Loterìa, av Mario Alberto Zambrano

Juritzen Forlag, 2014
257 sider, hvorav mange kun med bilder av loterìa-kortene
Oversatt av Lene Stokseth


Jeg må med en gang si at dette er ei bok jeg neppe hadde plukket med meg fra biblioteket eller kjøpt sjøl! Jeg vet ikke hvordan jeg skal karakterisere forsidebildet, men for mine øyne er det verken pent eller egnet til å pirre nysgjerrigheten... Boka kom overraskende i posten fra forlaget, og ettersom jeg er veldig glad i bøker med illustrasjoner (f.eks denne), bestemte jeg meg for å gi den en sjanse! Det viste seg at boka er et bevis på at man ikke skal skue hunden på hårene- og at det kan være vanskelig å skille skitt og kanel. Igjen har fordommene mine nesten snytt meg for en overraskende leseopplevelse ;o)

Til å begynne med syntes jeg hele konseptet/ historien var forferdelig enkel (dvs. ukomplisert/ flat). Det samme syntes jeg om språket. Og om de omtalte bildekortene. Og likevel ble jeg smått om senn grepet av den naive og litt resignerte Luz, som er fortelleren, og det som irriterte meg mest, ble det som fascinerte meg mest!

Det har seg altså slik at Luz befinner seg på en institusjon, vi får ikke vite hvilken, bare at hun har vært der noen dager, og at det har skjedd noe riktig ille i (eller med) familien hennes som er mexicanere i Amerika. Luz nekter å fortelle de ansatte (eller noen som helst!) hva som skjedde, selv om alle sier det vil hjepe faren, som sitter i varetekt for dette "noe" som har skjedd. Luz har med seg en kortstokk med loterìa-kort, og får ei kladdebok hun kan skrive i- ettersom det vil kunne hjelpe henne. Hun legger opp ett og ett kort, og i korte kapitler skriver hun ned de assosiasjonene kortene gir henne. Slik får leseren i bittesmå situasjonsbilder gradvis innblikk i en litt dysfunksjonell familie. Jeg innbiller meg at det er slik mediene også ønsker å framstille det å være innvandrer, særlig i USA; lite integrert med innslag av familievold og alkoholmisbruk.
Som voksen leser ser man jo selvfølgelig at det dannes et bilde av noe som absolutt ikke er ideelle oppvekstvilkår, men Luz forholder seg til familien, omgivelsene og hendelsene som noe hverdagslig og forholder seg totalt nøktern til det hele.

Et spesielt trekk ved boka er at den inneholder veldig mange spanske ord og uttrykk. Enkelte av disse klarte jeg å gjette meg fram til hva betydde, men til slutt gav jeg opp; det ble for mye å slå opp eller prøve å tyde. Nå viste det seg at det gikk helt greit å lese likevel, men jeg synes det hadde vært en fordel om det hadde vært ei ordliste eller at man på anna måte kunne funnet en oversettelse av alle disse ordene, de kan jo umulig være helt uten betydning selv om jeg lett holdt tråden uten?


Konklusjon; ei original, forunderlig lita bok jeg er glad jeg leste. Den var helt annerledes enn jeg hadde trudd, og det er jeg i grunn såre fornøyd med! Anbefales hvis du vil lese en uvanlig/ bemerkelsesverdig oppvekstroman.


(De tre nederste illustrasjonene er bare noe av de bildene man får opp om man googler "loteria". Eksempler på mulige framsidebilder som i hvertfall ville vekket min interesse mer enn den framsida som faktisk er brukt. Man skal ikke undervurdere førsteinntrykket!!!)

Å hoppe etter Helga Flatland

Framsidebildet på den siste boka er utrolig talende; tre tomme stoler og et åpent vindu med utsikt mot elva, fjellene- og Bygda. Utsikta er eksakt den samme som bildet på bok nummer to; FIFFIG!

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Lydbokforlaget , 2012. (lydfil kjøpt sjøl)
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Lydbokforlaget, 2012. (lånt på biblioteket)
Det finnes ingen helhet. Aschehoug & co, 2013. (lånt på biblioteket)

I 2007 drar fire gutter fra ei navnløs bygd sammen med de norske styrkene til Afghanistan. De har forskjellig grunner til å dra, for de fleste er det kanskje litt lite gjennomtenkt, men de vil så gjerne bort, og det viktigeste er tross alt å gjøre noe sammen, er det ikke?
Under veis fra leiern til et rutineoppdrag, kjører bilen med Tarjei, Kristian og Trygve på ei veibombe, alle tre blir drept. Tilbake i leiern ligger fjerdemann, Bjørn, som akkurat denne dagen er sjuk. Hadde han vært frisk, hadde han garantert vært i samme bil som de tre andre, så han kan prise seg lykkelig for at han ble dårlig- eller..?

