Dystopier og fantasy til folket- nyheter og en påminnelse

Skippetak gjør seg godt i kjappe samleinnlegg. Dørstokkmila forseres lettest hvis man dropper all planlegging og bare kaster seg uti det!

Fine, fargerike, fristende framsider!

Maretorn av Tone Almhjell er en frittstående oppfølger til Vindeltorn som fikk mye oppmerksomhet og positive omtaler da den kom i 2013. Jeg har lånt boka på biblioteket, men den finnes også som lydbok.
Etter at Lin flyttet til byen, er Niklas det eneste barnet som er igjen i bygda Sommerhjell. Om nettene plages han av mareritt om den døde moren, men han har fortsatt med fantestrekene sine, og spesielt går det ut over bonden Molyk. Denne gangen åpner han grinda og lokker med seg sauene til skogs, men det går ikke helt som han hadde tenkt; en av sauene blir drept av et udyr ingen kan si hva er. Det eneste som er sikkert er at det ikke er et av de kjente rovdyrene, at hele bygda og alle dens innbyggere er i fare- og at Niklas er den eneste som kan redde dem. Sammen med ei gaupe som kan snakke, finner han ut hva som skjer; hvor beistet kommer fra, hvordan bekken har blitt forgiftet, og ikke minst hvor kilden til alt det fryktelige finnes. Sammen må de kjempe seg fram til byen Sønder i Edelgard som ligger i en parallellverden til Sommerhjell, skapt av fantasier, drømmer og mareritt, befolket med barns avdøde kjæledyr. Der møter de dyrlinger og villhjerter, dyr som snakker og går på to ben. De går sammen om å bekjempe den fryktede Spurvekongen, trolldom og svartekunst.
Dette høres unektelig ut som en litt lettvint historie, men målgruppa er oppgitt til å være barn og ungdom, 9-13 år, så man må ha det i bakhodet når man leser. Dette er en tradisjonell fantasy-roman, men absolutt original nok med et helt eget univers, et imponerende, særs fargerikt og truverdig"persongalleri", onde og gode krefter som slåss mot hverandre. Her er mystikk, spenning, moral, humor, engasjement, framdrift og uventede vendinger. Språket er frydefullt variert og gjennomført, noe som varmer et lesehjerte litt ekstra; forfattere (og forlag) som ikke velger enkle snarveier, men som tar sine unge lesere på alvor.
Jeg likte både denne og "Vindeltorn" veldig godt, men likevel sitter jeg igjen med en litt sår følelse etter endt lesing. Jeg skulle jo lest dem da jeg var ti, ikke godt over førti! Fantes det slike bøker på åttitallet, eller gikk det mest i Frøken Detektiv, Bobseybarna, bøker fra engelske internatskoler og dess like? Det var bokklubber med ganske ensartede bøker, og jeg kan ikke huske en eneste fantasy. Fantes de andre steder? Hadde (skole-) bibliotekene andre steder større utvalg? Var de voksne flinke nok til å peke ut godbitene- og er de det nå??? Nå har jeg rota meg bort fra stien og det er vel greit å komme seg tilbake på sporet:

Boka anbefales varmt og hjertlig til barn, unge og voksne som er glad i dyr, bøker, fantasy og gode historier!

