Mormor hilser og sier unnskyld, av Fredrik Backman

Cappelen Damm, 2014
Oversatt av Einar Blomgren
Lest av Kirsti Grundvig
Spilletid: 13 timer 22 minutt

Nå skal jeg fortelle dere om et fantastisk eventyr av ei bok!

Jeg likte "En mann ved navn Ove" veldig godt, og på forfatterens vegne beklager jeg at den jevnt over har fått en litt for ensidig "humor-bok-etikkett" klistra til seg. Jeg mener den har mange flere sider og er dypere enn som så- selv om den også er morsom. Etter noen runder med skepsis har jeg nå hørt oppfølgeren "Mormor hilser og sier unnskyld". Før jeg begynte å høre på denne, hadde jeg lest noen mildt sagt lunkne omtaler og anmeldelser som slett ikke var spesielt begeistra (kanskje de bare hadde en dårlig dag, eller rett og slett ikke forsto konseptet?), men jeg hadde også fått med meg at flere har gitt den glimrende skussmål inne på bokelskere.no. Ut fra vaskeseddelen på boka, er jeg redd boka om mormor og Elsa kan lide samme skjebne; ut fra beskrivelsen av den sprø og gale mormora og brevene hun skrev til naboene sine, kan man fort sitte igjen med et snevert og feil inntrykk. Jeg skal prøve å forklare.

En normal roman om annerledes mennesker. Eller omvendt.

Boka handler altså om Elsa. Hun er sju år og annerledes (det går aldri fram om hun "bare" er spesiell eller om hun har en diagnose- jeg heller mot det første). Hun mobbes på skola og vet at man må stramme skulderremene på sekken skikkelig hvis man skal klare å løpe fra plageåndene. Elsa er god til å løpe og hun har én venn; mormor. Men mormor er gammel, hun har fått kreft, hun vet at hun skal dø- og dermed la Elsa i stikken; barnebarnet hun alltid har gjort alt for- og hun vet at Elsa vil få det vanskelig uten henne. Skikkelig vanskelig. Mormor har derfor klekket ut en plan- en skikkelig god en, og mormor har en skjult agenda for hele dette siste eventyret!

Sånn henger det sammen:
Mormor har skapt et eventyrland for Elsa, landet Nestenvåken. Dit har hun tatt med Elsa hver gang livet har blitt for vanskelig. Derfra har hun fortalt Elsa om Havengelen, Ulvehjertet, Nåene, prinsessen som sa nei og mange andre skapninger. For Elsa har dette bare vært nettopp eventyr, men etterhvert som Elsa får levert mormorens brev til de forskjellige personene i oppgangen, skjønner både Elsa og leserne at alle historiene mormor fortalte, uansett hvor usannsynlige de virket, likevel hadde rot i virkeligheta.
Fram til mormoren død, hadde de andre beboerne i oppgangen bare vært vanskelige, sure, sære eller rare naboer. Elsa kjente dem egentlig ikke, og mormor hadde lite pent å si om dem. Da hun fra sykesengen skrev brev til hver enkelt av dem, var det (absolutt ikke for å gi leserne morsomme historier, men) faktisk for å be dem om unnskyldning. For ting hun hadde gjort eller ikke gjort, ting hun hade prøvd å gjøre, men ikke fått til, ting hun hadde sagt eller ikke sagt, smått eller stort- men først og fremst var det for å gi Elsa et påskudd for å blir kjent med dem. Det viser seg (natureligvis!) at mormor kjente dem bedre enn noen kunne ane, de hørte til fortida hennes, men på de mest ulykksalige måter hadde båndene blitt brutt.

Vi får med andre ord mange historier i en. Vi får de fabelaktige eventyrene fra landet Nestenvåken, og blir kjent med en brokete forsamling av mennesker som alle har sine historier/ tragedier å fortelle- og disse naboene var modeller da eventyrfigurene i landet Nestenvåken ble til.
Livet er ikke lett, det er det vel ingen som har sagt? Hvordan man prøver å løse flokene eller holde seg flytende, varierer fra person til person og man vet ikke før etterpå, om man valgt rett strategi eller ikke. Sett utenfra eller i etterpåklokskapens lys, er det ofte lett å se at valget ble feil. Noen ganger er feilen uopprettelig, andre ganger kan man få en ny sjanse.

Hva var det nå egentlig som gjorde denne boka så bra?
For det første er jeg veldig glad i fabler og eventyr, og det får vi her. I tillegg viser det seg at eventyrene ikke er så virkelighetsfjerne likevel, og det liker jeg! Det er vel det jeg tidligere har kalt hverdagsmagi ;o) I tillegg viser forfatteren at han er en utrolig menneskejenner, en fantastisk forteller og han har skapt en original, rørende, tankevekkende, hjertevarm og uforglemmelig historie som virkelig VIRKELIG fortjener å bli lest! Eller hørt!!
Jeg har nemlig tenkt litt på de som ikke har likt denne boka, og jeg kan faktisk forstå dem. Den har en litt spesiell fortellerstil; det er ikke Elsa som er fortelleren, men jeg tolker det som at det er en forteller på hennes nivå som fører pennen, altså fortalt fra en sjuårings vinkel, med en sjuårings språk. (Som Elsa har fortelleren et rikt ordforråd og godt utviklet språk, hvis noen ble redd for at det skulle bli for banalt og enkelt ;o) Når man leser selv, kan jeg godt tenke meg at det blir litt "gnålete" kanskje, men som lydbok bir det helt riktig, veldig spesielt, bra og tuverdig!

Sååå... jeg anbefaler LYDbok. Varmt og inderlig! Er du av de som har prøvd deg på denne, men lagt den vekk, prøv igjen! Jeg lover som mormor:

Det blir bedre. Det blir bra!