Lattern og døden, av Pieter Webeling

Bazar Forlag, 2014
268 sider
Forsidedesign av Henrik Koitz
Oversatt av Hedda Vormeland
Leseksemplar tilsendt fra forlaget
Tilgjengelig både innbundet og som pocket.


Man kan av og til spørre seg selv om det aldri blir nok bøker om andre verdenskrig. Hvert eneste år får vi nye varianter over samme tema, både romaner og dokumentarer, og det virker som markedet aldri mettes. Det er antakelig helt greit at disse nye kommer til, for det er kanskje det eneste middelet for å hindre at de ulykksalige årene havner i glemmeboka?


Denne gangen er det en roman det handler om. Hovedpersonen, nederlandske Ernst Hofman, klarte å unngå konsentrasjonsleirene lenge til tross for sin jødiske bakgrunn, men i 1944 ble han til slutt arrestert og sendt til en av de polske dødsleirene. Under transporten møtte han Helena, og uten at det utbroderes eller overrisles med sukkervann, var det tanken på å se hverandre igjen som gjorde at de klarte å se framover, til dager utenfor fangenskap, nedrighet, sykdom, sult og elendighet.
Hofman som var komiker i det sivile, bestemte seg ganske raskt for at han gjennom humor ville prøve å få de andre fangene til å hode motet oppe, og begynte å arrangere forestillinger. Da tyskerne oppdaget talentet hans, ble han beordret til å ta humoren og latteren med seg for å underholde dem i stedet. Dette ble naturligvis noe temmelig annet, man kan lett leve seg inn i de motstridende følesene dette førte med seg; i stedet for å holde livsmotet opp hos sine egne, skulle han nå more de som på de grusomste måter pinte, plaget og drepte hans eget folk. Samtidig kunne det kanskje være redningen for at han selv- og enda til Helena- skulle kunne overleve.

Historien begynner med slutten. Krigen er over, Hofman skal holde sin første forestilling etter at livet så smått har normalisert seg, og han forteller historien sin til inspisienten ved teateret. Dette fortellergrepet gjør at leseren kommer veldig tett på historien og menneskene den handler om. Grusomhetene blir om mulig enda verre- og med humor og komikk som kontrast, blir det nesten litt grotesk. Det overrasket meg hvor aktivt onde mange av de som jobbet i leirene var- ellers kan man få inntrykk av at "de bare lot det skje", men slik er det ikke her. Man får gjengitt forferdelige scener hvor tyskerne utøver unødvendig onde handlinger (ikke nødvendigvis vold), og det gjør rett og slett sterkt inntrykk.
Nå kan man kanskje tro at boka bare omhandler ondskap og grusomheter, men slik er det naturligvis ikke. Man får også en passe dose medmenneskelighet, håp og etiske dilemmaer. Den har den uvanlig miksen av lettlest og til ettertanke.

Som Tine, Siri og Randi anbefaler jeg boka varmt!   

Fire fine filer fra favoritt-forlaget

Jeg ser jeg ikke har skrevet ett ord her sida 24. juni... Og er litt overraska! Det burde jeg selvfølgelig ikke være, for vi har vært på fjellet i omtrent to uker, med det vanlige dårlige/ ikke-eksisterende mobilnettet. Det blir ikke mye blogging av det, skal jeg si dere! Til gjengjeld har vi gått turer på nye steder- og hørt på lydbøker, jeg har malt diverse tak, vegger og dører- og hørt på lydbøker. I tillegg har jeg lest litt, men det er begrensa hvor mange sider man klarer før man slokner etter lange dager med fjellluft/ malekost...
Vel. Jeg har en stabel med bøker jeg skulle skrevet noen ord om, jeg har fortsatt en stabel med bøker som skulle vært lest, jeg har en overgrodd plen, klesvask som har vokst meg over hodet, og jeg begynner arbeidsøkta med et samleinnlegg med fire lydbøker jeg har hørt i det siste. Felles for dem er at det har vært god underholdning!
Jeg tar meg ikke tid til å skrive så mye om handlinga i de forskjellige bøkene ettersom ingen av dem bør være ukjente for særlig mange. Klikk på lenkene for å lese mer om dem eller hvis du vil høre utrag. (Morsomt om ikke annet så for å høre hvor forskjellig de leserer!)

