Loterìa, av Mario Alberto Zambrano

Juritzen Forlag, 2014
257 sider, hvorav mange kun med bilder av loterìa-kortene
Oversatt av Lene Stokseth


Jeg må med en gang si at dette er ei bok jeg neppe hadde plukket med meg fra biblioteket eller kjøpt sjøl! Jeg vet ikke hvordan jeg skal karakterisere forsidebildet, men for mine øyne er det verken pent eller egnet til å pirre nysgjerrigheten... Boka kom overraskende i posten fra forlaget, og ettersom jeg er veldig glad i bøker med illustrasjoner (f.eks denne), bestemte jeg meg for å gi den en sjanse! Det viste seg at boka er et bevis på at man ikke skal skue hunden på hårene- og at det kan være vanskelig å skille skitt og kanel. Igjen har fordommene mine nesten snytt meg for en overraskende leseopplevelse ;o)

Til å begynne med syntes jeg hele konseptet/ historien var forferdelig enkel (dvs. ukomplisert/ flat). Det samme syntes jeg om språket. Og om de omtalte bildekortene. Og likevel ble jeg smått om senn grepet av den naive og litt resignerte Luz, som er fortelleren, og det som irriterte meg mest, ble det som fascinerte meg mest!

Det har seg altså slik at Luz befinner seg på en institusjon, vi får ikke vite hvilken, bare at hun har vært der noen dager, og at det har skjedd noe riktig ille i (eller med) familien hennes som er mexicanere i Amerika. Luz nekter å fortelle de ansatte (eller noen som helst!) hva som skjedde, selv om alle sier det vil hjepe faren, som sitter i varetekt for dette "noe" som har skjedd. Luz har med seg en kortstokk med loterìa-kort, og får ei kladdebok hun kan skrive i- ettersom det vil kunne hjelpe henne. Hun legger opp ett og ett kort, og i korte kapitler skriver hun ned de assosiasjonene kortene gir henne. Slik får leseren i bittesmå situasjonsbilder gradvis innblikk i en litt dysfunksjonell familie. Jeg innbiller meg at det er slik mediene også ønsker å framstille det å være innvandrer, særlig i USA; lite integrert med innslag av familievold og alkoholmisbruk.
Som voksen leser ser man jo selvfølgelig at det dannes et bilde av noe som absolutt ikke er ideelle oppvekstvilkår, men Luz forholder seg til familien, omgivelsene og hendelsene som noe hverdagslig og forholder seg totalt nøktern til det hele.

Et spesielt trekk ved boka er at den inneholder veldig mange spanske ord og uttrykk. Enkelte av disse klarte jeg å gjette meg fram til hva betydde, men til slutt gav jeg opp; det ble for mye å slå opp eller prøve å tyde. Nå viste det seg at det gikk helt greit å lese likevel, men jeg synes det hadde vært en fordel om det hadde vært ei ordliste eller at man på anna måte kunne funnet en oversettelse av alle disse ordene, de kan jo umulig være helt uten betydning selv om jeg lett holdt tråden uten?


Konklusjon; ei original, forunderlig lita bok jeg er glad jeg leste. Den var helt annerledes enn jeg hadde trudd, og det er jeg i grunn såre fornøyd med! Anbefales hvis du vil lese en uvanlig/ bemerkelsesverdig oppvekstroman.


(De tre nederste illustrasjonene er bare noe av de bildene man får opp om man googler "loteria". Eksempler på mulige framsidebilder som i hvertfall ville vekket min interesse mer enn den framsida som faktisk er brukt. Man skal ikke undervurdere førsteinntrykket!!!)

Å hoppe etter Helga Flatland

Framsidebildet på den siste boka er utrolig talende; tre tomme stoler og et åpent vindu med utsikt mot elva, fjellene- og Bygda. Utsikta er eksakt den samme som bildet på bok nummer to; FIFFIG!

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Lydbokforlaget , 2012. (lydfil kjøpt sjøl)
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Lydbokforlaget, 2012. (lånt på biblioteket)
Det finnes ingen helhet. Aschehoug & co, 2013. (lånt på biblioteket)

I 2007 drar fire gutter fra ei navnløs bygd sammen med de norske styrkene til Afghanistan. De har forskjellig grunner til å dra, for de fleste er det kanskje litt lite gjennomtenkt, men de vil så gjerne bort, og det viktigeste er tross alt å gjøre noe sammen, er det ikke?
Under veis fra leiern til et rutineoppdrag, kjører bilen med Tarjei, Kristian og Trygve på ei veibombe, alle tre blir drept. Tilbake i leiern ligger fjerdemann, Bjørn, som akkurat denne dagen er sjuk. Hadde han vært frisk, hadde han garantert vært i samme bil som de tre andre, så han kan prise seg lykkelig for at han ble dårlig- eller..?

