tirsdag 21. mars 2017

HARPIKS av Ane Riel

Jeg har lest noe helt enestående. Enestående i betydningen at det ikke ligner noe annet jeg har lest, selv om man kanskje kan si at "I en annen verden" av Grace McCleen har noe av det samme i seg- dog i en mye mer dempet utgave, uten like grotesk resultat. Hvor skal jeg begynne??

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var der også, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det hadde snødd litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.
Alt var annerledes den gangen. Det var før fars ting hadde begynt å fylle opp så mye at vi ikke lenger klarte å komme inn i stuen. Og før mor var blitt så stor at hun ikke lenger klarte å komme ut av soverommet. Men det var etter at de hadde meldt meg død, slik at jeg slapp å gå på skolen.
Eller kanskje det var før? Jeg er ikke så god når det gjelder rekkefølger, tiden flyter sammen for meg. 


Slik begynner fortellingen til sju år gamle Liv. Man skjønner raskt at hun ikke lenger er hjemme eller sammen med familien sin, og opplagt nok: allerede den første setningen avslører at Liv slett ikke har hatt en normal eller harmonisk oppvekst.  Glimtvis følger vi tre generasjoner av familien Haarder som bor alene på øya Hodet. Gradvis blir man vitne til hvodan familien endres fra respektert og godt likt, der faren (dvs Livs farfar), og etterhvert de to sønnene livnærer seg på møbelsnekring og dyrking og salg av juletrær, til å bli en fullstendig forkvakla familie der hensiktene alltid er de beste, men premissene mistolkes konsekvent og resultatet blir  til slutt en grusomt stinkende tragedie.
Som ung gutt fant Livs far, Jens, sin egen far død, noe som for alltid knuste noe vesentlig inni ham. Ham hadde alltid vært den grublende av brødrene, men fra denne episoden ble personligheten han bare mer og mer lukket, mystisk og antakelig skremmende. Han fortsetter med snekkeroppdragene, men etterhvert går stadig mer av tida med til å samle opp skrot fra søppelplasser, grøftekanter, uthus og låver på fastlandet osv. At tingene ikke er hele eller nyttig her og nå, betyr ikke at de ikke kan repareres eller komme til nytte senere, og på Hodet er det alltid plass til mer. Oppi alt rotet og skrotet, er Jens egentlig bare opptatt av en eneste ting: passe på det kjæreste og mest verdifulle han har igjen: Liv og moren hennes Maria, men det er her personlighetsbristen til Jens virkelig vokser i feil retning. Han mener det beste for Liv er at hun beskyttes mot andre mennesker,  han setter opp en bom for å hindre folk i å komme til gården, forbyr postmannen å levere post på døra, setter opp feller hvis hensikt er å avsløre inntrengere. Han er både kunnskapsrik og kjærlig, Liv forguder faren, men blir også skremt når han får det spesielle blikket sitt. For henne er alle haugene med skrammel normalt, at juletreet henges opp i stuetaket for i det hele tatt få plass, gjør treet bare enda finere. Hun har lært at mørket tar vekk smerten, så det som skjer nattestid, kan skjelden være av det onde. For Liv er virkeligheten og sannhetene snudd helt opp-ned, og når leseren kommer til slutten, skjønner man virkelig hvor preget hun er av miljøet hun har vokst opp i.

