tirsdag 6. november 2018

Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad

Et ustrukturert forsøk på å formidle en leseopplevelse


Hhhhjaaaa....
Hvor skal man begynne når målet er å skrive noen velvalgte ord om ei bok på over tusen sider, eller ei lydbok som strekker seg over 41 timer og 36 minutter (det er faktisk mer enn ei full arbeidsuke, det!)?
Bare ved å se på sidetallet skjønner man at dette er en bredt anlagt roman. Virkelig bredt! Hvor mye skal jeg fortelle og forklare? Det kan av og til være fristende å bare gjengi omtalen fra forlagene, men i dette tilfellet holder det ikke nok koipere, jeg trur nesten de har hatt samme dilemma som meg: hvordan skal vi presentere denne?

Shelley Duvall/ Mischa Grey
Max er altså vår mann, når vi blir kjent med ham, er han en kjent og suksessrik, men fullstendig desillusjonert teaterregissør. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan han satte i gang, men han begynner i alle fall å fortelle livshistorien sin. Antakelig leser vi  manuset som senere går tapt i forbindelse med uværet Sandy. Forholdsvis ukronologisk, med sidefortellinger og parallellhistorier utvikler det seg til en oppvekstroman, en kjærlighetsroman, en samfunnsroman, en kunstroman, en anti-krigsroman, en anti-kapitalistroman og så videre, og så videre..

Max vokser opp på Forus/ Stavanger på søttitallet, men historien går lenger tilbake enn det. Kan hende starter det med Vietnamkrigen? Kanskje før det også? Kanskje kan man si at  det begynner med de religiøse besteforeldrene til Max, men uansett er det viktige hvordan historien fortsetter og hvor den ender.
Kort fortalt: Midtsommer 1990, Max og kameratene Stig og Andri er akkurat ferdige med barneskola. De sitter på toppen av Ulsberget, bak dem ligger grusbanen, foran dem, under dem ligger Forus, med fabrikkene, bensinstasjonene, og Scania-verkstedet. Max skulle vært hjemme allerede, men det er siste kvelden og han har venta altfor lenge med å fortelle det: i morgen klokka seks drar de. Før naboene er våkne, drar familien på fire over Atlanterhavet til USA, til 64 Poplar Street, Garden City, Nassau County, Long Island, New York- Amerika. Og videre via, via, via, til Montreal, Canada høsten 2012.
Oppbruddet fra Forus er det første store bruddet for Max. Det skal komme flere tap, men også seire, og det skal komme nye bekjentskaper som skal bli like viktige som barndomskameratene.
Etter at han kommer til Long Island strever han med å lære språket, knekke de sosiale kodene- finne seg til rette. Etterhvert treffer han Mordecai, og vennskapet deres blir redningen for Max- og det blir på mange måter en nøkkel til framtida. Sammen entrer de teaterscenen og det er Mordecai som presenterer ham for Mischa. Mischa som ligner på Shelley Duvall, er sju år eldre, lager de mest bemerkelsesverdige, fotografiske malerier av vaskemaskiner. Mischa som blir hans livs kjærlighet. Mischa som gjør at han endelig møter Owen, som tidligere var Ove, farens eldre bror, som dro til USA for å satse på jazzmusikk, men som endte opp i Vietnam og vel tilbake i Amerika ble jazzmusikken umulig, og livet ensomt og vanskelig. Det blir litt lettere da Max og Misch dukket opp, men fortsatt ensomt, ensomt, ensomt.