I de tre bøkene blir vi først kjent med guttene som har vokst opp sammen, de er nok ganske forskjellige, men det er et lite sted, og ikke så mange å velge blant når man skal finne seg venner. Rettere sagt; det er ingen andre å være sammen med! De blir en svært sammensveisa gjeng, man kan nesten se på dem som én skapning, som Hallvard, faren til den ene forteller; han så guttene sitte ved låveveggen da han gikk i fjøset. De pratet ikke eller noe, bare satt der i sola. Da han var ferdig med fjøsstellet, satt de der fortsatt, men plutselig, og uten at noen av dem sa et ord, reiste de seg nærmest på likt, strekte seg og gikk hver til sitt; akkurat som det var nok bare å være sammen.
Guttene forteller om oppvekst, familie, følelser, forventninger, drømmer, og om hva det var som fikk dem til å velge Afghanistan. De som blir igjen forteller om mange av de samme tingene, men selvfølgelig også om det uutholdelige og ubegripelige ved å miste en bror, en sønn en kjærest. Vi får lese de innerste tankene til hver enkelt, og gjennom de ulike fortellerstemmene får vi vite hvordan hendelser (fra fortida) og reksjoner (etter ulykka) ble oppfattet og tolket av omgivelsene. Vi får med andre ord veldig sammensatte bilder av alle personene, noe som gjør persongalleriet veldig nært og levende, og det hele blir svært troverdig. (Mer enn en gang har jeg tenkt at hadde du bare visst det jeg vet, så hadde du ikke tenkt sann!

Her er det ingen grunn til å være beskjeden! Triologien er et mesterverk, og jeg kan ikke fatte hvordan ei så ung jente (Flatland er født i 1984, og var dermed bare 26 da "Bli hvis du kan..." ble gitt ut!!) kan skrive så til de grader fletta av de mest erfarne forfatterne vi har!  Her kommer det til å bli mange superlativer ;o)
Hun vekser mellom bokmål og nynorsk ut fra hvem som forteller. Hun skriver fantastisk presist og har en fabelaktig evne til å formidle følelser som angst, frykt, sinne, oppgitthet og lettelse. Historien kunne fort blitt en sentimental tåreperse, men Flatland styre fast og sikkert utenom de snubletrådene. Det betyr naturligvis ikke at man slipper unna tårene, men det vipper aldri over fra gripende til overdrevent føleri. Et eksempel på hvor sterkt det går an å formidle utrolig mye, med veldig få ord, er da Julie, søstra til Tarjei, forteller om hvordan hun til slutt bestemte seg for å hente juletre, da foreldrene ikke gjorde noe som helst for å forberede til jul det året broren ble drept:

I går kveld, lille julaften klokka ti på kvelden, dro jeg ut i mørket med hodelykt og truger, med en så tung klump i magen og brystet at trugene ikke hjalp.

Man skal ikke ha store fantasien- eller empatien- for sjøl å kjenne den klumpen...
De personlige fortellingene er så direkte, ærlige og sterke, det sies så mye mellom linjene, og underveis får man så mange svar på spørsmål man ikke hadde stilt, at jeg trur det er umulig å få et helhetlig bilde bare ved ei gjennomlesing- og det er kanskje det tittelen på den siste boka spiller på: Det finnes ingen helhet. Alt er bruddstykker og fragmenter, men likevel henger alt sammen, ingenting eller INGEN er helt isolert og uavhengig av det som skjer rundt en. Det er som med magneter; de trekkes imot og skyves ifra hverandre; Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

Jeg har lest hele triologien sammenhengende, og nå som det faktisk er mulig (de som leste bøkene etterhvert som de kom ut kunne av naturlige årsaker ikke gjøre det...), vil jeg anbefale at dere gjør som meg! Man får da en kontinuitet som gjør at man får med seg detaljer og sammenhenger som sikker kan gå en husforbi om det blir for lange opphold  mellom bøkene. Jeg tenker spesielt på enkelte små gjentakelser som river litt ekstra i hjertet. Disse "rispene" er absolutt ike utslagsgivende på noen måte, mer som at noen drysser bittelitt stjernestøv over historien. Det lille ekstra, prikken over i´en...
En annen ting jeg gjerne vil kommentere, er hvordan bøkene fungerer som lydbok kontra "papirbok". De to første hørte jeg, men den siste leste jeg selv. Konspetet med mange forskjellige fortellerstemmer og blanding av bokmål og nynorsk er løst ved at det er flere (DYKTIGE!) opplesere på hver lydbok. Det gjorde at det aldri ble noen tvil om at det kom en ny forteller på banen. Veldig bra! Når jeg begynte å lese sjøl, gikk det litt tregere. Nynorsk-kapitlene var skrevet med mer moderne nynorsk enn det jeg er vant til å lese, og det gjorde at det for meg ble litt hakkete. Merk at jeg overhodet ikke kritiserer boka, språket eller forfatteren her, det er jeg som må øve mer på moderne nynorsk! (Det burde forresten ikke være så vanskelig, all den tid dialekta vi har her strengt tatt ligger nærmere nynorsk enn bokmål...) Uansett; jeg anbefaler absolutt lydbøkene for de som liker den formen for underholdning, alle andre bør absolutt føre Helga Flatland opp på leseønskelista si!
Og for all del: Les bøkene i riktig rekkefølge! Alt annet ville være forferdelig dumt.