Jeg lurer fortsatt på hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive denne romanen.
Sjanger? Vet ikke! Den har elementer av både krim og thriller, men er samtidig en oppvekstroman.
Miljøskildringene: Mesterlig! Her bygges det to miljøer; det lille lokalsamfunnet utenfor Hodet, der alt er normal, lite skjer, innbyggerne redd for å blande seg i saker de ikke har noe med, osv. Så har man kontrasten, gåden på Hodet hvor absolutt ingenting er normalt eller kjedelig. Hvor likt og ulikt samles og stables, der man må gå bestemte ruter for å komme seg fra A til B, der man må vokte ordene sine vel- og hvor stanken av søppel, mugg, rotter, mus, døde dyr og annet velter ut- det føles regelrett som at stanken kommer ut av nettbrettet når en leser! Det er bemerkelsesverdig- og motbydelig.
Fra originalomslaget på boka
Persongalleri og karakterbygging? Glimrende! Det er imponerende å se hvordan Jens og Maria endrer seg fra et ungt, blygt kjærestepar, til de stumme, istykker-slitte sjelene de blir mo slutten. Å se hvordan godheten de har i seg endres til resignasjon hos den ene, og utilsiktet ondskap hos den andre. Og lille Liv som skal manøvrere i dette kaoset... Det gjør inntrykk!
Når det kommer til truverdighet, tenkte jeg først at dette går over alle støvleskaft, men så grublet jeg videre. Hvis noen velger å isolere seg la oss si i ei lita bygd. Er det da usannsynlig at andre innbyggere vil insistere på å dra på besøk? Ville noen tatt ubehaget med å finne unnskyldninger for å sjekke om alt er ok? Nei! Vi vil nok helst late som ingenting, håpe andre tar affære hvis noe skulle være galt, eller kanskje bare trekke på skuldrene, og si at ja, ja.. de har jo hatt så mye å stri med, at det er kanskje ikke rart at det rabler litt for dem..? Ubehagelig, den følelsen også...
Boka er oversatt fra dansk, som jo er rimelig likt norsk. Likevel vil jeg si at det danske skinner gjennom mye av teksten, ordvalg, setningsoppbygging, uttrykk. I mange tilfeller ville det vært irriterende, men akkurat her synes jeg det passer godt; det gjør på en merkelig måte historien autentisk.
Originaliteten har jeg jeg allerede nevnt, men noen ord om spenning og framdrift kan være på sin plass ettersom det henger så tydelig sammen. Denne historien ligner ikke på noe annet jeg har lest, den er full av detaljer og uforutsigbare hendelser og vendinger. Med en drivkraft som Jens, er det umulig å vite hva som kan skje, han har et hode og et sinn det ikke går an å tolke, men må bare lese videre for å finne ut hva og hvorfor han gjør som han gjør- for hvor irrasjonelt alt virker: han har sin egen logikk leseren får ta del i.
For meg var ikke humor et tema i det hele tatt da jeg leste, men til min overraskelse har jeg sett/ hørt andre nevne at det var mye humor også. Vel, det gikk meg hus forbi, og jeg tenker vel fortsatt, at her ville humor vært helt malplassert. 
Slutten har også fått terningkast 6. Den kom brått, uventet, men logisk- og de siste ordene! De ligger fortsatt og gnager et sted i magen eller hodet eller et eller annet sted, jeg vet ikke helt hvor, men de gnager.

*************************
Harpiks av Ane Riel
Ca 270 sider
Oversatt av Cecilie Winger
Ebokbib

Andre omtaler:



tirsdag 14. mars 2017

Drømmer fra Texaco av Cathrine Evelid

Jeg hadde i grunnen gitt opp prosjektet med å skrive meg a´jour, men tilfeldigheter og en sjuk hund gjorde at akkurat denne boka skal få en aldri så liten omtale.

Et sted langs E18 finnes en Texaco-stasjon, vi er antakelig på begynnelsen av 1980-tallet, og Rita er rimeligvis både litt nervøs og forventningsfull der hun sitter i folkevogna sammen med lillesøstera Linda og mora Aud. De er på flyttefot, og skal få en ny start hos Finn, "Fjærpennen", som Aud har brevveksla med ei stund. Det ligger i kortene at det ikke er første gang trekløveret skal begynne på nytt, spørsmålet er om det finnes noe sånn som en ny begynnelse, eller om alt bare fortsetter, om enn på et nytt sted. Fordommer og skepsis kan knuse selv de indeligeste drømmer og den iherdigeste innsats, og samtalen på rektors kontor da jentene skulle skrives inn på den nye skola taler for seg:

