Brevet var lite og forseglet med rød voks. Utenpå stod navnet mitt med sirlige bokstaver. Maren Wise. Jeg veide det i hånden og kjente hvor lett det var.
Vi blir godt kjent med Maren som er hovedperson og den som forteller om nasjonale begivenheter så vel som smått og stort som skjer på prestegården dette skjebneåret. Etter et kort og prosaisk ekteskap blir hun enke, og i stedet for å slå seg til hjemme hos moren og apoteker-faren i Kristiania, griper hun sjansen da den byr seg, og skaffer seg post som guvernante hos en prestefamilie i Asker. Ganske snart blir hun i tillegg barnas huslærer, og gartner Carls assistent i den planlagte eplehagen.
For meg ble dette en slags "dobbelt-roman", ikke i den forstand at det er to parallelle historier som fortelles, men på den ene sida tegner den et levende og detaljrikt tidsbilde av klasseskiller, levekår, samfunn og politikk i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. På den andre sida er det en dramatisk, personlig beretning som inneholder alt man kan ønske seg av en lettlest, underholdende feel-good-roman: en intelligent, smart, kunnskapsrik, utradisjonell og vakker- om enn noe naiv hovedperson, mørke hemmeligheter, kjærlighet, et trekantdrama, sjalusi, hevn, fattigdom og sykdom, rykter, håp og mismot, overraskende rikdom, storslåtte framtidsvisjoner og smertefulle tilbakeslag.
Da historien fortelles, er 1814 for lengst et tilbakelagt kapittel, året er 1833, Maren har fått hendelsene på avstand, og gradvis avslører hun hva som egentlig skjedde, og i etterpåklokskapens lys: hvorfor- og ikke minst hvilke konsekvenser det fikk, for henne selv og flere av de andre involverte. Slutten er mer overraskende enn jeg hadde trudd, og det er alltid et pluss!
Boka har et fargerikt persongalleri, der enkelte av karakterene kanskje blir litt vel teatralske, men selve historien har god framdrift uten at det blir heseblesende. Forfatteren er historiker og hun har virkelig klart å skape et overbevisende og imponerende 1800-talls-miljø. Det er forresten ikke bare omgivelsene og samfunnsånden som virker autentiske, men også språket, og spesielt dialogene er med på å forsterke det historiske inntrykket. "Eplehagen" er både lettlest, engasjerende og fornøyelig, og som alltid er det en fryd å høre Karin Okkenhaug Seim lese!
Andre bloggere har også lest og skrevet om "Eplehagen":
- Groskro anbefaler den som lettlest (og lett-glemt) toglitteratur
- Tine er mer entusiastisk, og betegner den som sterk roman hvor hun ikke fant noe negativt å sette fingeren på.
- Med bok og palett karakteriserer boka som lettlest og gripende- og kommenterer betimelig nok det nydelige framsidebildet.
- Kleppanrova trekker fram hvordan klasseskiller, skrevne og uskrevne regler satte sterke begrensninger på kvinners handlefrihet på 1800-tallet, og var godt fornøyd med å ha fått med seg en vakker feel-good-roman.
Når jeg selv skal konkludere, slutter jeg meg til flertallet av omtalene; en fin historisk roman som gir et levende bilde av Norge på 1800-tallet, og en interessant beretning om hvordan tilfeldigheter kan bli avgjørende for hvilken retning livet ens tar. Det var artig å lese/ høre en så gjennomarbeida og god historisk roman lagt til vårt eget land, og ei tid de fleste av oss (forhåpentligvis!!?) har god kunnskap om, så denne er det lett å anbefale videre!
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016
11:22 timer/ 381 sider
Lydfil fra forlaget / ebokbib
**************************************************
Til slutt vil jeg gjerne ha hjelp av dere bokbloggere- og for så vidt andre lesere..! Er det noen av dere som har forslag på et godt norsk ord vi kan bruke i stedet for feel-good-bøker? Jeg er kanskje litt rar som synes det til nød kan være greit å bruke feel good når det er snakk om oversatt litteratur, men dette er norsk og jeg får en god følelse når jeg leser- og det irriterer meg at jeg ikke har funnet et godt nosk ord som kan beskrive fenomentet!
Aaargghhh!!
(Et tradisjonelt godt norsk uttrykk for frustrasjon ;o)
Hei!
SvarSlettLenge siden jeg har vært innom, men desto flere tips å finne! Jeg har lyst til å lese både den her og "Morderens ape", får se om jeg rekker...
Kunne radiator-bok vært et brukbart ord tror du? Feel good bøker og radiatorer virker i det minste ganske likt :)
Mvh M. (som i Maria)
Så fint at du også likte boka godt.
SvarSlettJeg er den som skrev feel-good bok og det er et uttrykk jeg svært skjelden bruker. Jeg satt faktisk å vurderte det etter å ha skrevet det, for det passet egentlig ikke inn i en norsk bok. Men, så var det at jeg syns denne boka var så nydelig og jeg likte så godt komposisjonen, fortellingen, alt og ikke minst at den er skrevet og omtaler Askerbygda der jeg vokste opp og fartet rundt som ungdom. Jeg følte meg så hjemme, der jeg fulgte vegen forbi Asker museum og området, der mange av mine venner bodde.
Men, uttrykket er ikke godt på/om en norsk bok, det er jeg enig i. Et annet ord må være en bok man får gode følelser av å lese, en gripende og fengslende bok. Uff, dette ble langt.
Litt morsomt, men jeg fikk e-post fra forfatteren og vi var fra samme plett på jord, Nesøya.
Ha en flott helg og takk for link!
Feel-good og "dameroman" er to slitte betegnelser som gjerne burde være byttet ut, men det er rart med disse betegnelsene som alle kjenner, en vet jo med en gang hva skriveren legger i det. Har dessverre ikke et godt ord på tunga, men kommer nok til å "jobbe" med det på neste fjelltur :) Kjekt å høre at flere enn meg likte Eplehagen, takk for linking og fortsatt fin sommer til deg!
SvarSlett