Dagbladet hadde en fin anmeldelse av "Det finnes ingen helhet" i fjorhøst. Jeg tenkte mye av det sammen, og henviser glatt til den artikkelen i stedet for å gjenta det som allerede er godt skrevet!

(Og helt  til slutt; tittelen på blogginnlegget... Å skrive omtale av disse bøkene må vel føles omtrent som å hoppe etter en viss Wirkola. Jeg er glad jeg skar gjennom og bestemte meg for bare å skrive et samleinnlegg, så slapp jeg i det minste med ett kråkehopp istedet for tre ;o)

Å telle duer, av Marie-Sabine Roger

For i det hele tatt å få lagt ut noen innlegg om det jeg leser, fortsetter jeg med litt korte omtaler.

Kikk gjerne på "Smakebit-innlegget" fra forrige uke!

Lappen til venstre lå i bok da jeg lånte den, sikkert brukt som bokmerke av den som hadde boka før meg ;o) Kloke ord, så jeg bytter til meg dette, og legger ved et nytt bokmerke når jeg leverer den tilbake!

I løpet av den relativt korte boka (216 sider), går Germain fra å være temmelig enkelt møblert, til å være en fyr som både tenker og reflekterer ganske mye- og godt! Det hjelper på tenkinga å reflektere. Han leser ordbøker ikke bare for å lære hva ordene betyr, men også for å forstå mer, kunne uttrykke seg bedre. Ord er som bokser man kan ordne tankene i, sånn at det blir lettere å legge dem fram for andre og skryte av dem.  
Etterhvert sammenligner han sitt eget liv med Marguerittes, og finner ut at han har mye å gå på før han har et skikkelig bra liv: Du aner ikke hvor lykkelig Margueritte ser ut når hun forteller om seg sjøl! Livet hennes må smake som syltetøy, så grådig som hun ser ut i blikket når hun forteller. Mitt smaker grøntfor, og da er det ikke blomster jeg snakker om. 

Fra et helt tilfeldig møte i parken, utvikler bekjentskapet seg til å bli en stor berikelse for begge. Man skulle kanskje tru at Germain var den som lettest kunne få et utbytte av dette nye bekjentskapet, men det viser seg at også den aldrende, beleste gamle damen også får nyte godt av evnene og de positive sidene til den nye vennen!

Historien er ikke sensasjonell, den byr ikke på store overraskelser. Det jeg syns gjør boka så bra, er først og frems alle tankene og assosiasjonene Germain gir uttrykk for. Det er gjort på en utrolig morsom og sjarmerende måte! Jeg liker det muntlige språket, samspillet mellom de to hovedpersonene, måten Germain ser at han har hatt en begredelig oppvekst- og likevel ikke er bitter, og jeg liker hvordan han etterhvert kan sette på plass kompisene rent verbalt.

Alt i alt er sjarmerende, lettlest, fornøyelig, rørende og morsom feel-good-roman. Nå har jeg prøvd å tenke meg hvem boka ikke skulle passe for, men ærlig talt så trur jeg at de aller, aller fleste som er glad i litteratur, og da ikke bare krim, thrillere eller fantasy, vil kunne glede seg over denne! Les! Les!

(Boka er gitt ut på Pax i 2010, oversatt av Agnete Øye og er lånt på biblioteket.)

Boka på vent?

Jeg må vel nesten innrømme at det er en overdrivelse å si at boka står på vent... Jeg har akkurat avslutta Helga Flatlands "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake", etter at jeg i forrige uke hørte ferdig første boka, "Reis hvis du må. Bli hvis du kan" i den kritikerroste triologien.
I disse to første bøkene er det mange forskjellige fortellerstemmer, som alle forteller om forholdet de hadde til de tre guttene som ble drept i Afghanistan. Det er venner, familie, naboer, kjærester- Alle i et lite lokalsamfunn blir mer eller mindre berørt av en slik hendelse.
I den siste boka er det stedet lege, Ragnhild, som forteller. Hun kjente (til) guttene, og hun kjenner de menneskene som har fått fortalt sine historier i de to forrige bøkene. Hun vet mer enn de aller fleste, både om bakgrunn, årsaker og konsekvenser. Selv om de ulike personlige fortellerne hopper litt fram og tilbake i tid, har bøkene et hovedtrekk som er kronologisk, og jeg er så nysgjerrig på hvordan det skal gå med Sigurd, Mats og Julie!
Jeg er normalt ikke ei sladre-kjerring, og jeg avskyr det når media slår opp store persontragedier på førstesidene og helgbilagene (tipper vi får noe fra Lærdal etterhvert, hvis de ikke allerede har kommet?), og jeg blar konsekvent forbi alt som ligner på sensasjonsjournalistikk. Men her føler jeg meg nesten som en kikker! En som får innsyn i noe som skulle vært privat, som ikke var ment for det store publikum. Nå skal jeg til alt overmål få høre hva stedets lege har å fortelle- deler av legejournalene står trykt, og jeg må nesten minne meg selv på at det er fiksjon, Berit!! Du skal ikke ofre taushetsplikt og privatlivets fred en eneste tanke! Du skal sette deg rolig ned med det faste kruset med pepsi max, legge noen ekstra vedskier i ovnen og kose deg med den siste boka! Men først må du ut å gå en tur med hundene, selv om det fortsatt er nitten kuldegrader ute, og det ikke frister så veldig. Du vet det føles veldig bra når dere kommer inn igjen, og da kan du også ta deg tid til å kikke innom andre blogger for å finne inspirasjon til hva du skal låne neste gang ;o)

