Ukas illustrerte #3

Med ujevne mellomrom kommer det et blaff av klarsyn over meg. Da selvinnsikt og erkjennelse slår ned, og får meg til å innse at jeg har et alvorlig handicap. Et hobbyhandicap, riktig nok, men når det blir så omfattende som det er i dette tilfellet, så er det jammen meg -om ikke grunn til bekymring, så i hvertfall- grunn til å stoppe opp og tenke seg om!
Jeg er virkelig glad i å lage ting. Ingen har beskrevet betydningen av å lage noe bedre enn Kristopher Schau i den lille boka På vegne av venner.

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

Ok, det med å lage musikk og radioprogram er ikke akkurat det som  opptar meg mest, men resten av sitatet stiller jeg meg helhjerta bak!!

Problemet er at det er så altfor mye inspirasjon, så altfor mange idéer og altfor mange uferdige prosjekter. Og likevel, jeg fortsetter å samle på utklipp og nettadresser, tegner skisser med forklaringer på hva jeg har tenkt, legger fra meg noe halvgjort, begynner på noe nytt, finner igjen noe jeg ikke husker hva skulle bli... Låner bøker fra andre med samme tilbøyeligheter, kjøper rett som det er bøker jeg bare MÅ ha, og av og til får jeg bøker fra andre som har skjønt hvordan jeg har det...
Nå i vår har det gått litt i hekling. Golvteppe. Grytekluter. Pute. Det var Tine Solheim som gav meg sparket til å komme i gang med disse prosjektene, og under over alle undre; puta er ferdig!

Riktig nok litt modifisert i forhold til originalen, men Pippa er storfornøyd! For en fuglehund er det nok drømmen å kunne få en egen pute fylt med fjær og dun- til og med litt fra noen ryper og et par orrhøner hun har på samvittigheta; man må jeg finne på noe spesielt. Jeg trur det kalles personlig preg ;o)

For å si litt om boka, så er det ei skikkelig fargerik og variert bok. Massevis av inspirasjon og idéer, som seg hør og bør ei bok -og fra en kunstner!- av denne kaliberen! Her er det forskjellige teknikker, gode, detaljerte og forståelige oppskrifter, og ei god blanding av klær og "interiørting". Det mest kuriøse er kanskje et tjukt strikka trekk til kartongvinen?

Når man lar været bestemme hva en skal lese

Og når det været er ganske ekstremt, sånn det var her tidligere i uka, ja da skal man ha riktig så flaks hvis det allerede ligger ei knakande god bok klar!
Nå er vannstanden ganske normal igjen, sola skinner og fugla syng. Her er alt bare fryd og glede, mens de som har hatt nærkontakt med vatnet, trulig har begynt å rydde... Stakkars folk; for de som bare har sett flommen på tv eller i aviser, kan jeg fortelle at flommvatn er skikkelig møkkete! Det er så ille at det til og med lukter dritt av det, og fra tidligere vet jeg at den lukta forsvinner aldri, ikke før alt vatnet har vært i berøring med er borte.

Vel, vel. Boka jeg holder på med er denne:

Krim, som sies å være skikkelig bra! Jeg har ikke kommet særlig langt, men det lover godt! Boka begynner med å beskrive et grotesk mord i 1987. Et levende menneske begraves på stranda så bare hodet stikker opp over sanda. Litt etter blir det springflo, og begravd i sand, har hun ingen mulighet til å komme seg fri.
I 2011 blir politistudenten Olivia nysgjerrig på saken, og bestemmer seg for å se nærmere på den uløste drapssaken, som også hennes døde far var hadde vært med på å etterforske.
Parallelt med dette går det en bølge av brutal vold mot bostedsløse i Stockholm. Ofrene velges tilfeldig, og gjerningsmannen eller -mennene er ukjente. Mer kan jeg ikke fortelle om handlinga, for jeg har ikke kommet lengre!
Smakebiten er det siste avsnittet jeg leste i går, side 36.