Drep ikke en sangfugl, av Harper Lee

Dette er klassikeren som kom ut i 1960, og som trolig aldri kommer til å bli glemt, hverken av meg eller forlagene som gir den ut over nermest hele verden. Det er Scout som forteller om opplevelser knyttet til faren Atticus´ arbeid som sakfører, og spesielt hendelser knyttet til en sak der en farget mann var anklaget for å ha voldtatt ei hvit ungjente.
Fantastiske personskildringer! God gjengivelse av miljø, følelser og stemninger. Jeg likte spesielt godt de sekvensene hvor Scout eller broren stiller seg uforstående til de voksnes verden, hva de gjør og hva de lar skje- og hvor faren, Calpurnia eller nydelige frøken Maudie forklarer eller setter ting i perspektiv. Dette har alltid gått for å være ei bok for voksne, men jeg vil så absolutt slå et slag for at dette er ei bok for alle aldersgrupper- barn også. Det er nok ikke ei bok barn vil lese alene, men som høytlesning eller som lydbok kan det ikke bli bedre enn dette!
Dette er min favoritt av de fire fine, og har du ikke lest den enda, så får dere en påminnelse og oppfordring til å gjøre det - her og nå!
Forresten; det haster faktisk litt med å lese den nå, for i august kommer oppfølgeren som svært få visste eksisterte! "Sett ut en vaktpost" handler om de samme menneskene snaut tjue år senere, og Lee skrev den før hun skrev "Drep ikke en sangfugl". Jeg gleder meg skikkelig til august!!

Piken på toget, av Paula Hawkins

Rachel, Anna og Magen tilhører egentlig ikke samme krets, men livene deres sneier likevel borti hverandre. Den ene er eksen, den andre er mor, den tredje er barnepike. Plutselig en dag er Magen forsvunnet. Rachel har daglig betraktet Magen (Jess) og ektemann når hun har passert huset deres på vei til og fra jobb, og hun har spunnet historier om dem. Nå er hun mildt sagt fortørnet over det som har skjedd, og prøver fortvilt å hjelpe politiet med å løse saken. Problemet er at hun neste alltid er full, hun har blackouter og er så absolutt ikke et troverdig vitne.
Herlig! Jeg elsker originale og finurlige krimgåter og her har jeg funnet enda en. Jeg har sett at enkelte har stempla den som forutsigbar- mulig det, men jeg syntes den var kjempe bra på alle måter! Det tok litt tid (eller det tok meg egentlig to forsøk) før jeg fikk helt taket på de skiftende fortellerstemmene, men det hadde trulig med manglende konsentrasjon å gjøre. Med tre ulike opplesere, er det jo egentlig ikke så vanskelig...
Jeg likte spesielt godt måten Rachel (hovedfortelleren) får utfolde seg på. Hun vet at andre ser på henne som et null og at de forakter henne, likevel lar hun det på en måte skure og gå, samtidig som hun prøver å opprettholde en viss fasade. Hun graver og sliter i minner og ørsmå blaff av erindring for å finne ut hva hun så og hva som skjedde den kvelden Magen forsvant, den kvelden hun selv var i nabolaget, da hun var snydens full og endte opp hjemme hos seg selv, blodig og forslått.
Her er det mange stemmer, et rikt persongalleri og mange hint og villspor man kan prøve å sortere ut for å prøve finne svarene før forfatteren serverer dem på sølvfat. Jeg pleier ikke å leke detetktiv når jeg leser krim/ spenning, ei heller her. Jeg lar meg bare dra med inn i historien for å le meg underholde- og imponere over at noen klarer å konstruere slike sammensatte historier. En ting er ordinær krim: et mord, en etterforsker, kanskje en journalist- og nøsting av spor for å finne morderen. Dette er noe annet. Dette er intelligent, sammensatt og engasjerende- anbefales så absolutt, bare pøs på med konsentrasjon og tålmodighet de første kapitlene.