Enja er kanskje mest interessert i musepila som suser rundt på skjermen ;o)

Sikkert ikke så lett å sjå av bildet, men i dag har jeg sjekka hvordan konkurransene i de nordiske grenene er satt opp i OL- det er jo ikke bare utøverne som må forberede seg! Jeg har konkludert med at det blir spennende øvelser hver dag under hele OL, langrenn går for det meste på formiddagen, mens skiskyting og (langrennsdelen av) kombinert går på ettermiddagen. Det passer helt perfekt, og jeg har stor tru på at vi skal kunne stille godt forberedt og i usedvanlig god sofaform da det braker løs den 8. februar!

Marco-effekten, av Jussi Adler-Olsen

Lydbokforlaget, 2013
Oversatt av Elisabeth Bjørnson og Øyvind Reisegg
Spilletid; 17 timer, 43 minutter
Fortreffelig lest av Helge Winther-Larsen
Lydboka er lånt på biblioteket

Hvor kort kan en bokomtale være?
 
Marco er femten år, statsløs, papirløs, prisgitt Zolas luner og syke idéer. Han må sammen med de fleste andre i "klanen" tigge eller stjele for å overleve. Da han får vite om Zolas siste beslutning, bestemmer han seg for å rømme. Det gjør han ikke ustraffet!
Samtidig får vi innblikk i en innfløkt historie med finanstopper, drap, trusler, leiemordere og svindel med bistandspenger som viktige ingredienser. Sakene fletts inni hverandre og Assad, Rose og Carl forsøker så godt de kan å nøste opp i løse tråder, holde privatlivet gående og ikke minst hindre at andre på politihuset blander seg for mye inn i det de holder på med nede i kjellern sin. Mye er ved det gamle kjente, men de viser nye sider, og nye karakterer dukker opp og kommer til å slå seg til i Avdeling Q.

Jeg var skeptisk til denne femte boka om Avdeling Q, men det var det slett ingen grunn til! Synes denne var på høyde med "Kvinnen i buret", og langt bedre enn Fasandreperne og Flaskepost fra P, som jeg ikke var overvettes begeistra for. Historien er godt komponert, spennende, truverdig og morsom. Aller mest digger jeg fortsatt Assad, kamelvitsene hans, den altfor søte, klissete teen og måten han prøver å framstå som litt naiv og uskolert samtidig som han viser seg absolutt å være både smart og handlekraftig når situasjonen krever det!
Som andre har sagt/ skrevet før meg; for å få med seg alle perspektivene og "under-historiene", bør man nok lese disse bøkene kronologisk.

Andre som har lest boka er blant andre Rita, Anita, Tine, Karete og den andre Berit.

Boken på vent- Sanger til Willow Frost

I dag er det jammen tirsdag igjen, og Beathes Bokhylle oppfordrer til å vise fram ei av bøkene vi har
på vent.
I 2010, før jeg begynte å blogge om bøker altså, leste jeg ei bok som gjorde sterkt inntrykk på meg; "Hotellet på hjørnet av bitter og søt" av Jamie Ford. Den forteller om interneringen av japansk-amerikanske familier etter Pearl Harbor. Tilfeldigheter gjorde at eiendelene de gjemte unna ble funnet flere tiår senere, og det utløste en helt uventet reaksjon og førte med seg et detektivarbeid for Henry som ble skilt fra ungdomskjæresten sin de kaotiske dagene i 1942. Nå er det ikke mye jeg husker av handlinga; jeg husker en saksofonist, at hovedpersonen hadde ei datter som ikke forsto hvorfor faren ble så opprørt over funnet i hotellkjelleren og at jeg virkelig engasjerte meg i Henrys minner og letinga etter Keiko. Dette er ei av bøkene jeg har tatt vare på, og da har jeg nok tenkt at den skal leses minst en gang til, men før jeg kom så langt, var forfatteren klar med ei ny bok, "Sanger til Willow Frost"! Den er allerede lasta ned, og jeg er klar for å reise over Atlanterhavet og tilbake i tid...

Klikk på bildet for å lese de første sidene i boka!

Også denne gangen er handlinga lagt til Seattle, året er 1934, på barnehjemmet Sacred Heart skal alle barna av rasjonalitetshensyn feire bursdagen sin denne dagen. William Eng er tolv år, har kinesisk bakgrunn, og har vært på barnehjemmet de siste fem årene. Fast innslag på disse felles-bursdagene, er at de blir tatt med på kino, og denne gangen ser de blant annet en orientalsk sangerinne på lerretet- og William blir overbevist om at det er moren hans som han ikke har sett sida hun ble båret bevistløs ut av leiligheten deres fem år tidligere. Sammen med ei venninne, rømmer han fra barnehjemmet for å lete etter moren- og etter svar på hva fortida hans skjuler.