Det store spørsmålet er om romanen virkelig måtte bli så lang? Er ikke 1083 sider rent for mye? Jo, antakelig er det det. I hvertfall hvis det er et mål at flest mulig skal lese boka? Jeg tenker på Jón Kalman Stefansons trilogi om "Gutten"☺; de bøkene er samla i en trippel-pocket, som ikke er på mer enn 713 sider til sammen. Jeg elsket den islandske trilogien- og jeg var fortapt i historein om Max, Mischa, Mordecai og Owen, og etter å ha hørt/ lest ferdig hele praktverket, kan jeg ikke si at "dette kapittelet kunne vært strøket" eller "her blir det for detaljert"- det er alle digresjonene, assosiasjonene og sidesprangene som gjør romanen så overveldende fantastisk og som gjør at leseren forblir hengende på kroken. Det er heller ikke noe godt alternativ å la Owen eller noen av de andre hovedpersonene blitt statister ved at historiene deres hadde fått mindre plass- livene deres er jo deres liv og historier, og dermed viktige for Max- og for leseren! Hjertet mitt banker og blør litt ekstra for Owen.. Så mange drømmer, så stort talent, så mange venner, så nært forhold til broren og så altomfattende ensomhet...
Som ofte ellers har jeg kombinert lyd og papir. Jeg tenkte det var greit for å komme i mål. Delvis var tanken å gjøre det effektivt, delvis at jeg lett måtte kunne gå tilbake hvis jeg mista tråden i lydboka- (det kan skje den beste når lyd kombineres med mer avanserte ting enn å sitte med hendene i fanget) Egentlig trudde jeg det skulle gå greit om man falt av lasset et øyeblikk; med det omfanget burde det være mer enn nok av muligheter til å hoppe på igjen. Noe rart skjedde: her er det over tusen sider med sømløse overganger fra det ene til det andre, men plutselig var det et ulogisk brudd. Jeg stoppa lydboka og begynte å bla bakover i papirboka, og gjett hva?! Et helt kapittel mangla! Fra side 175 til 199 er borte vekk. Det er helt sant, jeg trudde selvfølgelig at det måtte være noe galt med nedlastinga mi, men jeg sletta og lasta ned på nytt- med samme resultat. Kan forklaringa være at innleseren ikke kan japanske skrifttegn? Ei linje på side 194 er ikke direkte oversatt eller forklart, men det presiseres at utsagnet var upassende all den tid vedkommende verken var (a) stygg, (b) en gammel kvinne som (c) luktet døde katter... Men altså et helt kapittel borte på grunn av ei linje med japanske tegn innlesern ikke kunne lese? Det måtte gå an å finne en bedre løsning, eller hur? Jeg ble litt snurt, og mumler at da burde han hoppe over avsnitt eller kapitler med norske ord han ikke kan også. Som for eksempel skatoll som han konsekvent (dvs minst tre ganger) uttaler sjattol... Hrmf...

Men altså... 1083 sider? 41 timer og 36 minutter..? Den eneste relevante sammenligninga jeg kommer på, er denne: Du drar på ferie til et nytt og ukjent sted. Vel framme viser det seg at du har funnet Paradiset- det har absolutt alt du kunne drømmer om, og du tenker at Her! Her kan jeg bli resten av livet!! Og likevel, etter ei stund, kan man faktisk få et aldri så lite snev av brakkesyke, for Paradiset er ei øy, og det virker som den blir litt mindre for hver dag som går, og til tross for at alt er perfekt, begynner man å lengte etter noe annet- ikke nødvendigvis noe bedre, bare ei forandring. Et nytt sted, ei ny bok, et annet univers...  For: for mye av det gode er ikke bra det heller..?

Tilbake til det innledende spørsmålet: Kan hende man bør begynne med å gjøre klar ei kanne med te eller kaffe og smøre seg ei real matpakke..? Ikke bare for å forberede seg på omtaleskriving, men like gjerne for å være rustet til maratonlesing- boka er knallbra og jeg er strålende fornøyd med at jeg fortsatt ikke har lest Harstads siste; den som venter på noe godt osv ☺


Lest av Jonathan Espolin-Johnson
Pocketbok fått som bursdagspresang/ lydfil kjøpt (finnes også i Fabel-app´en)

14 kommentarer:

  1. Jeg digger han og denne boka er helt fantastisk bra.
    Han fikk sultprisen for den og det fortjente han.
    https://kleppanrova.blogspot.com/search/label/Harstad%20Johan

