller mindre kronologisk fra de to møtes som småjenter til Lila gifter seg i tenårene. De har ganske lik bakgrunn: de kommer fra fattige familier i en svært belasta og urolig bydel i Napoli og begge er både intelligente og skoleflinke. Forskjellen er at der Elena er forskiktig og pliktoppfyllende, er Lila frekk og freidig og sluntrer unna skolearbeidet. På prøver er det likevel Lila som er den dyktigste, og begge vil de studere videre da de har tatt sine første eksamener. Elena får hjelp av ei lærerinne som overbeviser foreldrene hennes, mens Lila ikke er like heldig, og må begynne å hjelpe til å familiens skomakerbedrift, samtidig som det forventes at hun skal gifte seg smart- dvs sikre familien økonomisk. Til dette punktet har vennskapet deres vært preget av praktiske konkurranser, men herfra blir konkurransen mer preget av rivalisering, gjensidig misunnelse- og lengsel etter den nærheten de hadde hatt.

Den hemmelige forfatteren har med en fantastisk fortellerglede skapt et spennende tidsbilde med truverdige, sterke karakterer. Her er det heftige følelser, engasjement, familiefeider, stridigheter, vold, drap, kjærlighet, lidenskap og vennskap. En detaljrik og kompleks historie hvor det til tross for mine dystre spådommer slett ikke ble uoverkommelig å holde styr på de foskjellige navnene og forbindelsene. Kanskje det var fordi boka er kjempebra lest? Akkurat passe mye variasjon og innlevelse. Jeg storkoste meg fra første til siste lydspor, og gleder meg til bok nummer to, "Historia om det nye namet" kommer i oktober! Del tre, "Dei som flyktar og dei som blir" kommer neste vår, og den siste "Historia om det tapte barnet" kommer høsten 2016. Det er bare to ting å gjøre: glede seg samtidig som man smører seg med tålomdighet.

Mi briljante venninne

Elena Ferrante

Oversatt fra italiensk av Kristin Sørsdal

Usedvanlig bra lest av Silje Breivik

Spilletid: 12 timer, 11 minutter

403 sider

Lydbokforlaget/ Samlaget, 2015

(Klikk på forlagslenkene hvis du vil høre/ lese utdrag!)

Og den litt ullne overskrifta? En firedel av serien er lest/ hørt- har hørt hele lydboka, og supplert med litt "egenlesing" når det har passa seg slik ;o) Lydboka er hakket kvassere, spør dere meg!

To bøker om Sofie og Otto- ikke for barn

Helt sida Brit Bildøen fikk p2-lytternes romanpris

Helt sida Brit Bildøen ble nominert til p2-lytternes romanpris for Sju dagar i august har jeg vært bestemt på at den skulle jeg lese. Så skjedde det som har lett for å skje, både på bokfronten og ellers: andre ting, andre bøker kom i veien og sju dager i august ble til nærmere sju måneder i vinter. Vel. Boka dukka plutselig opp på eBokBib, og da er det uhyre lettvint å trykke på "LÅN"- så vips lå den klar for lesing på Padda.
Boka handler om Sofie og Otto, året er 2019, byen er Oslo og verden har forandra seg en god del i løpet av de årene som ligger mellom oss og dem. Blant annet er forskjellene mellom folk blitt større, spesielt er de fattige blitt mer synlige. I tillegg er det ikke lenger oppsiktsvekkende at vær og natur herjer med menneskene og det menneskeskapte.
Sofie er leder ved det nye Munchmuseet, mens Otto leder FROM- foreninga for romfolket. Begge er veldig engasjerte og opptatt på hver sin kant, men på fritida er de alltid sammen, og det er viktig for dem å bevare fasaden og fatningen. Sofies datter var en av ungommene som ble drept på Utøya, og sorgen og tomrommet det bragte inn i livet deres preger dem naturlig nok fortsatt, om enn på ulik måte.
Handlinga går som tittelen sier over ei uke. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sofie har fått et insektsstikk som irriterer. Hun prøver å ignorere det, mens Otto prøver å overtale henne til å oppsøke lege. Dette kunne vært en bagatell, men i stedet blir det på en måte starten på ei lang rekke uhell, ulykker, sammenstøt, dårlige følelser og dårlige stemninger.
Forfatteren har på en mesterlig måte klart å skape et kompakt scenario der omgivelsene på alle måter er med på å understreke hovedpersonenes kamp for å holde på det hverdagslige i en verden og en tilværelse der man oppdager stadig flere sprekker under en tilsynelatende helt grei overflate.
Mye, mye mer kunne vært sagt om denne, for det er virkelig en glimrende roman som fortjener alle de godordene (og prisene) den har blitt overøst med, og jeg anbefaler dere å lese Ellikkens fyldige og reflekterte omtale, i tillegg til det Samlaget selv skriver på sine sider.

