fredag 30. august 2013

Antikvitetshandleren i Charleston


Noen ganger er det helt utrolig hvordan alt stemmer, alle brikkene faller på plass, og man bare kan senke skuldrene og nyte den helt spesielle, ubeskrivelige følelsen det gir når alt bare er som det skal, når alt det fine er helt logisk og ikke noe å gjøre et stor nummer av. Det er bare sånn det SKAL være.



Akkurat sånn har det vært å lese Beth Hoffman nyeste roman, Antikvitetshandleren i Charleston. Før jeg forteller hva det er som gjør at denne ble helt spesiell for meg, må jeg nesten fortelle litt om boka!

Teddi viste allerede da hun var ei lita jente at det var antikviteter og oppussing av gamle møbler hun ville jobbe med. Moren syntes dette ar noe ordentlig tull, og mente hun burde skaffe seg en skikkelig utdannelse slik at hun kunne få seg en anstendig jobb. Enden på visa ble at Teddi pakket sakene sine i bilen og forlot gården og familien uten å si et ord. I Charleston oppsøkte hun en antikvitetshandler, begynte å jobbe hos ham, før hun senere åpnet sitt eget verksted og sin egen butikk.
Etter en krangel med faren noen år senere, forsvant Teddis yngre bror, som hun hadde hatt et helt unikt forhold til. Josh hadde alltid foretrukket naturen, dyr og fugler framfor mennesker, og til å begynne med trodde de at han var sint og bare trengte litt tid for seg selv, før han ville komme tilbake. Han dukket aldri opp igjen, og selv ikke etter en storstilt leteaksjon fant de spor etter gutten. Forsvinninga rev nærmest familien i fillebiter. De klandret seg selv og hverandre, og mens moren insisterte på at sønnen måtte være død, sluttet aldri Teddi å tro på at han levde et sted ute i skogen.
Årene gikk, Teddi jobbet hardt, broren var og ble borte, men av og til dukket det opp effekter, og det skjedde ting Teddi satte i forbindelse med broren. Hver gang ble hun like satt ut, og da det hver gang viste seg at hun ikke kom nærmere en løsning på mysteriet, ble hun like fortvilet og deprimert, men håpet klarte hun likevel aldri å gi helt slipp på.

Dette er ei sterk og hjertevarm bok. Om familiebånd og søskenkjærlighet. Om å kjempe for drømmene sine og det en trur på. Om antikviteter, restuarering og arkitektur. Om naturvern og dyrevern. Og om å tørre å følge hjertet og følelsene selv når det virker som den reneste galskap. Om å holde døra åpen...
Her får du sterke personligheter, vakre naturskildringer, kloke ord og ei truverdig historie som du garantert kommer til å huske lenge! Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det var en eller annen som sammenlignet den med "Snøbarnet", det kan jeg godt være enig i. I begge bøkene er naturen veldig viktig, samtidig som de har et lite snev av mystikk i seg...


Så var det over til det som gjorde denne så bemerkelsesverdig for akkurat meg.
Jeg har bestandig følt meg mer hjemme ute i naturen enn i store folkemasser, og har lettere for å knytte meg til dyr enn til mennesker. Hadde jeg hatt bare bittelitt mere trua på meg sjøl, hadde jeg satsa på møbeltapetsering eller møbelsnekring i stedet for å følge den breie stien inn på allmennfag på videregående. Jeg føler meg altså litt beslekta med både Teddi og Josh...
Jeg elsker å sitte ute når jeg leser. Konsentrasjonen og innlevelsesevnen er aldri mer intens. I går skulle jeg på reinsjakt. Da blir det ofte flere timer med speiding, venting, mere speiding og enda mere venting, så jeg kombinerer ofte med å lese litt! I går hadde jeg med meg denne boka, og mens jeg satt i myrkanten og leste, hørte jeg svaner som trompeterte ikke så langt i fra der jeg satt- jeg var til og med så heldig at jeg fikk sett dem; et svanepar med fire flotte unger!! Da jeg avslutta dagen og skulle tusle tilbake til setra, kryssa jeg over ei myr, og hva fant jeg der? Vingefjær fra ei voksen svane!! Fantastisk! Tenk det har jeg aldri sett før, og nå fant jeg mange!! Jeg innrømmer glatt at det føltes litt magisk...
De siste sidene i boka leste jeg ute på trappa i dag. Svalene har allerede dratt mot sør, men linerlene er fortsatt på plass, og spurter at og fram og spiser seg opp til de også skal trekke sørover. Mens jeg satt der, kom det en tårnfalk! Den ser vi ofte her på setra, så det var egentlig ikke så spesielt. Det spesielle denne gangen, var at jeg så den mista ei fjær! Det er den vesle brune og svarte under kruset på bildet...
Kruset er ett fra et sett med fire, som jeg fikk tidligere denne uka, som takk for at jeg tok meg av to unger, da mora hadde kjørt av veien i et forferdelig uvær på fjellet i vinter! Supre termokrus med fugler, fjær og ville dyr... Perfekt!!

Hva mer kan jeg si om denne uforglemmelige leseopplevelsen? Ingenting, trur jeg. Det har vært helt spesielt, og rett og slett uforglemmelig.

Anbefales!! Varmt! Og hjertelig!

4 kommentarer:

  1. I entusiasmen glemte jeg å notere bok-data..
    Den er gitt ut på Gyldendal, oversatt av Monica Carlsen. Ca firehundre sider.

    Dessuten: ingen skada seg i utforkjøringa, og jeg som absolutt ikke har noe erfaring med unger, var veldig godt fornøyd med at jeg kom på å gi dem mat!! He-he; da var det ganske langt på dag, og de var nok skrubbsultne, for den ene brødskiva etter den andre gikk ned på høykant ;o)

    SvarSlett
  2. Sitter her og ler, håper alt går bra. Denne boken skal jeg i alle fall lese :) Håper du har en fin lørdag!

    SvarSlett
  3. Så inspirerende omtale, og skjønner det du skriver om å føle tilhørighet til de du leser om - det gi en alltid en ekstra fin opplevelse.
    Noterer meg boka, fikk lyst til å lese denne, og vil samtidig ønske deg en riktig god helg.

    SvarSlett
  4. Åh, når du sammenligner den med Snøbarnet bare VET jeg at det er en bok for meg :)

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