    Det med å kombinere lydbok og bok er bare topp for meg og prøver så ofte jeg får det til. Topp kombinasjon, for da jobber jeg mens jeg lytter og koser meg med å bla i boka når jeg får anledning.
    Har du lest Torbjørn Færøyvik "Orientekspressen"? Driver med den nå. Der følger jeg med på kartet og for meg som har reist der og kan følge han helt/nesten til Georgia synes det er er som en ferietur, man opplever alt på nytt.
    Gleder meg allerede til i morgen når jeg kan høre mer..
    Ha en flott kveld!

    SvarSlett
    Svar
    1. Å kombinere lyd og trykksak er som regel det beste alternativet. Akkurat nå har jeg gitt op ei lydbok fordi jeg absolutt ikke fant tonen med innleseren.. Boka er ikke skrinlagt, jeg må bare vente med å fullføre til jeg får et annet format i hus ;o)
      Jeg har ikke hørt eller lest noe av Færøyvik, men jeg skjønner at jeg bør vurdere det, selv om jeg ikke er like bereist seom deg! Vanskelig å få med seg alt som er lesverdig..

      Slett
  2. Leste bare konklusjonen din for å se om den fristet meg til å ta den fram snart. Og det gjør det. Har også fått den i gave- i pocket-dvs fikk gavekort og kjøpte den i fjor sommer. Lest?
    Nei, men skulle, skal, vil, når jeg får tid.. Tror jeg bare skal få lest en del av de nye norske jeg har her før vi stemmer til BBP i januar.

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare å brette opp ermene ;o)

      Slett
    2. Hehe, ja det er vel det.. Rart hvordan mursteinene hoper seg ulest opp i hylla. Men der faktisk ikke så lett å dra med seg på ferie og reise, feks. Og det krever mer tid å lese dem for at det ikke skal bli så oppstykket lesing.. Det er vel noe med det. I perioder funker korte bøker best.

      Slett
    3. Som REGEL funker korte bøker best! Det er som du sier nødvendig å ha mye og god tid for å lese disse mursteinene, og selv når vi har det, og boka på alle måter er god, blir man lett utålmodig.
      Akkurat nå har jeg dårlig samvittighet for ei forholdsvis omfangsrik bok som jeg har lånt på biblioteket, "Pachinko". Den er ikke i nærheten av denne, men likevel kvier jeg meg for å begynne, fornyer lånet når det nærmer seg forfall og legger den til side på nytt. Jeg trøster meg med at man ikke kan forlenge hvis noen har reservert boka- og den kan like godt ligge her på vent, som at den står bortgjemt på biblioteket eller ligger hjemme hos noen andre som også skuler skyldbetynget til siden når de passerer den ulest på stuebordet eller nattbordet ;o)

      Slett
    4. Jepp.
      Hehe, kjenner igjen akkurat det der med de lånte bøkene- men som du sier, bib kaller dem tilbake hvis noen venter på dem.
      Nå skuler jeg med dårlig samvittighet på Ildefonzo Falcones siste bok på ca 1000 sider og Kjetil Bjørnstads siste langroman. De er ikke lånt, men leseeks som jeg føler jeg bør lese innen rimelig tid. Kan hende det blir i romjula..Spesielt Falcones sin. Den er Pri 1 av mursteiner for tiden.

      Slett
    5. Ildefonzo ja... "Havets katedral" var av de bedre leseopplevelsene, så oppfølgeren bør kanskje vurderes, men det blir definitivt IKKE en tusensider til på meg med det første! Bortsett fra Pachenko, har jeg for det meste bøker OPP TIL "normal" lengde på prioriterningslista mi framover. Jeg får gjøre som deg: sjå an åssen det blir i romjula ;o)

      Slett
  3. Må jeg lese den altså? når du nevner trilogien om gutten så har du meg vet du :)

    SvarSlett
    Svar
    1. He-he... Ja Tine, du må nok lese denne også, selv om sammenligninga mi med "Gutten" mest går på omfanget og hvor vanskelig det er å gå løs på en koloss som dette. KAn hende du kan like den, men jeg er ikke sikker; kanskje det blir for omstendig og snirklete? Jeg likte den veldig godt, men jeg skjønner at noen synes det blir for mye..