I stedt for å skrive mer om "Sju dagar i august", skal jeg utbrodere litt om en annen interessant oppdagelse jeg gjorde. Som jeg har nevnt i et par tidligere innlegg, går det tregt med skrivinga for tida, og da jeg skulle friske opp litt rundt denne boka, kom jeg over denne artikkelen i Aftehosten:

Da ble jeg selvfølgelig veldig nysgjerrig! Var det mulig at dette bare var en omskriving av en allerede og for lengst utgitt roman?? Her mått inspektør Snusen til pers! Biblioteket her hadde ikke "Desperate personar" i samlinga si, så jeg prøvde meg på Norgeslån, men da skjedde noe jeg faktisk aldri har opplevd før: forespørselen ble avvist uten begrunnelse. (Det gjorde Snusen om mulig enda mer oppsatt på å avdekke om det hele var juks og bedrag!) Neste forsøk på å komme til bunns i sakene, var å skrive en e-post til Samlaget, der jeg forklarte hvorfor jeg ønska meg et leseeksemplar av Paula Fox si bok fra 1970. (Den kom ut på norsk først i 2010) Det gikk ikke mange dagene før boka lå i postkassa og Snusen kunne fortsette undersøkelsene sine!

I "Desperate personar" møter vi  Sophie og Otto. Handlinga er lagt til Brooklyn, året er 1968. Det begynner med at de skal i middagsselskap, Sophie blir bitt av en villkatt da hun gir den mat. Hun prøver å ignorere og bagatellisere uhellet, mens Otto mener hun bør komme seg til en lege. Denne "drakampen" følges gjennom hele historien, og blir på en måte det som setter i gang rekka med ubehagelige hendelser.
Det er også flere likhetstrekk mellom disse to romanene, men det inntrykket jeg til slutt sitter igjen med, er at de tross alt er ganske så ulike.
Jeg synes Bildøens "versjon" er mer intens, dramatisk og engasjerende. Det er mulig det er fordi lagt til Norge og at handlinga er nærmere i tid,. Hendelsene og omstendigheter hun beskriver er mye mer aktuelle i det nyhetsbildet som preger livene våre her og nå. Paula Fox har kanskje lagt mer vekt på samspillet (eller manglende samspill..) hennes Sophie har i forhold til menneskene rundt seg. Forskjellen kan kanskje beskrives som om Fox´ Sophie og Otto er to planeter som sirkler rundt hverandre i stadig videre sirkler, mens Bildøens Sofie og Otto har havna i samme tørketrommel som virvler dem rundt...  Noe sånt? Kanskje?

Inspektør Snusen  har i hvertfall konkludert med at det er stor avstand mellom inspirasjon og plagiat!
Begge bøkene fallt i smak, men skal jeg rangere dem opp mot hverandre ville jeg satt "Sju dagar i august" øverst. De som allerede har lest Bildøens bok, kommer til å glede seg over "Desperate personar", og for de som ikke har lest noen av dem, anbefaler jeg å lese Fox først og Bildøen etterpå- det vil garantert gi en spesiell leseopplevelse! Anbefales!!

Hvis du vil. Ned til hundene. Helle Helle.