I de tre bøkene blir vi først kjent med guttene som har vokst opp sammen, de er nok ganske forskjellige, men det er et lite sted, og ikke så mange å velge blant når man skal finne seg venner. Rettere sagt; det er ingen andre å være sammen med! De blir en svært sammensveisa gjeng, man kan nesten se på dem som én skapning, som Hallvard, faren til den ene forteller; han så guttene sitte ved låveveggen da han gikk i fjøset. De pratet ikke eller noe, bare satt der i sola. Da han var ferdig med fjøsstellet, satt de der fortsatt, men plutselig, og uten at noen av dem sa et ord, reiste de seg nærmest på likt, strekte seg og gikk hver til sitt; akkurat som det var nok bare å være sammen.
Guttene forteller om oppvekst, familie, følelser, forventninger, drømmer, og om hva det var som fikk dem til å velge Afghanistan. De som blir igjen forteller om mange av de samme tingene, men selvfølgelig også om det uutholdelige og ubegripelige ved å miste en bror, en sønn en kjærest. Vi får lese de innerste tankene til hver enkelt, og gjennom de ulike fortellerstemmene får vi vite hvordan hendelser (fra fortida) og reksjoner (etter ulykka) ble oppfattet og tolket av omgivelsene. Vi får med andre ord veldig sammensatte bilder av alle personene, noe som gjør persongalleriet veldig nært og levende, og det hele blir svært troverdig. (Mer enn en gang har jeg tenkt at hadde du bare visst det jeg vet, så hadde du ikke tenkt sann!

Her er det ingen grunn til å være beskjeden! Triologien er et mesterverk, og jeg kan ikke fatte hvordan ei så ung jente (Flatland er født i 1984, og var dermed bare 26 da "Bli hvis du kan..." ble gitt ut!!) kan skrive så til de grader fletta av de mest erfarne forfatterne vi har!  Her kommer det til å bli mange superlativer ;o)
Hun vekser mellom bokmål og nynorsk ut fra hvem som forteller. Hun skriver fantastisk presist og har en fabelaktig evne til å formidle følelser som angst, frykt, sinne, oppgitthet og lettelse. Historien kunne fort blitt en sentimental tåreperse, men Flatland styre fast og sikkert utenom de snubletrådene. Det betyr naturligvis ikke at man slipper unna tårene, men det vipper aldri over fra gripende til overdrevent føleri. Et eksempel på hvor sterkt det går an å formidle utrolig mye, med veldig få ord, er da Julie, søstra til Tarjei, forteller om hvordan hun til slutt bestemte seg for å hente juletre, da foreldrene ikke gjorde noe som helst for å forberede til jul det året broren ble drept:

I går kveld, lille julaften klokka ti på kvelden, dro jeg ut i mørket med hodelykt og truger, med en så tung klump i magen og brystet at trugene ikke hjalp.

Man skal ikke ha store fantasien- eller empatien- for sjøl å kjenne den klumpen...
De personlige fortellingene er så direkte, ærlige og sterke, det sies så mye mellom linjene, og underveis får man så mange svar på spørsmål man ikke hadde stilt, at jeg trur det er umulig å få et helhetlig bilde bare ved ei gjennomlesing- og det er kanskje det tittelen på den siste boka spiller på: Det finnes ingen helhet. Alt er bruddstykker og fragmenter, men likevel henger alt sammen, ingenting eller INGEN er helt isolert og uavhengig av det som skjer rundt en. Det er som med magneter; de trekkes imot og skyves ifra hverandre; Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