Blindgang, av Jørn Lier-Horst

En drosjesjåfør forsvant sporløst, Line kjøpte huset etter "Hulemannen", ei barndomsvenninne av henne flyttet inn i huset etter bestefaren i Stavern, i kjelleren sto en diger safe uten nøkkel.
William Wisting er sliten, skal hjelpe Line med tapetsering og aller helst finne den drosjesjåføren.
Dette er tiende bok i serien om etterforskeren fra Stavern, og den er ganske lik de andre. Det kan jo være både positivt og negativt.
Ivar Nergaard har bestandig vært en favorittoppleser, han er rolig og dempet og uten store krumspring når han leser. Det begynner å demre for meg at det også kan være både positivt og negativt. Man kunne jo kanskje ønske seg at stemmen var litt lystigere enn en livstrøtt torsk når man leser noe sånn som at
"Det blir ikke det samme å grille alene" sa Line uten at den glade stemmen mistet den lyse tonen.

Og likevel altså, som jeg skriv innledningsvis: jeg lot meg virkelig underholde! Det er jo fornøyelig å følge gode, gamle Wisting videre på livets ferd. Her er det to kvinner som så smått beiler til ham, samtidig skal han jo bli bestefar av alle ting- om alt går bra og sånn. For det er jo alltids en mulighet for at Line skal rote seg inn i sakene og floke seg inn i trøbbel.
Har du lest eller hørt de forrig bøkene, må du nok få med deg denne også. Er du derimot ikke kjent med Wisting fra før, trur jeg dette bare blir en av mange easy-comes-easy-goes-bøker.

 

Merket for livet, av Emelie Schepp

Jana Berzelius er en vellykket statsadvokat som holder omgivelsene på avstand. De hun jobber med ser på henne som en kald, følelsesløs streber. Det de nok ikke vet, er at Jana har en ukjent fortid som hun prøver å finne ut av. I saken som rulles opp i denne første boka om henne, får hun uventet innblikk i denne forhistorien. Avdelingslederen i Migrasjonsverket blir funnet drept, deretter blir morderen, en liten gutt, funnet drept og etterhvert dukker det opp lik i noen containere som er dumpet på havet, snøballen ruller og man kommer på sporet av menneskehandlere.
Denne hadde jeg høye forventninger til! Jeg leste noen få omtaler, alle positive. Jeg begynte å høre, og var godt fornøyd med både oppleser og hvordan historien og karakterene ble bygd opp. Så leste jeg en aviskanmeldelse som var så negativ at jeg nesten ble irritert! Det var rett og slett ikke mulig at vi leste samme boka? Jeg holder fortsatt fast ved at den aviskritikken var altfor krass og nedlatende, men jeg innrømmer at inntrykket jeg hadde i begynnelsen ikke holdt hele veien inn. Til tross for at jeg ville "motbevise" det som stod i avisa, må jeg innrømme at det raknet litt mot slutten. De løse trådene og Janas måte å komme ut av uføret på, var litt for enkel. IRL ville noen garantert stilt spørsmål, men dette er en roman, fiksjon, eventyr for voksne, da stiller man ikke nødvendigvis krav til 100% troverdighet og realisme. Jeg lot meg gladelig underholde av denne også jeg, og anbefaler den gjerne til de som liker skandinavisk krim. Les gjerne Tine sin omtale!

Sånn! Nå blir det rett over til plenklippern, ikke tid til korrekturlesing eller annet fiksfakseri. For ordens skyld: jeg tar med meg lydbok på øret nå også, så får vi sjå om det blir et nytt samleinnlegg før det går to nye uker. Til vi høres igjen:

Ps. Rett skal være rett: "Drep ikke en sangfugl" har jeg kjøp sjøl, de tre andre er lydfiler jeg har fått fra forlaget.