Det går litt tregt med skrivinga for tida, men det leses og det høres, og for at jeg ikke skal komme helt i bakevja, blir det nok et to-i-ett-innlegg. Denne gangen er det danske Helle Helle som skal få litt oppmerksomhet. Jeg var av de heldige som ble overraska av pakke fra Oktoberforlag rett før påske: Helle Helles splitternye bok "Hvis du vil". Før jeg rakk å lese den, begynte det å dukke opp omtaler på både den ene og den andre bloggen, noen positive, mens andre var mer... skal vi si undrende eller avventende? Jeg fikk inntrykk av at de mest positive var de som hadde lest litt av forfatteren fra før, mens de mer undrende akkurat hadde hatt sitt første møte med henne. Det gjorde at jeg bestemte meg for å lese noe av det hun har gitt ut tidligere, og helt tilfeldig var det nok ikke at det var "Ned til hundene" som ble valgt ;o) Perfekt tittel og den eneste som er lest inn på lydbok.

Begge bøkene er forholdsvis beskjedne av omfang. Begge bøkene har blitt nominert til Nordiskråds Litteraturpris. Begge bøkene er oversatt av Trude Marstein. Begge bøkene er utgitt på Oktober forlag. Begge bøkene handler om ensomhet og fellesskap og ukjente mennesker som møtes under ganske så spesielle omstendigheter. Begge bøkene er preget av tvetydighet og at mye må leses mellom linjene.

I den første boka (Ned til hundene, fra 2009) Møter vi "Bente" da hun går av bussen på et sted hun ikke kjenner, hun vil finne et godt sted å gråte. Tilfeldighetene vil det slik at det ikke finnes noe hotell eller lignende på stedet, siste buss har gått, en orkan er på vei- og John kommer syklende forbi. John og samboeren Putte er uføretrygdet, bor avsides, passer hundene til en onkel, har en nysgjerrig, syk gammel nabo- og en hjørnesofa Bente kan sove på til hun få avtale om et annet sted å bo. 

I "Hvis du vil" (2015) møter vi to joggere som har løpt seg vill i en skog. De er fremmede for hverandre, men skjønner naturligvis at de må holde sammen da mørket kommer og de ikke vet hvilken vei de må velge for å finne fram. Mannen er en litt hjelpeløs figur som er ute på sin første joggetur, kvinnen har mer handlekraft og er mer erfaren- på de fleste områder. De finner et krypinn hvor de kan søke ly for natteregnet, og natta går med til litt søvn, minner, tanker, historier og når den ene sover mens den andre er våken, snakker de litt til seg selv. Dagen etter blir kvinnen syk, og de blir forhindret fra å ta seg videre før kvelden nærmer seg på nytt.

Handlingsresyméene mine er veldig korte, og yter selvsagt ikke bøkene særlig rettferdighet, men mi erfaring er at man lett kan finne lengre, mer utfyllende hanlingsreferat er på nettet hvis man vil vite mer. Det jeg synes er interessant med å ha lest/ hørt disse to bøkene i sammenheng, er at jeg lettere ser hva som kanskje er noe av Helles "prosjekt". Det handler, som nevnt, om mennesker som er fremmede for hverandre, som møtes i spesielle settinger, for å se hva som skjer. (Ikke mine ord, jeg leste det et sted, og syntes det var en utrolig god beskrivelse av det hele) Hvordan holder de ut med hverandre? Hvordan behandler de hverandre? Hvordan påvirker de hverandre? Respekt? Overbærenhet? Godhet? Nedlatenhet? Raushet? Disse to historiene utvikler seg ganske så forskjellig, felles for dem er at hovedpersonene tross alt har gode hensikter.  De vil ikke noen av de andre noe vondt, men spesielt i "Ned til hundene" får leseren en følelse av at de ikke bare går ned til hundene, men at de også kommer til å gå i hundene. I begge bøkene kommer det fram mer og mer som viser at hovedpersonene har hatt sitt å slite med. De gjør så godt de kan, det de trur er det beste, det klokeste, men ofte er det jo sånn at man får fasiten først når valgene er tatt, billetten stempla og toget gått.

På overflata er historiene hverdagslige, slentrende, enkle. Forfatteren er god til å formidle stemninger, forteller detaljrikt og overrasker leserne med hva som framstilles som viktig og hva som er av mindre betydning. Denslags endres jo med ståstedet til den som forteller...

Går det an å si at språket er lettflytende? I tillfellet så er det det jeg vil kalle Helles språk. Det er skåret inn til benet og presist, men samtidig både blomstrende og variert. Det er rett og slett veldig fint! Det smyger seg inn i øregangene og hjernebarken, og gjør i all sin enkelhet stort inntrykk på i hvertfall denne leseren!