Neste bok ut, er ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge! Ikke bare har jeg gleda meg lenge, jeg har hatt den stående i hylla lenge også. Og jeg har begynt på den utallige ganger, men satt den pent tilbake på plass igjen, av den enkle grunn at jeg rett og slett bare gir opp når jeg skal lese engelsk. Jeg skjønner jo selvfølgelig hva jeg leser, ett og annet ord forsvinner sikkert, men i det store og hele går det bra- det er bare det at jeg lett mister flyten, er redd jeg går glipp av viktige undertoner osv. Vel, nå er MÅNEKRØNIKEN endelig på vei ut til norske lesere, på norsk! Det jubles og gledes for man kan jo ikke se for seg at forlaget har tenkt noe annet enn at alle fire bøkene skal oversettes? Det ville i så fall vært tidenes dårligste aprilsnarr- helt utenom all verdens kalendere og kutyme. Gud forby!!
Tilbake til boka. Cinder er altså første bok i Månekrøniken av Marissa Meyer, en serie med fire bøker der gamle eventyr er omskrevet og får nytt fantasy-liv i en helt annen setting enn det vi er vant til. Boka er oversatt til norsk av Tore Sand og jeg har fått lese-eksemplar av forlaget, Vigmostad & Bjørke. 
Cinder- Askepott. Kyborgjenta som vokser opp med to stesøstre og ei ufyselig slem stemor som helst ikke vil vite av Cinder, det var den avdøde stefaren, en kjent vitenskapsmann som ville at familien skulle forbarme seg over den foreldreløse jenta. Nå bor de i en trang leilighet i post-apokalyptiske New Beijing, fjerde verdenskrig var over for ei god stund sida, sivilisasjonene og allianser er bygget opp litt annerledes enn det vi kjenner i vår tid, men det er lett å orientere seg og å se for seg hva som kan ha skjedd. Nå trues menneskene av en dødelig pest- og av et utenomjordisk folk med ei dronning som har evnen til å hjernevaske menneskene rundt seg og som også vil ha herredømme over jorda. 
Da den ene av søstrene til Cinder blir rammet av letumose, den uhelbredelige sykdommen, beskyldes Cinder for å være smittekilden, stemoren overleverer henne dermed til forskningsprosjektet som fortvilet prøver å finne en kur- hvilket betyr at hun kommer til å bli påført smitte for å teste ut mye medisiner og vaksiner. Som igjen betyr den sikre død. Kampen for overlevelse er i gang...
Nå er jo dette et eventyr, det er gode og onde krefter- det er til og med en singel prins som skal holde kroningsball, det er forbudt kjærlighet, hemmeligheter på ulike plan, spenning på høyt nivå og et lesehjerte som banker litt ekstra intenst! Man kan sikkert lese både moral og lærdom inn i dette eventyret slik man kan i de tradisjonelle, men ærlig talt: jeg lot meg bare rive med i fantasien og frydet meg over hvilken geinistrek det var å plukke fram eventyr alle kjenner, for så å gjøre dem om til noe helt annet! 

Konklusjon:

Hurra! 407 sider med superunderholdning og spenning- og enda er det mer i vente!

Ettersom jeg nå er så godt inne i fantasyens og dystopienes verden, vil jeg minne om ei bok som overraskende nok fortsatt har gått under radaren til veldig mange bokbloggere. Det passer bra å trekke den fram igjen nå, for før helga ble den tildelt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok fra 2016:

MØRKET KOMMER INNENFRA av Tyra Teodora Tronstad!  

Intet mindre enn en glimrende ungdomsroman og Linnea og Max som egentlig ikke kjenner hverandre, men de har gått på samme skole og dermed vet hvem den andre er. Av ulike årsaker er de plutselig helt alene, alle offentlige institusjoner har rast sammen, kriminelle bander kjemper mot hverandre, ondskapen blomstrer, vold og grusomheter blir dagligdags og i en slik verden er det ingen som tør å stole på noen andre enn seg selv. Spørsmålet er om det virkelig er mulig å klare seg helt alene, eller om man rett og slett må ta sjansen på at noen ikke bare er egoistiske, men også kan tenke seg å hjelpe? Skremmende aktuelt! Mennesker fra vårt eget land drar til kriger vi strengt tatt ikke vet altfor mye om, de ofrer livene sine, men vi som sitter igjen her på berget føler også frykt, for hva om deres deltakelse kan føre til at terrorister retter søkelyset mot vårt fredlige hjørne av verden? Det blir plutselig påtrengende nært... En tvers i gjennom sterk, mørk og truverdig roman som løftes av et lyst og variert språk, rikt på metaforer.

Denne hadde jeg høyt opp på nominasjonslista til Bokbloggerprisen, men all den tid det virker som få har lest den, forsvant den ikke overraskende ut i det store intet. Desto mer gledelig er det selvfølgelig at den nå har fått en av de norske litteraturprisene som faktisk henger høyest av alle! Det er bare å bøye seg i hatten og slutte seg til gratulantene!

Og apropos litteraturpriser.... Visste dere at Bokbloggerprisen i følge O Store Wikipedia ikke eksisterer? Det gjør derimot både Sunnmørsprisen, Prost Alfred Andersson-Ryssts fond og førtisju-47- andre. Tenker Tyra er glad for den Kritikerprisen jeg, en nominasjon til en pris som ikke en gang finnes henger liksom ikke like høyt!