- Du kan ikke være her!
- Hvorfor ikke? Jeg skal bare hilse på en venn som...
- Kom med oss nå.
Og slik hadde Vera blitt kastet ut.
Som en forskjønnende omskriving av hvordan vaktene på en unødvendig brutal og svært ubehagelig  måte førte en hylende Vera forbi stirrende mennesker gjennom hele denstore sykehusvestibylen og mer eller mindre kastet henne ut i gaten. Til tross for at hun ramset opp menneskerettighetene sine. Hennes versjon av dem.
Ut ble hun kastet.
I sommernatten.
Og der begynte hun sin lange vandring mot campingvognen i skogen Ingenting i Solna.
Alene.
I en natt der brutale unge menn var på farten (...)

Jeg ser for meg at den gamle drapssaken og de nye volds-sakene kommer til å flettes sammen, og jeg forventer spenning og hjertebank utover sidene!

Vil du se hva andre leser, kan du besøke Mari, hun serverer smakebiter på løpende bånd, og vil du ha et annet annet godt flom-roman-tips kan du lese dette innlegget!

Pikekyss og djevelkake

Siri Østli

Cappelen Damm, 2013
448 sider


Dette er tredje feelgood-romanen fra Siri Østli, men den første jeg har lest. Det kommer ikke til å bli den siste!!
Det har vært skikkelig avslappende, engasjerende, morsomt og FEELGOOD å lese om Maia, Lisen, Isabella, Ulrikke, P.etc, Aasta Johansen, fru Chanel og de andre! Også er det så morsomt at dette ikke er en oversatt løpebånd-feelgood-roman med frustrerte storby-amerikanere med kompliserte kjærlighetsliv...

Vi befinner oss i Oslo, nærmere bestemt Frogner og Grønnland. Vi kommer inn i historien da Maia feirer trettiårsdagen sin, og det blir fort klart at det er visse ting hun ikke er helt tilfreds med i tilværlesen. Når maner tretti, er man voksen, og det er på tide både å slå i bordet og å si ifra! Som seg hør og bør, kommer det etterhvert fram at også de andre som er med på feiringa har utfordringer på hjemmebane.

Pikekyss og djevelkake har alt man kan forvente seg av ei bok i denne sjangeren, og her er det i tillegg skrevet på en humoristisk og varm måte, helt uten at det blir pompøst eller klissete. Hovedpersonene er ulike nok til at det blir spenning mellom dem, de blir levende beskrevet og man heier på de snille, kjefter på de usympatiske og får lyst til å gi de totalt håpløse et realt spark bak ;o)
Historien har godt driv og er som nevnt engasjerende, samtidig som den er troverdig og hverdagslig.
Boka har mye dialog, og det er der mange av de morsomste kommentarene, observasjonene og situasjonene kommer fram.

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget, og for at forhåpentligvis enda flere skal la seg overbevise, skal dere få enda en smakebit!
Maia, som verken er kjendis eller invitert, forsøker å komme seg inn på et helt spesielt lukket arrangement, side 437.

"Men jeg er en god venn av Mikkel." Maia blunket så forførende hun kunne til dørvakten.
Han lot seg ikke formilde. "Det sier de alle," blåste han. "Hvis du er så god venn, hvorfor har du ikke invitasjon, da?"
"Fordi journalister ikke trenger invitasjon," sa Maia oppfinnsomt. "Og jeg er journalist. Kulturjournalist."
Hun så triumferende på ham, men han rikket seg ikke.
"Hvilken avis da?"
Et øyeblikk vurderte Maia både Dagbladet og VG, men de var antageligvis inne allerede og utøvde sine journalistplikter. Det var best å velge noe annet. "Rana blad. Mikkels bestefar er fra Norgutustølu, et av våre områder. De er veldig interessert i Mikkel Mørch på Nordgutustølu."
"Aldri hørt om plassen."
"Vel..." Maia trakk på skuldrene og uttrykte på den måten hva hun syntes om dørvaktens geografikunnskaper.
"Har du pressekort?"
"Selvsagt." Maia rotet planløst i vesken sin, trakk fram et kort, viftet kjapt med det og skulle til å stappe det ned igjen i vesken.
Men dørvakten var for rask. "Rabattkort på Sparkjøp? Hæ? Sparkjøp?"