      Slett
  4. Så fin omtale! Det er ikke så nøye med handlingsreferat, de kan man lese seg til hvor-som-helst. Liker at du drodler mer enn du analyserer, og sammenligningen med ferieparadiset er fantastisk beskrivende :) Denne er nok i lengste laget for meg (tror jeg..?), men jeg hadde kanskje vurdert det annerledes hvis det hadde vært en trilogi, ja. Hvem vet? Kanskje hvis jeg får veeeldig god tid en gang, hvis jeg brekker en fot eller noe...

    Fortsett med drodling :D

    M. (som i Maria)

    SvarSlett
    Svar
    1. Aiai.. Ja, brekker du en fot, kan du .. gå... for denne ;o)
      Og ja, det blir nok mer drodling framover også, det er mange nok som skriver skikkelige omtaler, men jeg har innsett at det er jeg som regel ikke strukturert nok til å få til. Den blogginga har blitt mer og mer et sted jeg skriver for å ha et arkiv hvor jeg samler leseopplevelser, og hvis jeg husker på å linke til forlagene, er det jo enkelt å finne mer info. (Både for meg sjøl hvis jeg skulle glemme for mye senere, og for andre lesere som blir nysgjerrige)
      Drodling og ikke for mye korrektur og redigering- da går luft litt ut av ballongen, dessverre... Det får bli som det blir!

      Slett
  5. Interessant omtale - og så pussig med det kapitlet som var borte? Eg trur ikkje noko mangla i den eboka som eg las.

    Eg var ikkje særleg begeistra for denne, og det skuldast fyrst og fremst omfanget. For å sitera litt av omtalen som eg skreiv i januar 2017: "Max, Mischa & Tetoffensiven inneheld mange fine skildringar - men dei er ofte utmattande detaljerte. Eg føler at Harstad ikkje ser sine eigne (og lesaren sine) begrensingar. Det vert altfor mange ord, altfor lange setningar, for omfattande utbroderingar, for mange trådar som vert hengande i lause lufta." Eg ga boka terningkast 3.

    No skal det seiast at eg hadde enorme forventningar sidan eg ga Harstad si bok 'Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet' terningkast 6.

    Ei byrja på Himmelrike og helvete, den fyrste om gutten, for ei tid tilbake. Eg kom ikkje skikkeleg i gang med den - og ga opp (etter nokre få titals sider, for fort?) heile greia.

    SvarSlett
    Svar
    1. Omfanget er helt klart det store ankepunktet ved denne, og til tross for at jeg likte boka veldig godt, kjenner jeg meg selv godt nok til at jeg tviler på om jeg noen gang hadde klart å fullføre hvis det ikke hadde vært for lydboka. Det er tross alt litt lettere når man kan "få gjort unna noen timer" samtidig med at man lufter hunder, for eksempel. Jeg er helt enig med deg når det gjelder terningkast for "Buzz Aldrin"- Færøyene er faktisk nevnt en gang i denne boka også, så det kan tenkes at forfatteren ahr en viss forkjærlighet for øyriket.
      "Himmelrike og helvete" hørte jeg også som lydbok, dvs, jeg hadde papirbøkene tilgjengelig for å kose meg ekstra med de aller fineste sekvensene. Mener å huske at det gikk trått for meg også da jeg prøvde meg på bare papirboka først, men da jeg gikk over til lyd og først kom inn i handlinga, var jeg helfrelst! Synes du skal gi den en sjanse til, og da anbefaler jeg absolutt (og selvfølgelig !) lydboka :o)

      Slett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