Kjære søster, av Rosamund Lupton

Schibsted Forlag, 2015

380 sider

Oversatt av Frøydis Arnesen

Antakelig leseeksemplar fra forlaget. 

Dette er en krim av det litt spesielle slaget: Intelligent og original! Den har form av et brev Beatrice har skrevet til søstera Tess, for å fortelle hva ha har funnet ut, hvordan hun kom fram til svarene og ikke minst forklare hvordan hun i egne øyne sviktet da det gjaldt små aller mest. 

En søndag blir Beatrice oppringt av moren som forteller at Tess er forsvunnet. Beatrice tar første fly fra New York til London for å være med å lete. Få dager senere blir Tess funnet død. Håndleddene er kuttet over og hun har store mengder medikamenter i blodet. Det inkluderes med selvmord som følge av en psykose, og alle ser ut til å slå seg til ro med den forklaringa. Bee er den eneste som nekter å akseptere den muligheten. Hun hevder å kjenne søsteren tvers igjennom, og mener hun aldri ville gjort noe sånn, ikke etter at broren deres døde av systisk fibrose, ikke nå da hun selv ventet barn. Hun begynner å lete etter andre muligheter, og gradvis går det opp for henne at hun kanskje ikke kjente søsteren så godt likevel? De var tross alt veldig forskjellige, den ene vellykket, A4-karrierekvinne, 'better safe than happy' redd for livet- den andre en kunstnerisk, lettlivet, frilynt, optimistisk, og kanskje litt naiv student. 

Beatrice nøster løse tråder, oppsøker Tess' venner og bekjente, kartlegger bevegelsene hennes- og i tur og orden kaster hun mistanke over nærmest de fleste. Hun kontakter stadig politiet for å tipse dem om de nye oppdagelsene og mistankene. De går ganske fort lei, og etterhvert blir ha betraktet som et tilfelle. Her er man også ved noe av bokas fortrinn. For hva om Beatrice virkelig begynner å bli sprø av denne saken? Kanskje er det hun og ikke Tess det tipper over for? Som leser skjønner man likevel at hun kan være på sporet av noe viktig, noe stort, men det er slett kke lett å trekke noen konklusjoner før helt mot slutten- og da har man først vært innom både genterapi, genmodifisering, sexistiske professorer, sjalu wannabe-kjærester, skremte østeuropeiske jenter, elskverdige pensjonister, ufordragelige menn, egoister og suspekte leger. 

Romanen stiller mange interessante spørsmål og gir leseren litt å tygge på- ikke bare i forsøke på å løse drapssaken (hvis det nå er det det er?), men også når det gjelder etikk, moral, samspill mellom mennesker, misbruk av posisjoner osv.. osv...

Jeg likte boka veldig godt, og har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre! 

(Her skulle det gjerne vært en link til forlaget, men jeg har ikke funnet ut hvordan jeg får til det med den nye blogger-appen. Det får komme senere. Vil dere lese mer om boka, må dere nok ta søkejobben sjøl, i hvert fall inntil videre ;o)

Test nummer to...

Ny app for å kunne blogge litt fra padda når stua og bredbåndet er langt unna-

Det gjenstår å sjå om det funker!

God helg :o)

Britt-Marie var her, av Fredrik Backman

Selv ikke den minst fotballfrelste eller den verste sportsallergiker kan vel leve i uvitenhet om at det i disse dager foregår store ting i Canada? Eller? Noen har kanskje klart å smyge seg unna- inntil nå, da jeg forteller at det er snakk om vm for kvinner! Norge er med, og klokka 22.00 i kveld spiller damene mot Elfenbeskysten som ligger helt nederst på tabellen og som er kjent for stygt spill. Det betyr vel kanskje at vi kan forvente en skikkelig knokkelkamp og/ eller en skikkelig målfest! Det kan faktisk hende man bør låne bort et øre for å få det med seg!