Konklusjon:
Fornøyelig og morsomt! Siri Østli er en god historieforteller, og boka anbefales til alle som vil ha ei lettlest bok med mye humor!
Forresten; med de rette skuespillerne hadde dette blitt en utrolig morsom film! Hvis noen trenger tips, har jeg allerede forslag til hvem som kunne passe til noen av rollene ;o)

Du skal elske lyset

Margaret Skjelbred

Lest av Ingrid Vollan
Tiden/ Lydbokforlaget, 2011
Spilletid: 8 timer, 23 minutter



Margaret Skjelbred er ei allsidig og produktiv dame. Sida hun debuterte som romanforfatter med Lerkehjerter i 1997, har hun gitt ut tilsammen åtte skjønnlitterære romaner, i tillegg til diktsamlinger og barnebøker. Utover dette har hun blant annet laget radioprogram, spilt barne- og dukketeater og spilt inn plate.
Dette er den tredje av bøkene hennes jeg leser/ hører. De forrige Gulldronning, perledronning og Andrea D likte jeg- som noen kanskje har fått med seg- veldig godt.

I denne romanen, som er Skjelbreds nyeste, møter vi den aldrende kvinnen Alva. Med et spebarn på fanget forteller hun livshistorien sin. Hun forteller den direkte til barnet, og hun forteller om  barnet og båndene hun har til det.
Alva vokste opp i en usedvanlig livsglad og lykkelig familie i mellomkrigstida. I et hus med hage, og med mor, far og Søster rundt seg. Da faren dør i ei arbeidsulykke, skal det vise seg at det var han som var selve kilden til lys, lykke og glede i familien. Da han dør, senker mørket seg totalt. Moren som i sin ungdom hadde gjort opprør mot de pietistiske foreldrene sine, blir nødt til å flytte tilbake til bygda og gården hun rømte fra. For henne blir det dermed ikke bare et tap av ektemann og livbøye, det blir et tap av absolutt alt. Livsgnist, selvstendighet og selvrespekt, og hun klarer ikke å gi døtrene verken støtte eller kjærlighet.
Så hva kan et barn på åtte år, som akkurat har mistet faren sin og som i virkeligheten også har mistet moren, gjøre for å berge seg gjennom livet? Jo, hun trekker seg unna, gjemmer seg bort. Skaper seg en hemmelig tilværelse, hvor hun snakker med faren, lar seg bergta av ei uvirkelig jente, prater med dyrene- og følger etter bestemoren for å plukke bringebær i skogen eller egg i hønsehuset. Hun finner skatter og skaper seg lyspunkt som gjør livet levelig. Helt til ulykken rammer henne. Men er det egentlig et uhell, det som skjer?

Igjen har Margaret Skjelbred skapt en vakker og hjerteskjærende roman. Igjen har hun vist at mennesket har en fantastisk evne til å tilpasse seg, overleve, og å få et godt liv til tross for... På tross av... Selv om...
Hun har et umåtelig vakkert språk, og den muntlige, direkte og nære fortellerstilen gjør at historien blir veldig levende. Grepet med å la den gamle Alva få fortelle sin historie til spebarnet blir veldig virkningsfullt. Tittelen, Du skal elske lyset, antyder at det var noe hun selv aldri fikk gjort etter at faren døde, men at hun virkelig vet hvor viktig akkurat lyset er for menneskene. (Og kanskje det spiller på det religiøse "å se lyset", som kanskje ikke bare betyr noe ganske annet, men det stikk motsatte av å elske lyset?)
Som de andre av Skjelbreds bøker jeg har lest, er barndom og oppvekst helt sentrale element i denne boka. I tillegg berøres tema som mishandlig og misbruk av barn. Trangsynthet, mistenkeliggjøring, skam, tukt og tvang i det lukkede pietistisk-religiøse miljøet. Men her er det ikke bare sorg og elendighet. Like viktig er som jeg allerde har nevnt, evnen mennesket har til å gjøre livet levelig, kjærlighet mellom mennesker, viljen til å følge drømmene sine og mulighetene som åpner seg når man tør å ta valg.

