Å telle duer, av Marie-Sabine Roger

For i det hele tatt å få lagt ut noen innlegg om det jeg leser, fortsetter jeg med litt korte omtaler.

Kikk gjerne på "Smakebit-innlegget" fra forrige uke!

Lappen til venstre lå i bok da jeg lånte den, sikkert brukt som bokmerke av den som hadde boka før meg ;o) Kloke ord, så jeg bytter til meg dette, og legger ved et nytt bokmerke når jeg leverer den tilbake!

I løpet av den relativt korte boka (216 sider), går Germain fra å være temmelig enkelt møblert, til å være en fyr som både tenker og reflekterer ganske mye- og godt! Det hjelper på tenkinga å reflektere. Han leser ordbøker ikke bare for å lære hva ordene betyr, men også for å forstå mer, kunne uttrykke seg bedre. Ord er som bokser man kan ordne tankene i, sånn at det blir lettere å legge dem fram for andre og skryte av dem.  
Etterhvert sammenligner han sitt eget liv med Marguerittes, og finner ut at han har mye å gå på før han har et skikkelig bra liv: Du aner ikke hvor lykkelig Margueritte ser ut når hun forteller om seg sjøl! Livet hennes må smake som syltetøy, så grådig som hun ser ut i blikket når hun forteller. Mitt smaker grøntfor, og da er det ikke blomster jeg snakker om. 

Fra et helt tilfeldig møte i parken, utvikler bekjentskapet seg til å bli en stor berikelse for begge. Man skulle kanskje tru at Germain var den som lettest kunne få et utbytte av dette nye bekjentskapet, men det viser seg at også den aldrende, beleste gamle damen også får nyte godt av evnene og de positive sidene til den nye vennen!

Historien er ikke sensasjonell, den byr ikke på store overraskelser. Det jeg syns gjør boka så bra, er først og frems alle tankene og assosiasjonene Germain gir uttrykk for. Det er gjort på en utrolig morsom og sjarmerende måte! Jeg liker det muntlige språket, samspillet mellom de to hovedpersonene, måten Germain ser at han har hatt en begredelig oppvekst- og likevel ikke er bitter, og jeg liker hvordan han etterhvert kan sette på plass kompisene rent verbalt.

Alt i alt er sjarmerende, lettlest, fornøyelig, rørende og morsom feel-good-roman. Nå har jeg prøvd å tenke meg hvem boka ikke skulle passe for, men ærlig talt så trur jeg at de aller, aller fleste som er glad i litteratur, og da ikke bare krim, thrillere eller fantasy, vil kunne glede seg over denne! Les! Les!

(Boka er gitt ut på Pax i 2010, oversatt av Agnete Øye og er lånt på biblioteket.)