Det har blitt sagt at dette er en besettende historie som alle som noen gang har savnet en familie og et sted å kalle hjemme, vil kjenne seg igjen i. 
Akkurat den setningen gjorde at jeg fikk litt frysninger, og sammen med de vage minnene jeg har av "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"; jeg kan ikke annet ennå gru-glede meg til å lese denne!

Til slutt en invitasjon og ei oppfordring!
Vi som har bøker og lesing som hobby og lidenskap er heldige! Noen av oss var med på "Les for en god sak" i fjor- en "kampanje" for å gjøre lesing til noe enda mer positivt. Jeg trur Lise som organiserte dette i fjor har lagt ned bloggen sin, men jeg synes idéen er så god at jeg synes vi bør forlenge kanpanjen! Klikk her for å lese mer og/ eller melde deg på!

Les for en god sak 2014!

I fjor arrangerte Lise med bloggen Leserommet "Les for en god sak". Jeg og flere med meg meldte oss på, og nå er det på tide med opptelling og overføring av kronene til den gode saken man valgte!
Da jeg meldte meg på, tenkte jeg at 20 kroner for hver bok kunne være et greit beløp, selv om det ikke kom til å bli en kjempesum som Dyrevernalliansen kunne gjøre allverden med. Nå ble det jo noen bøker i løpet av året, 96 for å være nøyaktig- og da ble det jo litt likevel! Jeg runder av oppover, og overfører 2000,- kroner til kontoen deres neste gang jeg går inn på nettbanken.

Nå viser det seg at Lise mer eller mindre har avslutta bloggen har hatt ei bloggpause, og hun har desverre ikke svart på henvendelsen jeg sendte henne. Likevel ser jeg ingen grunn til at vi ikke skal forlenge kampanjen, og jeg oppfordrer derfor absolutt alle til å bli med! Dere velger selvfølgelig både hvem dere vil støtte og hvor mye dere vil gi. Her er det ingen regler eller begrensninger, dere setter reglene for deltakelsen selv☺ Noen vil kanskje gi en liten sum hvis de har kjøpt boka selv, mens de gir mer hvis bøkene er lånt, fått som gaver eller anmeldereksemplar. Husk at dette ikke er en konkurranse, bare et initiativ til å gjøre lesingen til noe enda mer positivt enn det allerede er!

Hvis mange melder seg på, ser jeg for meg at det til tross for at det ikke er en konkurranse, likevel kan bli noen "deltaker-premier" i løpet av året. Sikkert ikke store ting, men små bokrelaterte overraskelser ;o)

Hvis du skriver et innlegg om "kampanjen" kan du gjerne linke den hit!

(Cannot add links: Registration/trial expired)

En smakebit på søndag- duer!

Det er ei stund sida forrige smakebit-innlegg fra denne kanten, men i går begynte jeg på ei helt spesiell bok som er spekka med fiffige tanker og fine formuleringer!

Fra biblioteket har jeg lånt med meg Marie-Sabine Rogers "Å telle duer", som mange roste veldig da den kom ut. Jeg vet jeg er litt sent ute med å lese denne, men GODE bøker trenger heldigvis ikke å bli behandla som ferskvare ;o)
Boka handler om Germain på noen-og-førti, en snurrig fyr som bor i ei lita campingvogn nederst i hagen til mora, det er tydelig at han for det første har hatt en tøff oppvekst og for det andre har en spesiell måte å forholde seg til mennesker på.

Jeg er sikker på at jeg kunne funnet en morsom eller fin smakebit fra hver eneste side, men jeg velger et stykke fra begynnelsen, der Germain forteller om hva slags assosiasjoner han fikk da han ble kjent med Margueritt, ei gammal dame han møtte i parken, og som han bestemte seg for å adoptere. (Det med adopsjon er så utrolig sjarmerende sagt!)

Jeg har skapt meg sjøl helt på egen hånd, og hva så? Sjøl om det ikke er helt etter boka, så holder det.
Margueritte, derimot, hun har alt på stell. Hun sitter litt skakt, bøyer seg fram over knærne. Må nok passe på, så hun holder ei stund. Samme om hun prøver å se tøff ut, skrøpelig er hun. Hun har sånne små spurvebein, jeg kunne lett knuse dem mellom to fingrer. Det er bare noe jeg sier. Jeg ville ikke gjøre det så klart. Knuse beina på bestemora si, da hadde en jo vært helt sprø!

Boka er blitt beskrevet som "en vakker og forførende bok om litteratur og vennskap- morsom, medrivende og gripende lesing"- Er det rart jeg gleder meg til å lese videre?

Da jeg sto opp i dag var det minus tjue grader ute, nå er det bare 18,5. Vi har heldigvis massevis av ved, så dette blir en perfekt dag for å sitte inne med te og bøker, lese andre blogger og kanskje få noen nye boktips; Yr sier det skal bli kaldt i hele langtidspeioden, så det kan være greit med litt lesestoff framover ;o)
Hos søteste Mari som holder "Flukten fra virkeligheten" åpen også på søndager, er det muligheter for flere smakebiter av det litterære slaget. Man kan også ta med seg sine egne fristelser til "spleiselaget"!