Helt sikkert er det at jeg har lånt bort ørene mine til Britt-Marie (hovedperson), Fredrik Backman (forfatter) og Marie Richardson (oppleser) i noen fornøyelige timer!
Britt-Marie ble vi så vidt kjent med i Backmans forrige roman, Mormor hilser og sier unnskyld, som jeg likte veldig godt.
Britt-Marie er 63 år og kjent for å være ei orndentlig masekjerring. Livet har hun viet til å vaske, rydde og holde Kents klær, og da spesielt skjortene, rene, pene og nystørkne. Hun mener at ting bør være som de alltid har vært, noe annet ville være usivilisert eller muligens føre til kaos. Hun har vært av den oppfatning at de fleste problemer kan løses med bikarbonat og Faxin, men nå har hun tatt ut separasjon fra den utro ektemannen, og via arbeidsformidlinga har hun fått en kort ansettelse som leder for fritidsklubben i Borg. Borg er et av alle de små stedene som, i følge politikerne, med fordel kunne vært rasjonalisert bort. Et av de stedene man bare passerer på vei forbi. Eller forlater, i den ene eller andre retningen. Der en stor andel av innbyggerne står utenfor arbeidslivet og/ eller det sosiale livet. Der posten er lagt ned, banken stengt, butikken konkurs, og som sagt, fritidsklubben skulle egentlig vært stengt allerede, men politikerne rakk ikke å vedta nedleggelse på forrige møte, så inntil det blir gjort er den vel på en måte i gang.
Britt-Marie ville ikke fått et større kultursjokk om hun hadde blitt sendt til en av New Dehlis forsteder! Hun trenger noen dager på å aklimatisere seg, men sakte men sikkert kryper stedet og dets innbyggere under huden og inn i hjertet hennes.

Dette er, som alltid fra Backman, en varm og rørende historie, humoristisk med en alvorlig undertone. Det handler om samhold, medmenneskelighet, misunnelse, mistenksomhet, sentralisering og integrering, men også om å være lojal og tro mot drømmene sine og seg selv- når man endelig tør å lete fram det som engang lå der.
Som i de tidligere bøkene hans, presenterer Backman et persongaller som først virker som noen karikerte pappfigurer, men etterhvert som han gradvis viser fram nye sider og forteller mer om hva som har gjort dem til de personene de er, kan man ikke la være å bli glad i dem og håpe- håpe- håpe- at det ordner seg til slutt!

Først fikk jeg denne boka tilsendt fra Cappelen forlag, og jeg gleda meg stort til å lese den. Så sa det bare stopp. Jeg klarte ikke å lese videre, det var så tregt og det var så repeterende at jeg gav opp etter få sider, uten at jeg klarte å slå meg helt til ro med at den var håpløs. De to forrige bøkene har jeg hørt som lydbøker, og de har jeg jo virkelig elsket! Den måtte få en ny sjanse, den måtte jo det. Samtidig fant jeg ut at jeg skulle teste Storytell, en abonnements-app hvor man både kan lese e-bøker og høre lydbøker, på norsk, svensk og engelsk. Jeg gikk for den svenske lydbok-versjonen, og mer var det ikke som skulle til før det ble nok en innertier! Jeg regner med at den hadde slått an på norsk også, jeg trur nemlig at den spesielle skrivestilen hans, med mye dialog, repetisjoner og tankesprang, gjør at den passer ekstra godt for opplesing. Den muntlige formen kommer jo nødvendig vis mer til sin rett som lyd! I tillegg ble det enda litt mer autentisk og truverdig framført på originalspråket, svenske forsteder er liksom noe annet enn norske, svenske gnällkärringer litt annerledes enn norske masekjerringer, bikarbonat mer effektivt mot flekker enn natron...

Alt i alt ble det nok en fin og fornøyelig lydbokopplevelse, og nok ei bok jeg kan anbefale- dog bør dere velge lydvarianten!