Begge bøkene anbefales varmt og hjertlig- og gjør gjerne som meg: "Ned til hundene" først, "Hvis du vil" etterpå. Jeg er klar for "Dette burde skrives i nåtid"! Helle Helle har fått en ny tilhenger.

Wild av Cheryl Strayed

...eller 

"På ville veier. Om å miste fotfestet og komme på beina igjen"

Begge de to forrige innleggene mine handla litt om bøker som etter mi mening hadde uheldige framsidebilder. Det samme gjelder boka jeg skriver om i dag- som i tillegg ble velsigna med en usedvanlig klisjéfylt og temmelig håpløs tittel, for ikke å si tittel OG undertittel, da den kom ut på norsk. Går man inn på bokelskere.no, finner man ut at boka kun har femten "følgere" og at gjennomsnitlig terningkast er femblank. Går man inn på for eksempel "Mi briljante venninne", ser man at den har 121 følger, men "bare" 4,85. Litt tabloid kan man da si at førstnevnte er den beste. (Jeg har foreløpig bare lest "Wild", så om det stemmer har jeg ingen formening om ;o) Ser man videre på medieoppmerksomheten som har blitt de to bøkene til del, kan man konkludere med at verden er urettferdig. (Det er noe jeg så absolutt har personlige erfaringer med, så den delen av resonnementet kan jeg uttale meg om. Det stemmer, verden er urettferdig.)
På bildet over, er først bildet Aschehoug brukte da de gav ut boka i 2013. Jeg har sett andre skrive om assosiasjonene de hadde til spåkoner, jeg selv fikk tanker om 20- og 30-tallets cherleston-dansere. I begge tilfeller gir det uheldig utfall når man i tillegg leser tittelen...  Det neste bildet som gir et mye riktigere inntrykk av hva boka handler om, er pocketutgava som er gitt ut i forbindelse med at den er filmatisert. Det siste bildet er "original-utgava" som også gir et veldig riktig inntrykk, samtidig som det i stedet for å avsløre for mye, gjør en potensiell leser nysgjerrig. Jeg ser for meg at "en potensiell leser" i dette tilfellet er en som har kjennskap til utgåtte fjellsko- og dermed vil ha anlegg for å bli overlykkelig for å ha funnet en roman om å gå tur, i fjell eller skog. Så kommer det viktige i dette innlegget: "En potesiell leser" som definert over, vil definitivt og faktisk føle lykke når boka leses. I tillegg vil den kanskje vekke til live både minner fra tidligere turer og drømmer om framtidige! For ordens skyld: dette er ikke ei ut-på-tur-aldri-sur-bok: Dette er en selvbiografisk roman. Gripende, engasjerende, personlig, reflektert, nydelig og inspirerende. Ikke bare for oss som går og går og går, men også for alle andre som har levd et liv og som har erfart at alle valgene man tar- eller lar være å ta- er det som tilsammen utgjør selve livet. Jeg virkelig elsket denne boka, av hele mitt natur- og bokelskende hjerte! Hadde jeg hatt religiøse tilbøyeligheter, hadde dette muligens vært min bibel-
Og denne er det bare femten bokelskere som har lest.

Gi meg en ropert og en høytaler- flere må få vite om denne!!

Flyfoto av eventyrlige Crater Lake som ligger ved stien- ett av livets utrolige MÅ-OPPLEVES!

Cheryl Strayed hadde et harmonisk og godt liv fram til moren hennes fikk en kreftdiagnose og døde kort tid etter, da Cheryl bare var 22 år. Da rakna hele tilværelsen hennes. Hun mista kontakten med søsknene og stefaren. Hun skilte seg fra mannen som hun fortsatt elsket. Begynte med narkotika. På alle måter endte hun opp med et destruktivt og utsvevende liv, til hun ved en tilfeldighet fant ei bok om PCT- The Pacific Crest Trail. En sti som går parallelt med Stillehavskysten, fra Mexico til Canada. 4286 kilometer, over bre og fjell, gjennom ørken, skog og eng. Over elver og langs innsjøer. Hun finner ut at for å bli den hun engang var, må hun gå denne stien. Underveis forteller Cheryl om hva hun til enhver tid opplever på stien, naturen, menneskene hun møter, smerter, oppturer og nedturer, gleder og fortvilelser, tanker som kommer, ting hun opplevde fra hun var barn fram til hun mistet moren og virkelig ble fortapt- Strayed. 