Jeg har lest hele triologien sammenhengende, og nå som det faktisk er mulig (de som leste bøkene etterhvert som de kom ut kunne av naturlige årsaker ikke gjøre det...), vil jeg anbefale at dere gjør som meg! Man får da en kontinuitet som gjør at man får med seg detaljer og sammenhenger som sikker kan gå en husforbi om det blir for lange opphold  mellom bøkene. Jeg tenker spesielt på enkelte små gjentakelser som river litt ekstra i hjertet. Disse "rispene" er absolutt ike utslagsgivende på noen måte, mer som at noen drysser bittelitt stjernestøv over historien. Det lille ekstra, prikken over i´en...
En annen ting jeg gjerne vil kommentere, er hvordan bøkene fungerer som lydbok kontra "papirbok". De to første hørte jeg, men den siste leste jeg selv. Konspetet med mange forskjellige fortellerstemmer og blanding av bokmål og nynorsk er løst ved at det er flere (DYKTIGE!) opplesere på hver lydbok. Det gjorde at det aldri ble noen tvil om at det kom en ny forteller på banen. Veldig bra! Når jeg begynte å lese sjøl, gikk det litt tregere. Nynorsk-kapitlene var skrevet med mer moderne nynorsk enn det jeg er vant til å lese, og det gjorde at det for meg ble litt hakkete. Merk at jeg overhodet ikke kritiserer boka, språket eller forfatteren her, det er jeg som må øve mer på moderne nynorsk! (Det burde forresten ikke være så vanskelig, all den tid dialekta vi har her strengt tatt ligger nærmere nynorsk enn bokmål...) Uansett; jeg anbefaler absolutt lydbøkene for de som liker den formen for underholdning, alle andre bør absolutt føre Helga Flatland opp på leseønskelista si!
Og for all del: Les bøkene i riktig rekkefølge! Alt annet ville være forferdelig dumt.

Dagbladet hadde en fin anmeldelse av "Det finnes ingen helhet" i fjorhøst. Jeg tenkte mye av det sammen, og henviser glatt til den artikkelen i stedet for å gjenta det som allerede er godt skrevet!

(Og helt  til slutt; tittelen på blogginnlegget... Å skrive omtale av disse bøkene må vel føles omtrent som å hoppe etter en viss Wirkola. Jeg er glad jeg skar gjennom og bestemte meg for bare å skrive et samleinnlegg, så slapp jeg i det minste med ett kråkehopp istedet for tre ;o)

Å telle duer, av Marie-Sabine Roger

For i det hele tatt å få lagt ut noen innlegg om det jeg leser, fortsetter jeg med litt korte omtaler.

Kikk gjerne på "Smakebit-innlegget" fra forrige uke!

Lappen til venstre lå i bok da jeg lånte den, sikkert brukt som bokmerke av den som hadde boka før meg ;o) Kloke ord, så jeg bytter til meg dette, og legger ved et nytt bokmerke når jeg leverer den tilbake!

I løpet av den relativt korte boka (216 sider), går Germain fra å være temmelig enkelt møblert, til å være en fyr som både tenker og reflekterer ganske mye- og godt! Det hjelper på tenkinga å reflektere. Han leser ordbøker ikke bare for å lære hva ordene betyr, men også for å forstå mer, kunne uttrykke seg bedre. Ord er som bokser man kan ordne tankene i, sånn at det blir lettere å legge dem fram for andre og skryte av dem.  
Etterhvert sammenligner han sitt eget liv med Marguerittes, og finner ut at han har mye å gå på før han har et skikkelig bra liv: Du aner ikke hvor lykkelig Margueritte ser ut når hun forteller om seg sjøl! Livet hennes må smake som syltetøy, så grådig som hun ser ut i blikket når hun forteller. Mitt smaker grøntfor, og da er det ikke blomster jeg snakker om. 

Fra et helt tilfeldig møte i parken, utvikler bekjentskapet seg til å bli en stor berikelse for begge. Man skulle kanskje tru at Germain var den som lettest kunne få et utbytte av dette nye bekjentskapet, men det viser seg at også den aldrende, beleste gamle damen også får nyte godt av evnene og de positive sidene til den nye vennen!

Historien er ikke sensasjonell, den byr ikke på store overraskelser. Det jeg syns gjør boka så bra, er først og frems alle tankene og assosiasjonene Germain gir uttrykk for. Det er gjort på en utrolig morsom og sjarmerende måte! Jeg liker det muntlige språket, samspillet mellom de to hovedpersonene, måten Germain ser at han har hatt en begredelig oppvekst- og likevel ikke er bitter, og jeg liker hvordan han etterhvert kan sette på plass kompisene rent verbalt.

Alt i alt er sjarmerende, lettlest, fornøyelig, rørende og morsom feel-good-roman. Nå har jeg prøvd å tenke meg hvem boka ikke skulle passe for, men ærlig talt så trur jeg at de aller, aller fleste som er glad i litteratur, og da ikke bare krim, thrillere eller fantasy, vil kunne glede seg over denne! Les! Les!

(Boka er gitt ut på Pax i 2010, oversatt av Agnete Øye og er lånt på biblioteket.)

Boka på vent?