Han målte oss med øynene, etter at han først hadde målt mor.
Jeg likte ikke at hun retta seg i ryggen, for da hadde hun krumma seg først, det var da han spurte hvorfor vi ikke hadde kommet før. Han hadde hørt at det hadde vært unger ute på sletta hele sommeren. Hvorfor hadde vi ikke blitt skrevet inn?
- Vi har brukt litt tid på å få sakene våre på plass, sa mor. 
Sånn er det med flytting, men vi pleier å gjøre det godt på prøver, vi kommer til å greie oss fint.
- De er vant til forandringer, sa hun.
Han satt og så på oss. Flytting? Forandringer? - Dere er vel ikke sånne som reiser rundt uten mål og mening?
- Jeg kjører folkevogn, sa mor. - Vi bor i leiligheten over Texaco.
Hun retta litt på flettene til Linda.
(...)
For hvem ville ikke likt å bo på texaco? På ei diger slette med endeløs himmel som hvelva seg over oss, fra vi våkna om morgenen til vi la oss om kvelden. Himmelen var åpen hele dagen, helt til den smelta i blått og lukka seg om oss, der vi lå og sov bak blomstrete gardiner, i ei rød køyeseng som fremdeles lukta nymalt.
(...Rektor lar seg ikke begeistre, verken av smågodt på lørdag, høy himmel eller nymalt køyeseng:)
Og fra nå av følger dere skoleåret. Ferie har man kun sommer, jul og påske. Folk som ikke kan finne seg til rette, vil få en skriftlig advarsel og et overraskende besøk fra kommunen. Han la fingertuppene mot kanten av den oppslåtte boka, så på oss med torskeøyne.
- Dere er vel ikke sånne som ikke kan innrette seg?
Mor retta seg, hun tidde litt.
Så sa hun: - Spørsmålet er under min verdighet. 
(...)
Hun tok et skritt fram og bøyde seg over skrivebordet, dro til seg boka med navnelistene, måtte støtte albuen for å få løkkeskrifta ned på papiret. Linda fikk ei svær sløyfe i forbokstaven, jeg suste av gårde med ei lang og feiende linje i slutten av navnet mitt.
- Hm, sa rektor. Han studerte mors arbeid.
- Da er vel alt i den skjønneste orden, sa hun.
Han smilte med bleike lepper, og lukka boka med stive ark.
Mor nikka kort før hun skjøv oss foran seg ut den åpne døra.
Alt var aldeles ikke i orden, jeg snudde meg og skotta på rektor, han så ikke ut som i skjønneste orden, han heller.
- Tosk, sa Linda.
- Han hadde ikke vart lenge på Texaco, sa jeg.

Der har dere på en måte essensen, både stemningen, holdningene, personlighetene og ikke minste forfatterens poetiske språk som gir selv de mest dystre bildene detaljer med glitter og perlemor.
Kort oppsummert møter de tre mye motstand, Rita som observerer og reflekterer, Linda som agerer og Aud som virkelig gjør  en kvinnes innsats for å bli godkjent og inkludert, men som i beste fall møtes med avventende likegyldighet, blant annet fra Finns familie. Historien er en intens, god og varm blanding av hjerteskjærende oppvekst og genuin interesse for mennesker og hva det er som former oss.

Jeg var helt sikker på at jeg har lest om denne hos flere bloggere, men nå som jeg skulle skrive om den, finner jeg bare igjen innlegget til Tone. Jeg kan ikke forstå at det kan være rett? Husker jeg virkelig så feil? Og rarest av alt: er det virkelig ikke flere som har oppdaget denne perla? Jeg har en gryende mistanke om at bokbloggerprisen gjør at vi blir veldig opptatt av å lese flest mulig nye norske bøker, og at kvalitet ofres til fordel for kvanitet.) Nå har jo toget gått for "Drømmer fra Texaco" i forhold til BBP, men jeg håper virkelig mange likevel vil ta seg tid til å lese denne! Den er forresten ikke spesielt lang, den har god framdrift og som Leif Ekle skrev i sin anmeldelse på NRK: den er en fin leseoppevelse, og gode leseopplevelser går ikke ut på dato!

