Simon og eiketrærne

av Marianne Fredriksson



Først utgitt i 1985, mi utgave er fra 2007, N.W.Damm & Søn. Utgis på nytt på i disse dager

15/1. 
Dette blir på en måte et multimedia-innlegg, det har seg nemlig sånn:
Før jul svarte jeg på en konkurranse hos Forlagsliv, og vant denne boka. Nå på nyåret svarte jeg på en konkurranse hos Forlagsliv, og vant to kinobilletter til Simon og eiketrærne. Så nå sitter jeg her og føler meg kanskje litt som Kiwi-Bob.. (De som ikke fikk med seg den historien kan lese her.) Jeg har lest litt på nettet, og konkludert med at mens boka er bejublet, har filmen fått litt mer blanda mottakelse.
Foreløpig har jeg bare lest boka, og hva kan man si? I hvertfall at det ikke kan være mulig å lage en film som blir i nærheten så fantastisk som boka! Kort fortalt: Simon er halvt jøde og adoptert av Karin og Erik. Isak er jøde som levde sine første år i Berlin, sammen med moren og bestefaren. Rett før andre verdenskrig brøt ut, flyttet han og moren til faren (og friheten?) i Sverige. Guttene treffer hverandre, og et usedvanlig tett forhold utvikler seg mellom familiene. Dette blir til tider forferdelig vanskelig, samtidig som det også blir redningen for dem. Vi følger familiene gjennom krigen, overgangen fra barn til voksne, gjennom løsrivelse, kjærlighet og fortvilelse.
Jeg tror aldri jeg har lest ei bok så full av livsvisdom, vakre bilder og skildringer. Til å begynne med syntes jeg den var litt tung, så jeg måtte jobbe meg inn i historien. Da jeg først klarte å komme på innsida av den, ble den bare bedre og bedre- og samtidig vondere og vondere... Så mye kjærlighet og omsorg mellom mennesker, og likevel så mye smerte. Flere ganger tok jeg meg i å tenke: Kjære deg; ta nå ikke alt så ille opp! De fleste vil deg jo bare vel, med mindre de ikke bryr seg i det hele tatt! Men det er vel sånn vi er; bestandig litt på vakt. For å gardere oss mot enda større smerter, er vi alltid klar til å svare på eller gå til angrep.
Nydelig, vakker, poetisk... Det er vel litt tidlig å utpeke årets beste, men denne kommer garantert ikke til å bli glemt, og bør uansett stå på alle bokelskeres MÅ-LESE-LISTE, og skal du lese bare ei boke i år- enn si livet- bør du velge denne. Sånn er det.

Traileren ser mye mer dramatisk ut enn jeg oppevde boka, så nå gjenstår det å sjå hvordan de har løst alt det umulige- alt det som umulig kan overføres til lerret! I kveld blir det kino!


16/1. Kinoturen ble desverre utsatt ei uke, men den som venter på noe godt o.s.v....!

22/1. Da vart det endelig kino! Ettersom jeg vant to billetter, tok jeg med gemalen. Han leser ikke bøker (med det mener han nok romaner) fordi det er jo bare tull! Han mener tydeligvis at skal man lese, skal man lære, og skal man lære må man lese fakta. Skal man derimot bare underholdes, synes han film er helt ypperlig, så dette ble susksess! Han som naturligvis ikke har lest boka, var veldig begeistra, og trakk fram skuespillerprestasjonene, spesielt Simon som barn som det som virkelig gjorde filmen.
Jeg som har lest boka, prøvde å konsentrere meg om at "dette er en ny historie og skal oppleves uten tanke på boka." Alle som har prøvd, vet jo at det ikke går an. Man henger seg uansett opp i alt det som er forandra og utelatt- og skal jeg dele ut poeng her, får boka en sekser og filmen... en firer kanskje, men det er helt sikkert ikke rettferdig. Gemalen gir filmen 5, og det er nok mer rett.
Konklusjon: Les boka hvis du liker å lese eller gå på kino hvis du liker å se filmer. IKKE gjør begge deler!