Jeg må vel nesten innrømme at det er en overdrivelse å si at boka står på vent... Jeg har akkurat avslutta Helga Flatlands "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake", etter at jeg i forrige uke hørte ferdig første boka, "Reis hvis du må. Bli hvis du kan" i den kritikerroste triologien.
I disse to første bøkene er det mange forskjellige fortellerstemmer, som alle forteller om forholdet de hadde til de tre guttene som ble drept i Afghanistan. Det er venner, familie, naboer, kjærester- Alle i et lite lokalsamfunn blir mer eller mindre berørt av en slik hendelse.
I den siste boka er det stedet lege, Ragnhild, som forteller. Hun kjente (til) guttene, og hun kjenner de menneskene som har fått fortalt sine historier i de to forrige bøkene. Hun vet mer enn de aller fleste, både om bakgrunn, årsaker og konsekvenser. Selv om de ulike personlige fortellerne hopper litt fram og tilbake i tid, har bøkene et hovedtrekk som er kronologisk, og jeg er så nysgjerrig på hvordan det skal gå med Sigurd, Mats og Julie!
Jeg er normalt ikke ei sladre-kjerring, og jeg avskyr det når media slår opp store persontragedier på førstesidene og helgbilagene (tipper vi får noe fra Lærdal etterhvert, hvis de ikke allerede har kommet?), og jeg blar konsekvent forbi alt som ligner på sensasjonsjournalistikk. Men her føler jeg meg nesten som en kikker! En som får innsyn i noe som skulle vært privat, som ikke var ment for det store publikum. Nå skal jeg til alt overmål få høre hva stedets lege har å fortelle- deler av legejournalene står trykt, og jeg må nesten minne meg selv på at det er fiksjon, Berit!! Du skal ikke ofre taushetsplikt og privatlivets fred en eneste tanke! Du skal sette deg rolig ned med det faste kruset med pepsi max, legge noen ekstra vedskier i ovnen og kose deg med den siste boka! Men først må du ut å gå en tur med hundene, selv om det fortsatt er nitten kuldegrader ute, og det ikke frister så veldig. Du vet det føles veldig bra når dere kommer inn igjen, og da kan du også ta deg tid til å kikke innom andre blogger for å finne inspirasjon til hva du skal låne neste gang ;o)

Enja er kanskje mest interessert i musepila som suser rundt på skjermen ;o)

Sikkert ikke så lett å sjå av bildet, men i dag har jeg sjekka hvordan konkurransene i de nordiske grenene er satt opp i OL- det er jo ikke bare utøverne som må forberede seg! Jeg har konkludert med at det blir spennende øvelser hver dag under hele OL, langrenn går for det meste på formiddagen, mens skiskyting og (langrennsdelen av) kombinert går på ettermiddagen. Det passer helt perfekt, og jeg har stor tru på at vi skal kunne stille godt forberedt og i usedvanlig god sofaform da det braker løs den 8. februar!

Marco-effekten, av Jussi Adler-Olsen

Lydbokforlaget, 2013
Oversatt av Elisabeth Bjørnson og Øyvind Reisegg
Spilletid; 17 timer, 43 minutter
Fortreffelig lest av Helge Winther-Larsen
Lydboka er lånt på biblioteket

Hvor kort kan en bokomtale være?
 
Marco er femten år, statsløs, papirløs, prisgitt Zolas luner og syke idéer. Han må sammen med de fleste andre i "klanen" tigge eller stjele for å overleve. Da han får vite om Zolas siste beslutning, bestemmer han seg for å rømme. Det gjør han ikke ustraffet!
Samtidig får vi innblikk i en innfløkt historie med finanstopper, drap, trusler, leiemordere og svindel med bistandspenger som viktige ingredienser. Sakene fletts inni hverandre og Assad, Rose og Carl forsøker så godt de kan å nøste opp i løse tråder, holde privatlivet gående og ikke minst hindre at andre på politihuset blander seg for mye inn i det de holder på med nede i kjellern sin. Mye er ved det gamle kjente, men de viser nye sider, og nye karakterer dukker opp og kommer til å slå seg til i Avdeling Q.

Jeg var skeptisk til denne femte boka om Avdeling Q, men det var det slett ingen grunn til! Synes denne var på høyde med "Kvinnen i buret", og langt bedre enn Fasandreperne og Flaskepost fra P, som jeg ikke var overvettes begeistra for. Historien er godt komponert, spennende, truverdig og morsom. Aller mest digger jeg fortsatt Assad, kamelvitsene hans, den altfor søte, klissete teen og måten han prøver å framstå som litt naiv og uskolert samtidig som han viser seg absolutt å være både smart og handlekraftig når situasjonen krever det!
Som andre har sagt/ skrevet før meg; for å få med seg alle perspektivene og "under-historiene", bør man nok lese disse bøkene kronologisk.

Andre som har lest boka er blant andre Rita, Anita, Tine, Karete og den andre Berit.