221 sider
Ebokbib 
*****************************
Dette innlegget åpna med at det var tilfeldigheter og en sjuk hund som gjorde at jeg likevel bestemte meg for å gi denne romanen en liten omtale. Som noen kanskje har fått med seg, drev jeg en bensinstasjon i mitt forrige liv. Det gjør meg selvfølgelig litt ekstra nysgjerrig på bøker hvor handlinga er lagt til et slikt etablissement. Det skjer jo ikke akkurat hver dag, den eneste andre jeg strengt tatt kommer på i farta, er "Hestekrefter" av Lars Mytting- også den en av mine favoritter, ikke pga av bensinstasjons-aspektet, men det er virkelig ei knakande god bok- med litt lokalbonus for den som er kjent i Ringebu og lokale forhold der ;o)
Igjen: jeg skal prøve å komme tilbake til sporet og poenget...!
Da jeg leste "Drømmer fra Texaco" hadde jeg et helt klart bilde av hvor historien utspilte seg. Ofte tar det litt tid og en god del sider før omgivelsene faller på plass, men her hadde jeg altså alt klart allerede da folkevogna bremsa ned utenfor Texaco´n. I løpet av lesinga tenkte jeg mer enn en gang at jeg skulle hatt bilder, men det har jo aldri vært noe annet enn at det er en sjarmerende, nesten kulturhistories plass vi passerer på vei til veterinæren. Så spurte ei venninne om jeg kunne tenke meg å bli med henne til dyrlegen på Drevsjø, hunden hennes skulle opereres og da var det greit å ha med støttekontakt... Sååå... Har du slikt å gjøre, har du slikt å føre... Dermed ble det bilder av bensistasjonen der min Rita, Linda, Aud, Finn og de andre levde. E18 ble riktignok til Fylkesvei 218, Kopparleden som fortsetter inn i Sverige, "sletta" som er så viktig for Rita i boka, er et stort jorde, og der hvor havna og smelteverket ligger, har vi Drevsjøen (og Gløtvold handel)- bare små, bagatellmessige tilpasninger: jeg sier bare LES! Dere vil garantert forbløffes av likhetene !!
"I leiligheten over Texaco"

"Sletta"- bildet med snødekt jorde skjuler perpektiv og størrelse, men på den andre sida, der bor altså Sølvia, mora til Finn.

Og her, til høyre på bildet: veien som fører til smelteverket og havna, til venstre: utedoen hvor Evy møtte greker´n.
Ikke nok med at det var ei minneverdig bok, at jeg fikk titt noen ilustrasjonsbilder, bikkja har kvikna til og er omtrent god som ny, uten livmor og ferdig med løpetid en gang for alle!

torsdag 9. mars 2017

Naboparet besøker ikke Krimfestivalen

Det skal ikke jeg heller, med mindre det å kikke på live-sendinger på nettet kan egnes som "besøk", da! Uansett er det stor stas at vi som bor langt unna folkeskikken kan få være litt med der det skjer ;o)
Krimfestivalen går for å være en av de virkelig gode litteraturfestivalene, og det er altså nå det skjer; kriminelle gratisarrangement torsdag-lørdag, så for den som er i nærheten eller har lav terskel for å legge ut på langtur, er det bare å kaste seg rundt. Det blir nok til at jeg holder meg mest i hjemlige trakter, men jeg skal følge med litt på det de har på sendingene sine. I tillegg skal jeg prøve å få lest litt ekstra krim, for å lure meg selv til å tru at jeg deltar, jeg også.

I det siste har det vært altfor lite krim her i gården, uvisst av hvilke grunner. Jeg føler vel kanskje litt at det blir for mye serie-krim, er litt lei de gamle traverne, og kvier meg for å ta fatt på nye bekjentskap (les. serier) - dessuten er det så fort gjort å havne i bakleksa hvis man ikke er med helt fra begynnelsen.
Alt dette til tross: den siste krimmen jeg fortærte, var canadiske Shari Lapenas "Naboparet" som  strengt tatt ikke er en krimroman, men en thriller.
De forholdsvis nybakte foreldrene Ann og Marco blir til slutt enige om at de skal dra på festen hos naboene selv om barnevakten melder avbud i siste øyeblikk- de skal jo bare over til huset vegg-i-vegg, tar med baby-callen og ser om veslejenta hver halvtime, det kan da ikke være så galt? Det er bare det at da de går hjem etter en fuktig, men slett ikke spesielt sen eller utagerende kveld, finner utgangsdøra åpen, og barnesenga tom! Etterhvert er det flere ting som skurrer, spekulasjoner, mistanker og rykter peker i flere retninger, men det er ingen tvil om at foreldrene er hovedmistenkte. Etter hvert skal det (selvfølgelig) vise seg at de aller fleste av de innvolverte har hemmeligheter som gjør at de kanskje kan ha et motiv eller en anledning..
Jeg pleier ikke å notere underveis mens jeg leser eller hører bøker, men mot normalt gjorde jeg det altså denne gangen. Med tidsangivelser i stedet for sidehenvisninger, all den tid jeg tross alt hørte den som lydbok..