Bokelskerinnen har skrevet et flott entusiastisk innlegg om boka- det bør dere få med dere slik at all eventuell tvil blåses bort!

Wild- På ville veier

400 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Aschehoug, 2013/ 2015

Boka fikk jeg husbonden til kjøpe da jeg ikke hadde penger igjen sjøl ;o)

Ps. oppdaget at forlaget har tilbud på e-boka! Kun 97,- kroner og du kan legge ut på en uforglemmelig langtur i helga!

Hei, jeg heter Berit og er pusher

Akk ja...
Veien er ikke alltid så lang fra avhengighet til å bli pusher. Jeg har vært begge deler i lang tid nå, og jeg vet ikke om det er noe å være stolt av... Det bare er sånn! Et personlighetstrekk, kanskje. Noe jeg (og omgivelsene) bare må prøve å leve med. Bære over med.
Det som kanskje gjør saken litt ekstra ille, er at det oftest er unger som blir utsatt for pusheren i meg. Til mitt forsvar må jeg tilføye at jeg jeg opptil flere ganger har sagt fra om at de må gi beskje om dette er noe de ikke synes passer seg, eller om de synes jeg heller bør få tankene over på andre ting.
Enn så lenge er det kun bøker som blir gitt bort til jul og når tanteunger har bursdag- og det er altså bok-pusher jeg er! Jeg er ikke spesielt god til å huske bursdager, så for at ingen skal bli glemt, får alle ungene i hver familie bursdagspresang samtidig- med burdagshilsen og beskje om at det ikke er sikkert at de får noe når det er den ordentlige bursdagen ;o) Foreløpig har ingen kommet med andre ønsker, så fire bøker er nå klare til innpakking og avlevering. Det foresvever meg at det er noe spesielt med flere bursdager i slutten av april.
Men så var det det med at jeg sjøl er avhengig også, da... Det er ikke lett å gå inn i en bokhandel og ikke ta med noe til seg sjøl når en først drister seg inn! Denne gangen var det Stallo av Stefan Spjut jeg lot meg overtale av. Jeg er en enkel sjel, og lar meg ofte styre/ friste av framsidebildene på bøkene, og det første bildet de brukte på den boka, appellerte ikke helt til lesehjertet mitt. Den nye framsida, derimot! Hoho!!! Nå har jeg avslutta et par andre (korte) bøker, og er klar for en liten murstein!

Noen av framsidebildene til "Stallo". De gir ganske forskjellig inntrykk!

I dag er det tirsdag, det betyr at Beathes bok♥ arrangerer boka på vent! Alltid nye fristelser der også...

Det var en gang...

Det var en gang en løvekvinne...

Og lenger kommer jeg ikke på en fiks start på dette innlegget som kommer til å bli i overkant langt. Det blir ingen bokomtale, men det hele begynte med ei bok for lenge, lenge sida. Det var en gang...
Det var en gang, i mitt forrige liv, at jeg jobbet mye- altfor mye. Derfor hadde jeg altfor lite tid til alt annet, og lesing var blant de tingene som ble nedprioritert. Det var da jeg først oppdaget lydbøkenes velsignelse, og jeg lånte så godt som alt biblioteket fikk inn. Nå er det jo ofte slik at når noen først velger å lese inn ei bok, så er det alene et kvalitetsstempel, så jeg hørte villig vekk altde hadde- også de som hadde feil coverfoto.

Eva Arctander eller apekvinnen?

Det gjelder i aller høyeste grad for Erik Fosnes Hansens "Løvekvinnen". Eva Arctander, bokas hovedperson, blir beskrevet som en vakker pike, dekket av gyldne silkemyke hår. Ikke skjønner jeg hvorfor de har valgt et bilde av en apekvinne med lyse pistrete fjoner i ansiktet og ellers ser ut til å være velsignet med mørk, kort og grov ragg. Man bør pakke boka eller lydboka inn i bokbind for at dette bildet ikke skal forkludre leseopplevelsen- eventuelt vente til neste år med å lese den. Nå kan den oppvakte leser sagtens lure på hvorfor man skal vente enda et år med å lese ei bok som kom ut allerede i 2006. Forklaringa er at jeg har stor tru på at den vil bli gitt ut på nytt da, ettersom boka nå er filmatisert (inntil videre er 28. august avsatt til premiere) og i den forbindelse bør det jo virkelig komme en filmpocket med nytt fint framsidebilde!