Fuck verden- av Monika Steinholm. Smakebit og omtale

Måker, kråker, sjakk, natur og kjærlighet :o)

Kalde fakta:
-helt fersk ungdomsbok (målgruppe 14+)
-forfatteren er debutant
-boka er på 214 sider
-leseeksemplar overraskende mottatt fra Schibsted forlag.
-før jeg begynte å les, var jeg skeptisk til om dette var ei sånn derre kuul bok, men leste den likevel...

-boka handler om (seksten år gamle) Gunn som sammen med Chris (mora flytter fra bartebyen Trondheim til Tromsø etter at bestemora døde. Gunn var ikke av de populære i klassa hun kom fra, men har et håp om at flyttinga kan gi henne en sjanse til å endre på akkurat det. Det begynner bra; Karianne som er den mest omsverma jenta av alle på skola, er nysgjerrig på henne og synes hun er tøff. Men seriøst: hvor lenge kan man være spennende når man kjører en gammel traktor i stedet for scooter, og spiller kassetter med Jahn Teigen og DDE?? Det er ikke bestandig så mye som skal til før man faller i unåde, og det er ikke lett å holde seg inne med de rette når man ikke har oversikt over hvem som er hvem- og ikke minst: hvem som er sammen med hvem! For å gjøre livet enda mer komplisert, vet ikke Gunn hvem faren hennes er, Chris er umulig å forstå seg på, den ene slamkryperen holder på å ta livet av den andre, og mormor har blitt til ei skrikende måke med brukket vinge...

Varme anbefalinger:
Jeg begynte som nevnt ganske skeptisk, men nå som boka er lest, må jeg si meg enig med Jon Ewo som er sitert på framsida:

Ei innmari bra bok! Tøff og øm på samme tid.

Forfatteren har på mesterlig vis klart å formidle hvor usikker man kan være og hvor vanskelig det kan være å finne seg til rette i et nytt miljø, på et nytt sted. Forholdet mellom Gunn og moren er varmt og nært beskrevet, selv om Gunn kanskje ikke bestandig føler at det er de to ordene som beskriver forholdet deres best. Savnet hun føler etter bestemora og måten hun takler det på, er også fint fortalt. Pesrongalleriet og samspillet mellom de ulike aktørene er med andre ord truverdig. Språket er friskt, flyter lett og fint, men hvorvidt det gjenspeiler "ungdomsspråket" riktig, har jeg ingen anelse om, all den tid jeg ikke kan påberope meg å være i målgruppa. Humor, originale detaljer og en gjennomført varm, rørende og spennende hstorie, gjør at jeg gir boka -og forfatteren!- tommel opp og spår at dette kan bli ei populær bok.
Ettersom jeg ikke er i målgruppa, synes jeg det kunne vært interessant å finne ut hva dommen fra en fjortenåring ville blitt, så jeg sender boka videre til E. som faktisk både er i målgruppa OG glad i å lese! Oppdatering kommer så snart hun har gitt tilbakemelding ;o)

Forresten: Hvert kapittel begynner med et kort blogginnlegg fra mystiske, anonyme Kong Salkin- en av de mange finurlige detaljene jeg likte aller best ved boka! Sjekk linken!!!

Når alt er fint,

kan det bare gå dårligere.

Når helvete bryter løs,

kan det fortsatt bli verre.

Lagt inn av Kong Salkin

En annen link dere kan sjekke, er denne- Mari har samla inn ymse smakebiter denne søndagen også!