5.59. Ann må ikke ta livet av seg nå! Da blir alt det her bare tull og surr langt over alle troverdige støvleskaft. Eller: da blir alle overraskelsene og vendingene hittil bortkasta fordi det byttes ut med forutsigbahet når det virkelig drar seg til!
6.02. FIkk svaret på forholdet forutsigbarhet <-> overraskelse.
6.12. Samme frykt for forutsigber vending som ved 5.59.
6.35. Samme tanker som ved 5.59 og 6.12. 
6.42. For guds skyld! Ikke black out nå??!! Eller som ved 5.59, 6.12 og 6.35... 
7.38. Ahh! En ny gedigen overrraskelse!! Takk!
7.41. Jeg aner hvor dette bærer...
8.17. HA! Jadda! Hva var det jeg sa?! Terningkast 6!

Trenger jeg å si mer? Jeg elsker at forfatteren ikke lar leseren være i fred et eneste øyeblikk. Hun kaster oss hit og dytter oss dit, og vi er kan aldri være sikre på om hovedpersonene, bifigurene eller vi selv kommer ned med bena først eller kommer til å gå skikkelig i baret. Den har alt en thriller skal ha- til og med en fantastisk dyktig innleser!
*************************** 
Naboparet av Shari Lapena
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Spilletid 8:17/ 336 sider
Lest av Silje Storstein
Lydfil kjøpt sjøl.

Andre bloggere som har likt boka:
 Heartart/ Beate Ellingsen
Tine
Artemisia/ Anita
My criminal mind/ Ann Christin

mandag 6. mars 2017

Dystopier og fantasy til folket- nyheter og en påminnelse

Skippetak gjør seg godt i kjappe samleinnlegg. Dørstokkmila forseres lettest hvis man dropper all planlegging og bare kaster seg uti det!
Fine, fargerike, fristende framsider!
Maretorn av Tone Almhjell er en frittstående oppfølger til Vindeltorn som fikk mye oppmerksomhet og positive omtaler da den kom i 2013. Jeg har lånt boka på biblioteket, men den finnes også som lydbok.
Etter at Lin flyttet til byen, er Niklas det eneste barnet som er igjen i bygda Sommerhjell. Om nettene plages han av mareritt om den døde moren, men han har fortsatt med fantestrekene sine, og spesielt går det ut over bonden Molyk. Denne gangen åpner han grinda og lokker med seg sauene til skogs, men det går ikke helt som han hadde tenkt; en av sauene blir drept av et udyr ingen kan si hva er. Det eneste som er sikkert er at det ikke er et av de kjente rovdyrene, at hele bygda og alle dens innbyggere er i fare- og at Niklas er den eneste som kan redde dem. Sammen med ei gaupe som kan snakke, finner han ut hva som skjer; hvor beistet kommer fra, hvordan bekken har blitt forgiftet, og ikke minst hvor kilden til alt det fryktelige finnes. Sammen må de kjempe seg fram til byen Sønder i Edelgard som ligger i en parallellverden til Sommerhjell, skapt av fantasier, drømmer og mareritt, befolket med barns avdøde kjæledyr. Der møter de dyrlinger og villhjerter, dyr som snakker og går på to ben. De går sammen om å bekjempe den fryktede Spurvekongen, trolldom og svartekunst.
Dette høres unektelig ut som en litt lettvint historie, men målgruppa er oppgitt til å være barn og ungdom, 9-13 år, så man må ha det i bakhodet når man leser. Dette er en tradisjonell fantasy-roman, men absolutt original nok med et helt eget univers, et imponerende, særs fargerikt og truverdig"persongalleri", onde og gode krefter som slåss mot hverandre. Her er mystikk, spenning, moral, humor, engasjement, framdrift og uventede vendinger. Språket er frydefullt variert og gjennomført, noe som varmer et lesehjerte litt ekstra; forfattere (og forlag) som ikke velger enkle snarveier, men som tar sine unge lesere på alvor.
Jeg likte både denne og "Vindeltorn" veldig godt, men likevel sitter jeg igjen med en litt sår følelse etter endt lesing. Jeg skulle jo lest dem da jeg var ti, ikke godt over førti! Fantes det slike bøker på åttitallet, eller gikk det mest i Frøken Detektiv, Bobseybarna, bøker fra engelske internatskoler og dess like? Det var bokklubber med ganske ensartede bøker, og jeg kan ikke huske en eneste fantasy. Fantes de andre steder? Hadde (skole-) bibliotekene andre steder større utvalg? Var de voksne flinke nok til å peke ut godbitene- og er de det nå??? Nå har jeg rota meg bort fra stien og det er vel greit å komme seg tilbake på sporet:
Boka anbefales varmt og hjertlig til barn, unge og voksne som er glad i dyr, bøker, fantasy og gode historier!