Rimelig frekt trettitall-antrekk!?

Jeg har allerede bestemt meg for å kjøpe den- og jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke litt av honoraret jeg fikk som statist da de hadde innspilling på Maihaugen nå i vinter! Jepp! Tenk det! Det er så klart en grunn til at jeg som så godt som aldri ser film, vet at den har premiere i august neste år ;o)
Som så ofte ellers blir det forandring i planene. Skuespillerlivet er ikke noe slaraffenliv. Det var oppmøte klokka sju på mårran, og med drøyt tre timer kjøring, var jeg oppe ukristelig tidlig, og jeg innrømmer glatt at jeg satt og halvsov mens jeg kjørte. Det var jo ikke sånn at jeg var til fare for meg selv eller andre- det var jo ingen andre ute på veien, føret var greit- og etterhvert ble det til og med ganske lyst. Problemet viste seg først noen dager etterpå. Da det kom brev fra politiet adressert til mannen i huset. Det var hans bil som hadde kjørt godt over fartsgrens ved den automatiske trafikk-kontrollen ved Åsta denne mårran i firetida...

Takk for sist! Husk max 70 km/h!!!

Hvis dere lurer, så betyr 86 km/h i 70-sone 2600,- blanke kroner i forenkla forelegg. Og helt sikkert noen prikker på førerkortet, men det har jeg ikke brydd meg om å sjekke. Jeg kjører ikke mye, og enda mindre for fort... Særlig nå som jeg har betalt en drøy lærepenge. Det er ingen overhengende fare for at dette skal gjenta seg med det første.
Man lærer som sagt så lenge man lever- og så lenge man lærer noe nytt hver dag så lever man! Jeg har nemlig også lært meg hvordan sånne gebyr betales. Det er et kapitel for seg. Man logger seg inn på Statensinnkrevingssentral med bankbrikken, og vips! Der kommer kravet poppende opp- evtuelt alle kravene som står i navnet ditt, hvis du er av de mer skruppelløse..

Noen tastetrykk ekstra, og beløpet trekkes fra konoen. Dvs. beløpet PLUSS 40,- i betalingsgebyr!!! Som om 2600,- kroner rett ut av vinduet ikke skulle være nok...

Så sånn går dagene. Det ene tar det andre og alt heng i hopes med alt. Ei lydbok jeg hørte i 2008 gav meg fartsbot i 2015. For meg var dette omtrent så langt det er mulig å komme vekk fra den berømte komfortsona. Å melde meg som filmstatist er noe ingen- absolutt ingen- hadde forestilt seg at jeg kunne finne på! Jeg er for gammel til ikke å gripe de mulighetene som byr seg. (De som tenker at de er for gamle til å gjøre det ene eller andre har misforstått grovt!) Jeg fikk en skikkelig artig opplevelse, og at det i tillegg ble en dyr lærepenge tar jeg egentlig med knusende ro. Jeg antar dette var en once in å life time-opplevelse, og de kan man jo godt betale litt for. Det med å finansiere et pocketbok-kjøp skal jeg vel klare, jeg har tross alt ganske god tid på meg- den som lever får se!

Og boka? Jeg likte den utrulig bra, både da jeg hørte den første gangen og nå da jeg hørte den på nytt. Det er forfatteren sjølv som les, og det gjør at man får historien akkurat slik han har fantasert seg frem til menneskene, hendelsene, vektlegging, betoning osv. Jeg lover meg selv- og andre at det skal komme en full bokomtale når premieren nærmer seg!

Hopp da, så blir vi kvitt deg!

