Himmelfall av Kari Brænne

Det er ikke ofte man kan skrive omtale av ei bok som har fått bred presentasjon i selveste Søndagsrevyen på NRK. Jeg kan i hvertfall ikke huske at det har skjedd her på bloggen før! Sjekk innslag nummer 16 bak lenka, man får ikke akkurat assosiasjoner til husmannsplassen Uren Luren eller enkelt hytteliv når man ser innslaget!

Fantastisk smussomslag! Hjerteklapp og sug i magen ;o)

 I 1918 ble hele den russiske tsarfamilien skutt i en kjeller i Jekaterinburg. Likene ble lempet opp på en lastebil, kjørt til skogs og skjult i ei avstengt gruvesjakt.
-Eller ble de nå det? Alle sammen?
I et samfunn der sannheten slett ikke var opplest eller vedtatt, der den enes virkelighet var en annens drøm- eller mareritt, alt ettersom hvor men befant seg økonomisk og sosialt, var det ikke til å unngå at rykter raskt begynte å spre seg: et eller to av barna, arvprinsen og en av døtrene skulle ha klart å komme seg unna, og i årene som har gått, har det blant annet dukket opp mange "Anastasiaer".
Vår historie, Maria Nikolajevna Romanovas, ble nedskrevet etter at en rekke tilfeldigheter førte en norsk forfatter til en leiegård i Barcelona hvor den gamle storhertuginna bor. I en alder av 113 år, var hun kommet fram til at det var på tide at noen får vite, og da passer det perfekt å fortelle til en forfatter! På den måten har dette blitt en slags kinder-egg-roman. En del består av gjengivelser av samtalene mellom disse to kvinnene, en annen Marias flukt etter at resten av familien ble henrettet og hun ble skilt fra broren, og til sist alle minnene og erindringene hennes fra barndommen før revolusjonen forandret alt. De tre elementene fortelles samtidig, men det blir gjort oversiktlig og greit, men oppbygginga er med på å holde spenningsnivået oppe gjennom 719 sider. At den er såpass omfangsrik, kan nok beklageligvis skremme mange fra å lese den, og når sant skal sies, holdt jeg på å gå i samme fella sjøl også. En kombinasjon av Tones glimrende omtale, og det at jeg fikk en fiks idé om at å lese tykke bøker kanskje kunne gi meg tid til å komme a´jour med et visst etterslep av bokomtaler, reddet meg. Det vil si, jeg fikk ikke skrevet de omtalene, men jeg fikk lest ei knallbra bok som ellers ville gått meg hus forbi ;o) Dette er en imponerende miks av historiseke fakta og (for å bruke et nylig innført begrep) fiksjonalisert historie. Det gnistrer av fortellerglede, fantasi og ikke minst grundig arbeid! Aller best liker jeg det som diktes fram om hendelesene etter drapene; hvordan Maria endres fra en hundre prosent uvitende porselensfigur, til å bli ei handlekraftig ungjente som ser verden med nye øyne. Sjokket da hun blir kastet ut i virkeligheten, det hemmelige livet i Katarinapalasset og flukten videre mot Vladivostok. Overraskende nok slutter historien der, på endestasjonen for den Transibirske jernbanen.

Jeg kan ikke annet enn å tolke det dit hen at det må komme en oppfølger eller to- det må da det??!! Jeg håper virkelig jeg kan få treffe igjen den skarpe, munnrappe Maria. Hun har jo mer enn antydet at hun har hatt et svært innholdsrikt og spennende liv, og ettersom dette er tid for store og små ønsker, setter jeg bok nummer to om storhertuginnas liv og levnet på ønskelista mi. Kjære julenisse, jeg har vært så snill jeg har klart, spesielt de siste ukene.

Boka anbefales. Varmt og hjertlig!

I 1977 ble bygningen hvor familien ble henrettet revet. To år senere ble levningene etter fem blad Romanov funnet, men dette var før perestrojka, og funnet ble holdt hemmelig i ti år. Ytterligere ni år gikk før Boris Jeltsin bestemte at det var på tide å få dem i jorda igjen, dette var i 1998. I år 2000 ble familien erklært som helgener av den russisk-ortodokse kirka og først i år 2007 fant man det DNA-prøver kunne bekrefte var levninger etter Maria og arveprinsen, Aleksej, i Uralfjellene.