Forliset, av Frode Granhus

Dette er den femte boka med Rino Carlsen i hovedrollen, og jeg er glad for å kunne meddele at forfatteren denne gangen har lagt mer vekt på at plottet skal være mer sannsynlig enn det var i den forrige boka, Kistemakeren.

Det har gått et drøyt år sida "kistemakeren" ble avslørt. Journalistene har mistet interessen for den spektakulære saken, og hverdagen (og kulda) har fått overtaket både på hjemmebane og lensmannskontoret. Det vil si; helt til en naturfotograf finner ei tønne fastfrosset i isen og oppdager et lik nærmest hermetisert i tønna. Den hermetiserte viser seg å være en tidligere fisker, som forsvant sporløst for noen år sida. I løpet av etterforskninga finner man spor som gjør at interessen vekkes for et merkelig forlis av en fiskebåt enda lenger tilbake i tid, og når det nøstes i trådene, har saken overraskende mange forgreninger og involverte.
Ikke overraskende får vi servert en parallell-historie. Denne er lagt til en ettervernsinstitusjon for unge rusmisbrukere, og her er det alt annet enn harmoni og samarbeidsvilje som står i høysetet. Stemningen er mildt sagt amper- det er uerfarne terapeuter, maktkamp og manipulasjon, og noen vet helt klart mer enn de vil innrømme.
Som om dette ikke er nok til å skape en intrikat krimroman, får vi i korte glimt innblikk i "noe" som skjer i et lukket rom, tilbake til høsten 2012.

Jeg nevnte troverdigheten som et pluss ved "Forliset". Det store persongalleriet er et annet, selv om jeg til å begynne med slet litt med å holde oversikten over savnede, avdøde, enker, tidligere kollegaer, sønner og døtre og i det hele tatt. Uansett ingen grunn til å la frustrasjonen ta overhånd; litt konsentrasjon så får man kontroll på de fleste etterhvert som de entrer scenen. Dette er ikke en heseblesende og hyperspennende krim, det meste av spenninga går på å finne ut hvordan alt henger sammen. Mot slutten stiger både spenningsnivået og tempoet, og leseren/ lytteren kan risikere at pulsen stiger noen hakk over normalen!
Flere ganger i løpet av lydboka lurte jeg på hvordan Granhus hadde tenkt å få samlet alle disse trådene på en nogen lunde ryddig og akseptabel måte, og jeg var nok relativt mistroisk til om det i det hele tatt var mulig. Gudskjelovogtakk: Vår gode Frode hadde et ess eller to gjemt i ermet, og den overraskende og fiffige slutten gjorde at han landet trygt på begge føttenen. I et suverent telemarksnedslag. Tommel opp! Jeg ha allerede besemt meg for å lese/ høre denne på nytt, for å få med meg alle detaljene, hintene og ikke minst georafi- og miljøskildringer en gang til ;o)

Forliset, av Frode Granhus

Lydbokforlaget/ Vigmostad & Bjørke, 2017

Spilletid 9:22/ 313 sider

Lest av Reidar Falck Sørensen

Tine har også lest, likt og blogget om boka

Les utdrag her

Takk til Lydbokforlaget for lydfil!

*************************

Forresten... En liten digresjon til slutt... Det er noe rart med dinne lofot-krimmen. Uten unntak er det dårlig vær! Tidligere har det for det meste gått i tåke, regn og storm, men nå har forfatteren overgått seg selv og slått til med sprengkulde! Vel, vi var på en snarvisitt i Lofoten i august, og det merkelige er at vi ikke så en eneste regnsky eller merket et eneste vindpust som var noe å skrive hjem om. Det var sol og lutter fryd og gammen- og det er der jeg har hatt noen av mine mest fantastiske fotturer. Noen sinne.
Sååå... Dette med været er noe jeg har grubla på. Jeg har kommet fram til en høyst usikker teori om hva som kan være forklaringa... Lofoten er en turistmagnet av dimensjoner. Forfatteren bor på Leknes, dvs. administrasjonssenteret i Vestvågøy. Min teori er ganske enkelt at han er skikkelig (dritt-)lei turister som klager på prisnivået, slenger fra seg søppel og camper på kirkegården! Hvem kan vel egentlig klandre ham for å prøve å redusere tilstrømningen av utakknemlige søringer? Ergo- og selv om det kanskje ikke er særlig logisk: jeg støtter forfatterens kamp for at inntrykket av det dårlige været skal feste seg. Lofoten er velsigna/ forbanna med ufyselig vær, spsielt fra mai til september, og det er noe alle vet.
 

Mot Reine

Fra Måstad på Værøy, Måhornet i bakgrunn.Verdt å dø for.

Dette vil vi selvfølgelig ha for oss selv!