Gjør dagen til noe fint, folkens;

det er opp til deg sjøl!

Rebecca av Daphne du Maurier

Boka ble først gitt ut i 1938, året etter kom den ut på norsk i Helen Stibolts oversettelse. I 1940 ble romanen filmatisert av Alfred Hitchcock, og både boka og filmen regnes som klassikere! (Hele filmen  er lagt ut på YouTube, hvis noen vil ha en smakebit ;o)
Åpningsreplikken er også en klassiker;

Last night I dreamt I went to Manderlay again.

Boka begynner egentlig med slutten, for fortelleren (som vi ikke får vite navnet eller særlig mye om bakgrunnen til) ser tilbake på og forteller om det som hendte etter at hun møtte Maxim de Winter mens hun jobbet for en temmelig ufordragelig og eksentrisk amerikansk dame i Monte Carlo. Til tross for relativt stor aldersforskjell og fullstendig ulike personligheter, faller fortelleren og Maxim for hverandre, og etter bare fjorten dagers bekjentskap, gifter de seg i hui og hast for at den unge kvinnen skal slippe å bli med arbeidsgiveren sin tilbake til Amerika. 

Etter en fortryllende og bekymringsløs bryllupsreise, tar han den unge bruden med seg tilbake til familiegodset, hvor det skal vise seg at det absolutt ikke bare er gode minner og vennlige ansatte som venter.

Maxim de Winter viser ganske snart en ny og helt annerledes side av seg selv. Han blir avvisende og brysk mot den nye kona si- ja for han har nemlig vært gift tidligere! For et knapt år siden druknet den første kona da hun var ute og seilte alene i svært dårlig vær, en hendelse som ingen synes å ha lagt bak seg. Rebeccas ånd ligger som en mørk, truende sky over Manderley, og som fortelleren sier et sted i boka; Hadde det enda vært en levende person, for eksempel en elskerinne i London hun måtte kjempe mot, hadde alt vært såre enkelt! Å slåss mot spøkelser, en død husfrue som fortsatt dikterer de ansatte og ikke minst ondskapsfulle ansatte som ikke har det minste fnugg av respekt eller anstendighet i forhold til den NYE Fru de Winter, blir alt annet enn lett for hun som hittil har levd et tilbaketrukket og beskyttet liv i skyggen av sin arbeidsgiver. Hun har desuten et dårlig selvbilde og en usedvanlig livlig fantasi som gjør at hun i nær sagt alle situasjoner ser for seg hva som kan komme til å skje, og hva de tilstedeværende kommer til å si og tenke om henne. Suverent gjengitt!

Mot slutten tar historien ei helt uventa vending, og avslutninga blir helt annerledes enn jeg hadde forventa. Fabelaktig!

 

Denne boka er blitt beskrevet som kjærlighetshistorie og en thriller, men mest av alt synes jeg rett og slett den er den beste herregårdsromanen jeg har lest! De fleste har sikkert lest minst én av alle de romanene som er gitt ut de siste årene, hvor handlinga er lagt til et eller annet britisk gods, med parallell-historier fra fortid og nåtid, og kjærlighet som møter motgang osv?  Vel; denne har alt!! Vakre naturbeskrivelser, nyrakede grusganger, tjenere (både onde og snille..), et mysterium fra fortida (riktignok ganske nær fortid, men dog!), en vakker helt, en overjordisk vakker avdød og ei grå unselig lita mus som heltinne. Her drikker de pjolter, holder maskeradeball, venter på at "alle i landsbyen skal få vite beskje", kler seg om til middag, de er lumpne, sier sjofle ting, blir forgremmet- og en hel haug med andre ting jeg godt kan tenke meg de de gjorde på trettitallet!

For meg er det nemlig språket som gjør hele forskjellen. Det er så fantastisk morsomt å lese alle de gamle, glemte ordene. Ord som ikke brukes i dagligtale lenger, og som vi slett ikke er vant til å se på trykk. 

Dette er nok ikke ei bok det er meninga at man skal lese samtidig som man smiler fra øre til øre, men jeg gjorde nå engang det, og det alene er grunn god nok ti at jeg gir den terningkast fem og gladelig anbefaler den videre til alle andre leseglade!!

Igjen; tusen-1000-takk til Elikken som gav meg denne!!!

Sakte humor

Mens jeg leser sakte, litt Avdeling Q, (Marco-effekten), litt Helga Flatland (Bli hvis du kan, reis hvis du må) og litt "Rebacca" som jeg fikk av bokbloggnissen/ Ellikken, kikker jeg av og til innom Dagbladet på nett. Ikke bestandig det er like mange humoristiske artikler, men i dag fikk jeg meg en god latter! Det er sikkert flere som har set den, men en god latter osv...!

Ha ei latterlig fin uke!!