Neste bok ut, er ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge! Ikke bare har jeg gleda meg lenge, jeg har hatt den stående i hylla lenge også. Og jeg har begynt på den utallige ganger, men satt den pent tilbake på plass igjen, av den enkle grunn at jeg rett og slett bare gir opp når jeg skal lese engelsk. Jeg skjønner jo selvfølgelig hva jeg leser, ett og annet ord forsvinner sikkert, men i det store og hele går det bra- det er bare det at jeg lett mister flyten, er redd jeg går glipp av viktige undertoner osv. Vel, nå er MÅNEKRØNIKEN endelig på vei ut til norske lesere, på norsk! Det jubles og gledes for man kan jo ikke se for seg at forlaget har tenkt noe annet enn at alle fire bøkene skal oversettes? Det ville i så fall vært tidenes dårligste aprilsnarr- helt utenom all verdens kalendere og kutyme. Gud forby!!
Tilbake til boka. Cinder er altså første bok i Månekrøniken av Marissa Meyer, en serie med fire bøker der gamle eventyr er omskrevet og får nytt fantasy-liv i en helt annen setting enn det vi er vant til. Boka er oversatt til norsk av Tore Sand og jeg har fått lese-eksemplar av forlaget, Vigmostad & Bjørke
Cinder- Askepott. Kyborgjenta som vokser opp med to stesøstre og ei ufyselig slem stemor som helst ikke vil vite av Cinder, det var den avdøde stefaren, en kjent vitenskapsmann som ville at familien skulle forbarme seg over den foreldreløse jenta. Nå bor de i en trang leilighet i post-apokalyptiske New Beijing, fjerde verdenskrig var over for ei god stund sida, sivilisasjonene og allianser er bygget opp litt annerledes enn det vi kjenner i vår tid, men det er lett å orientere seg og å se for seg hva som kan ha skjedd. Nå trues menneskene av en dødelig pest- og av et utenomjordisk folk med ei dronning som har evnen til å hjernevaske menneskene rundt seg og som også vil ha herredømme over jorda. 
Da den ene av søstrene til Cinder blir rammet av letumose, den uhelbredelige sykdommen, beskyldes Cinder for å være smittekilden, stemoren overleverer henne dermed til forskningsprosjektet som fortvilet prøver å finne en kur- hvilket betyr at hun kommer til å bli påført smitte for å teste ut mye medisiner og vaksiner. Som igjen betyr den sikre død. Kampen for overlevelse er i gang...
Nå er jo dette et eventyr, det er gode og onde krefter- det er til og med en singel prins som skal holde kroningsball, det er forbudt kjærlighet, hemmeligheter på ulike plan, spenning på høyt nivå og et lesehjerte som banker litt ekstra intenst! Man kan sikkert lese både moral og lærdom inn i dette eventyret slik man kan i de tradisjonelle, men ærlig talt: jeg lot meg bare rive med i fantasien og frydet meg over hvilken geinistrek det var å plukke fram eventyr alle kjenner, for så å gjøre dem om til noe helt annet! 
Konklusjon:
Hurra! 407 sider med superunderholdning og spenning- og enda er det mer i vente!