Av Tanja Wibe-Lund

Aschehoug Forlag, 2015
218 sider
Leseeksemplar fra forlaget

Denne gangen kommer jeg med konklusjonen aller først. Dette er ikke en litterær perle, men den er dessverre sørgelig aktuell og kommer sannsynligvis alltid til å ære det, så les den likevel.
Om man ikke har blitt mobbet selv, så har nok de aller fleste hatt mobbing nært innpå seg. Alle kjenner både mobbere og mobbeofre. Alle har sett. Alle har hørt. Altfor få griper inn. Altfor få vil (inn-)sjå at ungen deres mobber- eller mobbes, begge deler er på hver sin måte forbundet med skam, skyld, sinne og sorg.
I boka fortelles først og fremst historien til Tine-Mari Lyngbø Mjåtveit som ble mobbet oppgjennom hele oppveksten, uten at noen voksne tok henne på alvor og grep inn i situasjonen. Både Tine- Mari selv, familien hennes, lærere, mobberne og andre som ble mobbet får komme til orde og forteller hvordan de opplevde mobbinga. Det er ineressant å lese hvordan de har opplevd de samme episodene, men har hatt helt ulik oppfatning av alvoret. "Jeg følte meg aldri trygg" står i sterk kontrast til "Det var jo ikke alvorlig ment!".
Det som forundrer meg etter utallige festtaler og kampanjer, er at de voksne, i 2015, fortsatt blinder igjen øynene og ikke vil sjå! Dette gjelder både foreldre og lærere. Det betyr selvfølgelig ikke at de synes mobbing er greit, jeg trur rett og slett de er redde for å stikke seg fram- da stiller man seg jo lagelig til for hogg selv? Det forundrer meg at man setter i gang antimobbekampanjer på ungdomskoler- da er det jo altfor sent og toget har gått, liv er allerede ødelagt. Jeg trur man må begynne mye før: ikke på barneskola, men i barnehagen- eller første dag i barnehagen! Mobbing må få konsekvenser for den som mobber. Selv om vi vet at mobbere ofte (alltid?) også har problemer, kan ikke det legitimere det faktum at de kan ødelegge andre mennesker langt inn i voksenlivet- mange preges faktisk hele livet.
En annen ting som forundrer meg, er hvordan voksne tyr til mobbing enten for å styrke sin egen posisjon og/ eller svekke andres. Når barn/ ungdom mobber, kan det til en viss grad forklares med at de selv er usikre osv, men hos voksne holder ikke denne unnskyldninga- de bør vite bedre enn å tråkke på andre for å styrke selvbildet sitt. Og hvordan i alle dager skal man ha forhåpninger om at unger skal være snille mot hverandre, når de overalt ser voksne oppføre seg som troll og drittsekker?? Media flommer nærmest over av historier som kan relateres til mobbing, selv om man ofte bruker andre ord. Et ferskt eksempel i den sammenhengen, er alle twitter-betrolelsene merket #jegharopplevd. Tusenvis av kvinner har fortalt om situasjoner der de har blitt trakassert, utsatt for overgep, følt seg tråkka på osv- av menn. Mange har fortalt om de grusomste opplevelsene de har hatt i livet, ting som har forandra dem for alltid. Det har de gjort for å sette søkelys på hvordan menn bevisst eller ubevisst har brukt fysisk eller psykisk makt mot kvinner. Tommel opp! Klapp på skuldra! Stå på! Da kan man ikke bli annet enn trist og skuffet over menn som forsøker å latterliggjøre disse meldingene. Disse kvinnene. Det er ikke annet enn ussel, ussel mobbing! Voksne mennesker, som kanskje aller helst burde rett til bake til barnehagen, til første dag i barnehagen. Lære seg folkeskikk og respekt før de får gå videre i livet.
Til slutt- og igjen: Som voksen bør man føle seg forplikta til å si fra når man er vitne til mobbing, både i det virkelige livet og i den uhåndgripelige internett-verden. Det er ikke akseptabelt å mobbe, men det er nesten like uakseptabelt å snu seg vekk uten å prøve å gjøre noe.

Hvis noen skulle lure, så finnes det en definisjon av hva mobbing er, den finnes på side 45 i boka:

-Mobbing er når en person gjentatte ganger over en viss tid blir utsatt for vonde og ubehagelige handlinger fra en eller flere personer og har vanskelig for å forsvare seg.

Det er noe å tenke på.


Mari har flere smakebiter, sikkert mest for fornøyelses skyld, men kanskje noe til ettertanke også!