Jeg føyer til enda ei favorittbok på lista. Hvis jeg skal sette fingeren på noe som ikke var hundre prosent etter mitt hjerte ved Du skal elske lyset, så må det være den syke fargen på coveret. En syk farge, men det er vel ei mening med det også...
Anbefales. Varmt og hjertlig!!

Meny: pikekyss, djevelkake og knekkebrød...

...Det er altså de tre tingene jeg har å by på i dag! Om menyen er kort, kan man i allefall ikke si annet enn at den er variert!

En smell-bonbon blir aldri feil ;o)

Siri Østli har akkurat kommet med en ny feelgood-roman- og hittil får den meg faktisk til å føle meg veldig bra, og at livet er på stell ;o)
Like mye på stell er det derimot ikke for bokas hovedperson, Maia. Hun har akkurat fylt tretti og blitt samboer med en FN-/ UD-mann, Victor, som gjør en uvurderlig innsats for å redde verdens sultne og fattige og dermed gir alle andre dårlig samvittighet. Han ser seg selv i et meget flatterende lys, og betrakter Maia på en mye mer kritisk måte. I følge ham, "leker hun kafé-dame", mens hun selv gjør det hun kan for å holde hjulene i gang- mens kompanjongen og medeieren, Joakim, stadig drar på spa utenlands for å pleie kjærlighetssorg. Midt oppe i det hele, flytter to utfordringer inn i leiligheta; venninna Isabella som ble vraket rett før bryllupet, og Ulrikke, den svært så fremmelig tenåringsdattera Victor hadde holdt hemmelig for Maia.

Dagens samkebit er fra side 153, det var dit jeg kom før det ble for varmt ute (i skyggen!), og jeg måtte gå inn for å kjøle meg litt ned...

En vellykket, blid Isabella kunne være ironisk, men morsom. Hun var et festmenneske som bidro med dyr champagne og underholdende, bitende historier. En tilfreds Isabella kunne takle både jordskjelv, flom og sosiale katastrofer uten å få en stripe i det perfekt sminkede ansiktet, og det selv om hun verken brukte vannfast mascara eller eyeliner.
"Vannfast er for pyser," sa Isabella, som før dette ikke hadde felt en tåre siden 1995.

I boka er det MENN som får karakteristikke ut fra hvilke kaker de ligner mest på. Hittil er det stusseligeste kategorien halvstekt ostekake... Wasa-sandwich med ost og franske urter, blir slett ikke verst i forhold. Den som vil ha andre smakebiter, kan som vanlig ta turen innom Mari og Flukten fra virkeligheten! Der er det alltid fristelser for enhver smak ;o)

Egalias døtre- revolversamlesing!

Dette er fortsatt bare en plombert startpistol, hvis noen skulle lure ;o)

Denne har jeg lest i forbindelse med prosjektet med Samlesing av norsk fantasy. Egalias døtre handler om et samfunn hundre prosent styrt av kvinner, hundre prosent på kvinners premisser. Petronius Bram, sønn av direktør Bram og hennes mone, har kommet i puberteten og må dermed begynne å bruke den upraktiske og ubegagelige PH´en, og gjør etterhvert opprør mot både PH´en og de skrevne og uskrevne reglene som gjelder i forholdet mann/ kvinne. 
Til og begynne med er historien riktig så fornøyelig, og man kan lett se for seg hvor mye krutt det lå her, og hvor mye rabalder boka kunne føre med seg da den kom ut første gangen. Etterhvert som jeg leste meg gjennom hele boka, fikk jeg en følelse av at den ble for langtekkelig. De tingene som var morsomme i starten, mistet slagkrafta etterhvert. (en vits er morsom bare første gangen du hører den..) Likevel; den er absolutt ikke helt uaktuell, selv 36 år etter at den kom ut som en del av kvinnekampen og som kritikk av det kunnediskrimminerende samfunnet som var da.