Boken på vent- Sanger til Willow Frost

I dag er det jammen tirsdag igjen, og Beathes Bokhylle oppfordrer til å vise fram ei av bøkene vi har
på vent.
I 2010, før jeg begynte å blogge om bøker altså, leste jeg ei bok som gjorde sterkt inntrykk på meg; "Hotellet på hjørnet av bitter og søt" av Jamie Ford. Den forteller om interneringen av japansk-amerikanske familier etter Pearl Harbor. Tilfeldigheter gjorde at eiendelene de gjemte unna ble funnet flere tiår senere, og det utløste en helt uventet reaksjon og førte med seg et detektivarbeid for Henry som ble skilt fra ungdomskjæresten sin de kaotiske dagene i 1942. Nå er det ikke mye jeg husker av handlinga; jeg husker en saksofonist, at hovedpersonen hadde ei datter som ikke forsto hvorfor faren ble så opprørt over funnet i hotellkjelleren og at jeg virkelig engasjerte meg i Henrys minner og letinga etter Keiko. Dette er ei av bøkene jeg har tatt vare på, og da har jeg nok tenkt at den skal leses minst en gang til, men før jeg kom så langt, var forfatteren klar med ei ny bok, "Sanger til Willow Frost"! Den er allerede lasta ned, og jeg er klar for å reise over Atlanterhavet og tilbake i tid...

Klikk på bildet for å lese de første sidene i boka!

Også denne gangen er handlinga lagt til Seattle, året er 1934, på barnehjemmet Sacred Heart skal alle barna av rasjonalitetshensyn feire bursdagen sin denne dagen. William Eng er tolv år, har kinesisk bakgrunn, og har vært på barnehjemmet de siste fem årene. Fast innslag på disse felles-bursdagene, er at de blir tatt med på kino, og denne gangen ser de blant annet en orientalsk sangerinne på lerretet- og William blir overbevist om at det er moren hans som han ikke har sett sida hun ble båret bevistløs ut av leiligheten deres fem år tidligere. Sammen med ei venninne, rømmer han fra barnehjemmet for å lete etter moren- og etter svar på hva fortida hans skjuler.

Det har blitt sagt at dette er en besettende historie som alle som noen gang har savnet en familie og et sted å kalle hjemme, vil kjenne seg igjen i. 
Akkurat den setningen gjorde at jeg fikk litt frysninger, og sammen med de vage minnene jeg har av "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"; jeg kan ikke annet ennå gru-glede meg til å lese denne!

Til slutt en invitasjon og ei oppfordring!
Vi som har bøker og lesing som hobby og lidenskap er heldige! Noen av oss var med på "Les for en god sak" i fjor- en "kampanje" for å gjøre lesing til noe enda mer positivt. Jeg trur Lise som organiserte dette i fjor har lagt ned bloggen sin, men jeg synes idéen er så god at jeg synes vi bør forlenge kanpanjen! Klikk her for å lese mer og/ eller melde deg på!

Les for en god sak 2014!

I fjor arrangerte Lise med bloggen Leserommet "Les for en god sak". Jeg og flere med meg meldte oss på, og nå er det på tide med opptelling og overføring av kronene til den gode saken man valgte!
Da jeg meldte meg på, tenkte jeg at 20 kroner for hver bok kunne være et greit beløp, selv om det ikke kom til å bli en kjempesum som Dyrevernalliansen kunne gjøre allverden med. Nå ble det jo noen bøker i løpet av året, 96 for å være nøyaktig- og da ble det jo litt likevel! Jeg runder av oppover, og overfører 2000,- kroner til kontoen deres neste gang jeg går inn på nettbanken.

Nå viser det seg at Lise mer eller mindre har avslutta bloggen har hatt ei bloggpause, og hun har desverre ikke svart på henvendelsen jeg sendte henne. Likevel ser jeg ingen grunn til at vi ikke skal forlenge kampanjen, og jeg oppfordrer derfor absolutt alle til å bli med! Dere velger selvfølgelig både hvem dere vil støtte og hvor mye dere vil gi. Her er det ingen regler eller begrensninger, dere setter reglene for deltakelsen selv☺ Noen vil kanskje gi en liten sum hvis de har kjøpt boka selv, mens de gir mer hvis bøkene er lånt, fått som gaver eller anmeldereksemplar. Husk at dette ikke er en konkurranse, bare et initiativ til å gjøre lesingen til noe enda mer positivt enn det allerede er!

Hvis mange melder seg på, ser jeg for meg at det til tross for at det ikke er en konkurranse, likevel kan bli noen "deltaker-premier" i løpet av året. Sikkert ikke store ting, men små bokrelaterte overraskelser ;o)