Elizabeth Kostova
Capelen Damm, 2011
307 av 607 sider
Boka handler om en kjent kunstmaler som blir innlagt på psykiatrisk etter at han har forsøkt å ødelegge et maleri i nasjonalgalleriet. Etter innleggelsen sier han svært lite om det som har skjedd, det eneste han sier av betydning, er ar han gjorde det for henne, og at psykiateren kan snakke med hvem han vil. Så blir det Andrew Marlow´s oppgave å finne svarene, ved å observere pasienten og å snakke med de forskjellige kvinnene i hans liv. Det dukker i tillegg opp en bunke med gamle franske kjærlighetsbrev, disse er utvilsomt viktig for historien, men sida jeg ikke ble skikkelig revet med, kom jeg aldri til løsningen eller forklaringene. May Britt har skrevet om boka- og jeg kunne ikke gjort det tydeligere sjøl! Jeg synes det går for tregt framover, at det er for mye gjentagelser, for mye... after shave og dyre dresser...? Når jeg skriver dette, innser jeg at det til slutt (sannsynligvis) er den selvgode psykiateren som har tatt knekken på evnen min til å lese ferdig boka. Jeg skriver evnen, ikke lysta, for jeg har virkelig prøvd! Lagt den fra meg og tatt den fram igjen, gang på gang, for andre har likt og anbefalt boka, og da må man liksom gi den en fair sjanse. Vel, lånetida på biblioteket gikk ut da jeg såvidt var kommet halvveis. Har man brukt en måned på å lese ei halv bok, ja da er det sikkert greit bare å levere den tilbake dit den kom fra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