Husk at å låne bøker på biblioteket er gratis- 

helt til du glemmer leveringsfristen og får purring ;o)

Å holde pusten, Agate Øksendal Kaupang

Leseåret er med dette offisielt i gang! Jeg har lest en ung debutant. En oppvekstroman som gjør inntrykk. Ei bok som anbefales og som kommer til å havne på nominasjonslista mi til Bokbloggerprisen.
Desuten er det på tide med et hund-og-bok-bilde igjen ☺

Enja ligger på lading før vi skal ut på ski. Fortsatt jul i slagbenken.

Boka ble reservert på biblioteket rett før jul, men ettersom jeg ikke rakk dit før de tok juleferie, og de har stengt på mandager, fikk jeg ikke henta den før i går. Da jeg fikk satt meg ned med den, ble det kun korte pauser for å fylle opp pepsi-max-kruset før jeg måtte lese videre.  Er det ikke rart hvordan noen bøker kan holde deg fast som i ei skrustikke? Og er det ikke rart at du da ikke klarer å sette fingeren på hva det er som gjør slik inntrykk?

Det er ikke ofte jeg synes baksideteksten gir spesielt godt bilde av innholdet i boka, men det gjør den faktisk her:
Samtidig er tittelen veldig passende. Teksten gir inntrykk av at fortelleren går på nåler, og holder pusten i håp om at alt skal gå bra. Det gjør jo ikke det. Det gjør aldri det når barn ikke har omsorgspersoner rundt seg som kan ta vare på dem og rettlede dem. Det er ikke nok å legge matpenger på kjøkkenbenken slik at barna kan gå til butikken for å kjøpe frokostblanding, melk og vaskepulver.

Teksten er usedvanlig sterk. Ikke fordi selve historien er så forferdelig, for den er egentlig veldig nøktern og lite sentimental. Jeg trur det er noe med oppbygginga av teksten; korte kapitler som ikke forklarer noe som helst, det er bare en lang rekke episoder, fortid og nåtid, som blir beskrevet. I tillegg har forfatteren en fabelaktig evne til å skape levede bilder av situasjoner, stemninger og mennesker ved å bruke nesten surrealistiske sammenligninger.

Det første som slo meg, var hvor stygg Kristel var i forhold til mamma, som en mann med blond parykk.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller ham at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.

Jeg går av det som er siste buss hjem. Jeg er ikke full nok, og redselen fyller meg som tusj på vått papir. Asfalten er våt og dekket av brune snegler. Skrittene mine lager høye klikkelyder. Jeg høres ut som en arbeidshest på pumps. En voldtektsmann i en busk to kilometer unna kan høre meg komme.

På mange områder gir boka assosiasjoner til andre oppvekstromaner og bøker som omhandler psykisk helse. De første jeg tenker på er "Vi dyra" av Justin Torres (fjorårsdebutant han også!) og Beate Grimsruds romaner og noveller. Det betyr at jeg gir unge Agate en soleklar sekser, og ser fram til å lese flere bøker av henne! Det er forresten spennende med sånne nye stemmer som dukker opp, for man kan jo ikke vite om de har flere fortellinger av samme kvalitet og kaliber, om de har mer de vil ha sagt. Kanskje er det bare denne historien? Jeg vet jo ikke hvordan det å skrive romaner fungerer, det er sikkert forskjellig fra person til person, men tenk om det er som å gå på topptur; har du vært på den høyeste toppen, er det liksom ingen vits i å gå til de andre små fjellene? Det blir spennende å følge med, og jeg har gugla meg fram til at hun nå går på forfatterstudiet ved Föreningen Nordens folkehøgskole på ei lita øy uti Mälaren. Biskops Arnø, heter den. (Jeg måtte bare ta det med, for jeg har sett at mange har skrevet at hun har gått forfatterstudiet i Bø og biskop Arnø. Men det er altså ikke en biskop ved navn Arnø som har lært henne å skrive. Skola ligger på den der lilla öen ;o)

Andre som har lest, likt og skrevet gode blogginnlegg om boka er for eksempel Blomster-Silje, Rare-Silje, Sukkerrør-Kathleen og Kasiopeiia som også har intevjua forfatteren. Les gjerne innleggene deres!

Bokåret 2013

Slik ble ordskyen som skal kunne beskrive bloggen i 2013! Ikke mye å bli klok av, bortsett fra at det blogges mest om bøker ;o)

Nå som vi må begynne å øve oss på å skrive 2014, er det på tide med ei lita oppsummering av året som har gått- og kanskje filosofere litt om hva slags planer, ønsker og forventninger man har for året som ligger så blankt og fint foran oss. Jeg har ikke all verdens inspirasjon om dagen , så jeg gjør det litt enkelt, og tar for meg lista over bøker lest og hørt i 2013 på Bokelskere.no

Inklusive seks barnebøker har jeg totalt lest 96 bøker, hvorav 33 lydbøker. Da jeg oppdaget at tallet var såpass høyt tidlig i desember, fikk jeg det for meg at jeg kanskje kunne nå de magiske hundre- og da fikk jeg skikkelig lesesperre!!! Jeg hørte noen lydbøker, men det gikk skikkelig trått! Den smellen må jeg lære av, enten ved å slutte å registrere bøkene jeg leser- eller ved å lese litt raskere slik at jeg ikke blir stressa mot slutten av året og går på den samme smellen en gang til! Jeg legger sjelden planer, så vi får sjå hvordan ting utvikler seg etterhvert..