Morgen i Jenin & Det blå mellom himmel og hav

Susan Abulhawa

Morgen i Jenin- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2010
Oversatt av Ragnhild Eikli
Lest av Ingrid Vollan, Morten Røhrt og Duc Mai-The
Spilletid: 11 timer 10 minutter

Det blå mellom himmel og hav- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Samme oversetter som den første boka, og det er fine Ingrid Vollan som leser denne også.
Spilletid: 8 timer 32 minutter

Dette er en lesehistorie som begynte med at jeg fikk et forhåndseksemplar av Det blå mellom himmel og hav fra Aschehoug Forlag. Jeg var helt brennsikker på at jeg hadde hørt Morgen i Jenin tidligere, og skulle bare friske opp litt før jeg begynte å lese nykomlingen. Så viste det seg at jeg slett ikke hadde hørt den første, jeg blandet den vel sammen med noe annet, da.. Nuvel.. Hvordan det var eller ikke var, så har jeg i hvert fall hørt begge bøkene nå, og jeg føler meg heldig som har fått med meg disse to kloke, dramatiske, rystende, rørende, fargerike, lærrerike og enda til litt magiske historiene!

Jeg antar at det er flere enn meg som ikke helt har skjønt hvordan allting egentlig henger sammen i Israel-Palestina-Gaza-araber-jøde-konflikta. Hvordan det hadde seg at staten Israel ble oppretta, hvordan det foregikk da palestinerne ble fordrevet fra landområdene sine, hvordan det har seg at så mange vestlige er Israel-vennlige. Her får man kanskje ikke alle svarene, men man får helt sikkert mange!

I Morgen i Jenin  fortelles familiehistorien til Amal, en av mange palestinere som litt etter litt så familien bli revet fra hverandre, helt til den nærmest var til intetgjort i årene mellom 1940 og årtusenskiftet. I kaoset som oppstod da palestinerne ble tvunget til å forlate Ein Hod, mistet familien Abuleheja den minste sønnen. Amal ble født etter interneringa, kjente aldri broren som forsvant, men barndommen, oppveksten- hele livet var likevel sterkt farget av hendelsen. Vi følger familien i flere generasjoner, til Amal sitter i et fremmed land, som siste gjenlevende gren på familietreet- før broren som nå er israeler/ jøde plutselig tar kontakt. Det ender med at Amal tar med seg datteren tilbake til hjemlandet, til tross for alt det fortsatt er forbundet med usikkerhet og fare.

Bok nummer to, er nok en familiekrønike, men av en litt annen sjanger. Den ahr flere lag, er litt mer sammensatt og kompleks: Der Morgen i Jenin først og fremst er direkte, jordnær og refererende, har Det blå mellom himmel og hav i tillegg et anstrøk av magi og myter.
Også her følger vi en bemerkelsesverdig og familie med usedvanlige, sterke kvinner gjennom flere generasjoner, fra flukten til Gaza til en forsøksvis normalisert hverdag i et isolert (og terrorisert) land.

Med sine elendige skjebner og hovedpersonenes evne til aldri å gi opp, gjorde begge bøkene veldig sterkt inntrykk på meg. Det er godt gjort å skrive både vakkert og usentimentalt (med et lite unntak for Nurs barndom, som jeg nesten oppfattet som litt karikert) om et så uendelig tragisk tema. Jeg har sett at andre har nevnt at forfatteren på langt nær har skrevet objektivt om kampen mellom disse to folkegruppene, men jeg håper virkelig objektivitet aldri blir viktigere enn følelser og engasjement når det er snakk om skjønnlitteratur!
Morgen i Jenin ble tatt vel i mot av både kritikere og lesere, og håpet mitt nå, er at enda flere skal få øynene opp for denne spesielle forfatteren og de uforglemmelige bøkene. Anbefales varmt og hjertlig- og gjerne som lydbøker! Alle de fire som er med som opplesere er skikkelig dyktige, og det er en fryd å høre på dem.

(Lydbøkene har jeg kjøpt sjøl, ettersom Lydbokforlagets mobil-app fortsatt gjør kjøp skummelt lettvidt ;o)

Bildet over illustrerer godt hvorfor skjønnlitteratur ikke nødvendigvis bør være objektiv eller "rettferdig". Livet er ikke objektivt eller rettferdig, det er i aller høyeste grad personlig, og oppleves rimeligvis ulikt for en israeler og en palestiner.