Ettersom jeg nå er så godt inne i fantasyens og dystopienes verden, vil jeg minne om ei bok som overraskende nok fortsatt har gått under radaren til veldig mange bokbloggere. Det passer bra å trekke den fram igjen nå, for før helga ble den tildelt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok fra 2016:
Intet mindre enn en glimrende ungdomsroman og Linnea og Max som egentlig ikke kjenner hverandre, men de har gått på samme skole og dermed vet hvem den andre er. Av ulike årsaker er de plutselig helt alene, alle offentlige institusjoner har rast sammen, kriminelle bander kjemper mot hverandre, ondskapen blomstrer, vold og grusomheter blir dagligdags og i en slik verden er det ingen som tør å stole på noen andre enn seg selv. Spørsmålet er om det virkelig er mulig å klare seg helt alene, eller om man rett og slett må ta sjansen på at noen ikke bare er egoistiske, men også kan tenke seg å hjelpe? Skremmende aktuelt! Mennesker fra vårt eget land drar til kriger vi strengt tatt ikke vet altfor mye om, de ofrer livene sine, men vi som sitter igjen her på berget føler også frykt, for hva om deres deltakelse kan føre til at terrorister retter søkelyset mot vårt fredlige hjørne av verden? Det blir plutselig påtrengende nært... En tvers i gjennom sterk, mørk og truverdig roman som løftes av et lyst og variert språk, rikt på metaforer.

Denne hadde jeg høyt opp på nominasjonslista til Bokbloggerprisen, men all den tid det virker som få har lest den, forsvant den ikke overraskende ut i det store intet. Desto mer gledelig er det selvfølgelig at den nå har fått en av de norske litteraturprisene som faktisk henger høyest av alle! Det er bare å bøye seg i hatten og slutte seg til gratulantene!
Og apropos litteraturpriser.... Visste dere at Bokbloggerprisen i følge O Store Wikipedia ikke eksisterer? Det gjør derimot både Sunnmørsprisen, Prost Alfred Andersson-Ryssts fond og førtisju-47- andre. Tenker Tyra er glad for den Kritikerprisen jeg, en nominasjon til en pris som ikke en gang finnes henger liksom ikke like høyt!
 

onsdag 1. mars 2017

Dum vita est, spes est. (Eller et lite livstegn)

...for, man kan jo alltids håpe! Er det liv, er det håp, og er det liv og man leser, er det håp om at man kan finne på å skrive et blogginnlegg i ny og ne. Jeg leser og koser meg, men plutselig ble vi klar over at yr.no hadde kommet opp med ei lang rekke fine soler på langtidsvarselet sitt, og da var det jo ingen grunn til å vente til det ble offisiell vinterferie før man pakket bilen full av mat og drikke, klær, utstyr, bikkjer og bøker for å dra til fjells. Vips så ble det fjorten dager med mer eller midre truger, ski, snø, friluftsliv og lesetid. Det eneste som mangla var en oppdatert app som kunne sendt bokomtaler ut til den store verden. Jeg får sette det på to-do-lista og håpe det går bedre neste gang! Etter to uker frakoblet, er det ikke til å unngå at man havner i den beryktede etterslepsfella.














Feller flest er vanskelig å komme seg ut av, og denne er i følge mine erfaringer en av de mest besværlige. Jeg har i grunnen heller ikke hatt spesielt gode erfaringer med å sette meg hårete målsettinger, men ved årsskiftet skrev jeg ei liste med bokhyllebøker som skulle prioriteres før jeg skulle la meg friste av nyheter. Kryss i taket og under over alle undere: med få unntak er lista fullført! Et par titler er overført til Heddas bokhyllelesing, ei er levert tilbake til biblioteket ulest, men resten har jeg faktisk lest- og de fleste har jeg likt!
Med dette i bokhodet har jeg satt meg som mål om mere skriving og kanskje mindre lesing i løpet av årets første vår-uke: håpet er at jeg skal komme a´ jour med omtalene av de bøkene jeg har lyst til å tipse dere om. I tillegg håper jeg å få lest ferdig den kritiker-roste boka om "Sauebondens liv" og den siste i Sigrid Undsets Kristin-trilogi, dette er bokhyllebøker for februar (ja.. der er jeg litt på etterskudd denne måneden også) og mars. Utover det: jeg er klar for litt skikkelig krim, noen nye engasjerende lydbøker, ny bok fra en favoritt-forfatter og ikke minst lese blogger for å finne ut hva dere har lest og likt aller best hittil i år- legg gjerne igjen tips i kommentarfeltet hvis det er noe spesielt dere syns jeg bør sjekke ut!
Ps. Karakterkortet fra forrige innlegg er under revidering, og kommer til å hentes fram når jeg trenger en snarvei for å få skrevet bokomtaler. Dvs antagelig bort i mot sånn cirka hver gang jeg har lest ei bok, med minde noe helt spesielt skulle skje ;o)