Som bildet over viser, hadde biblioteket førsteutgava som kom i 1977, noe som faktisk var ganske morsomt! Informasjonen som er trykt fremst i boka, er vel av en litt annen art enn vi er vant til i dag:

Og til den lille diskusjonen som har vært om det er rett å kalle Egalias døtre en fantasy-roman, vil jeg bare si at det kan det ikke være mye tvil om. Som mange andre i den sjangeren, har den til og med suverene kart over landet som er dikta fram!

Samlesingsdagen var nok egentlig på mandag. Ting gå ofte ikke helt som planlagt, men nå er jeg såre fornøyd med å ha kommet i mål- om enn bare med en revolveromtale ;o)

De står fortsatt i kø, venligst vent.

Tirsdag, det er selve dagen for å blottstille den dårlige selvdisiplinen. Dagen for å vise at man faller for fristelser gang på gang, uten i det heletatt å tenke at nok er nok.
Eller kanskje tirsdag er dagen for å få oversikt og gjøre visse prioriteringer?
Man kan jo håpe det siste!
Jeg fant ut at jeg ville se gjennom "Boka på vent"-innleggene mine for å sjå om det bare ble med tanken, eller om jeg faktisk har fullført noen av lesevisjonene mine. Jeg fant ut at jeg har elleve innlegg under den etiketten, men det er langt flere bøker som tilsammen er omtalt der.
Ei nesten kronologisk om enn litt ufullstendig liste blir slik hvis jeg merker de jeg har lest med en grønn V:
V Mississippi- Hillary Jordan
V Gobi, barndommens måne- Tor Åge Bringsverd
    Nattens sirkus- Erin Morgenstern
    Cinder- Marissa Meyer
    The sky is everywhere- Jandy Nelson
V Det fine som flyter forbi- Ida Løkås
V Et sted i nærheten- Cecelia Ahern
V Dagbok fra i morgen- Samme Cecelia
    Seierherrene- Roy Jacobsen
V Agnes i senga- Heidi Linde
V Song for Eirabu, Vargtid- Kristine Tofte
    Vinterdvale- Anne Michaels
V Hvite trøfler om vinteren- N. M. Kelby
V Hele livet på en dag- Alyson Richman
V Bian Shen- Torbjørn Ø. Amundsen
V Dødsskipet- Yrsa Sigurdardóttir
V Flaskepost fra P- Jussi Adler-Olsen
V Fasandreperne- Jussi den også 
    En venn i nøden- Louise Millar
V Ekstremt høyt og utrolig nært- Jonathan safran Foer
V Helgas dagbok- Helga Weiss
V Finn kongefølelsen- Randi Skaug
    I ulvenes skygge- Stef Penney
    Det lovede land- Sebastian Barry

Kan man trekke noen konklusjoner ut av lista?
Det første som slår meg, er at bøker som har stått lenge, gjerne må stå enda lenger. Når nye bøker får et bok-på-vent-innlegg, ser det ut som at de faktisk blir prioritert. Bøker som har blitt glemt igjen på setra, står fortsatt trygt i hylla der- det har jo som oftest dukket opp noe nytt og fristende til neste gang vi drar  opp dit... Bøker som er lånt på biblioteket havner i fifty-fifty-sekken. Bøker jeg har fått blir for det meste lest, det samme med bøker jeg har kjøpt- med unntak av det som helt klart var feilvurderinger...
Helt klar er det uansett at det fortsatt er litt å velge mellom, og man snubler over bøker på de forunderligste måter!
Det siste var at jeg vant to bøker på denne varierte bokbloggen! Ei krimbok som ser grusomt spennende ut, Springflo av Cilla og Rolf Björlind, også denne:

Det virkelige coveret er mye dusere og penere!!

-Og ærlig talt; kunne boka hatt en mer treffende tittel???  Denne virker jo også spennende...

Man kan vel ikke akkurat ønske seg det, men et pent, lite og ukomplisert benbrudd, kan kanskje være det som skal til for å realisere noen av leseplanene ;o)

Det er ikke bare jeg som har drømmer, planer og visjoner om alt som skal leses. Hos Beathe er det flere som mer eller mindre skyldbetynget viser fram det de har stående på vent i hylla. Noen har stått der lenge, noen har sikkert nylig kommet, men alltid er det det samme dilemmaet: Hva skal jeg velge?????