Jeg har ikke gitt terningkast til alle bøkene jeg har lest, det er rett og slett ikke bestandig det føles rett, og da lar jeg det bare være. Likevel; av de som har fått  terningkast, fikk 17 bøker sekser, 27 fikk en femmer og ni bøker ble tildelt firere. Av det trekker jeg konklusjonen at jeg har lest mange gode bøker! Eller underholdende bøker, kanskje?
Av de store positive leseopplevelsene vil jeg trekke fram Ekstremt høyt og utrolig nært (uforglemmelig rørende og vakker! Jeg har fortsatt filmen liggende her på vent ;o), I en helt annen verden (utrolig original idé, briljant gjennomført!), Jamrachs menasjeri (rett og slett en stor overraskelse, i gråsonen mellom eventyr og historisk tidsbilde), Et helt halvt år (positiv overraskelse fordi alt det fine andre har skrevet og sagt om denne faktisk stemmer!), Hele livet på en dag (grusom og fantastisk, troverdig og rørende om andre verdenskrig.) og Et offer til Molok (årets beste krim- jeg har ikke lest mye krim i år, men denne er skikkelig bra!).

Jeg må nesten kåre de beste lydbøkene også. Vindeltorn ble en helt spesiell lytteopplevelse, ettersom historien og omstendigheter passa så bra sammen! Ellers ble jeg helt betatt av Sverre Anker Ousdal som leste Gabriel Scotts Kilden, og Roy Jacobsens De usynlige var vel bare helt perfekt, både selve historien og valg av oppleser. (Den kommer til å bli kjørt i reprise, og det gleder jeg meg til!!)
Et par debutanter bør også få sine velfortjente fjær i hatten. De er norske. Kvinner. Og har levert to knallgode fantasybøker; Siri Pettersen med Odinsbarn, og Tone Almhjell sin Vindeltorn. Begge får kred for suverene idéer og flotte gjennomførte, levende og engasjerende bøker! Hipp-hipp!

Andre bøker jeg har gleda meg over i år, er blant anna den fine strikkeboka til Sidsel J. Høivik som jeg stadig kommer tilbake til. Charlottes viltkokebok som gjør at vi fortsatt har middag på bordet de fleste dagene- og som fikk en eller annen kokebokpris nå rett før jul, jeg trur det var for årets kvinnelige kokk; vel fortjent og gratulerer! Også må vi ikke glemme Lisa Aisato, med den nydelige boka Fugl. Med de vakreste illustrasjonene du kan tenke deg- jeg er så imponert over folk som er så dyktige!!

Desverre er det ikke til å unngå at det dukker opp noen skuffelser. De kunne jeg kanskje forbigått i stillhet, men for egne del vil jeg ha dem med i oversikta. Det er liksom meninga at jeg skal kunne legge bort de bøkene som ikke fenger, men jeg er fortsatt for dårlig til det. Jeg trur det skal bli et av forsettene mine for 2014; jeg skal ikke plage meg selv til å lese bøker som ikke fanger meg innen rimelig tid. Vel, Kari Nygaards roman Reisen til Bella Coola svarte definitivt ikke til forventningene, det samme gjaldt Rosie Thomas´ Sjalet fra Kashmir. Felles for disse to; altfor forutsigbare, blodfattige og grunne.

Nå skal jeg først og fremst prøve å komme skikkelig i gang igjen med lesinga. Jeg har- tru det eller ei- opptil flere bøker stående som jeg gleder meg til å ta fatt på ;o) Bøker som ikke nødvendigvis er nyeste nytt, men som jeg vet kommer til å ta meg med til steder jeg ikke har vært enda, til møter med mennesker jeg kommer til å bli glad i og til opplevelser jeg aldri hadde fått om det ikke var for bøkenes magiske verden!

Jeg skal også pønske litt til for å finne ut hvilke bøker jeg vil nominere til Bokbloggerprisen. Jeg har noen helt opplagte kandidater, men vi kan jo nominere opptil 2 X 7 bøker, og da kan det hende jeg finner noen andre også, vi får sjå!

Til sist vil jeg ønske dere som er innom bloggen et fortryllende nyttår! Håper dere får tid til å sitte litt ekstra i godstolen med bok og en kopp varm drikke. At dere får fine turer med lydbok på øret. At det blir vær til å sitte lett henslengt med ei fornøyelig bok ute på trappa eller terassen. At bibliotekene fortsatt blir et lavterskel-kulturtilbud for alle. At nye forfattere kan nå ut til massene. At de etablerte fortsetter å gi oss store leseopplevelser.

Kanskje det er akkurat i år vi kan finne verdens beste bok ;o)

Jeg skulle kanskje laget linker til bøkene som blir nevnt her, men det.... Hvis det er bøker dere vil lese litt mer om, går det an å søke i søkefeltet nederst til høyre.