torsdag 20. januar 2011

Oslo


Kristoffer Schau
På vegne av venner
Forlaget Oktober, 2009
92 sider
 
Oslo har  20 gravlunder, hvorav Vestre Gravlund som ble innviet i 1902, er Norges største. Område er på 243 da, og i tillegg til "ordinære" graver, finner man her en internasjonal krigsgravlund. Og som tatt ut fra en turistbrosjyre, står det på nettsidene til Gravferdsetaten i Oslo Kommune at: Vestre Gravlund har et rikt fugleliv med rundt 100 forskjellige arter. I tillegg finnes det både ekorn og harer som lever fritt på gravlunden."  






På de samme nettsidene minnes pulikum om ordensreglene for kirkegårder/ gravlunder:
"... der det står at hunder skal holdes i bånd og at sykler skal trilles gjennom kirkegård/ gravlund. Skilt med ordensregler er satt opp ved innganger til alle kirkegårder/ gravlunder. 
Bilkjøring inne på kirkegård/ gravlund er forbudt uten kjøretillatelse.(...)
Vis hensyn overfor andre besøkende."

For ei bygdetuppe som meg virker det helt absurd at det skal være nødvendig å presisere dette? Like absurd som at et menneske dør, og at det ikke blir oppdaget før etter uker- måneder- år... Eller at det ikke er en eneste person som møter opp i begravelsen... Jeg er virkelig ikke den som vil forherlige livet på landet, men jeg trur ikke noe av dette ville skjedd på bygda- Jeg vil virkelig ikke tru det.

Boka starter med at forfatteren må ha et prosjekt. Han var arbeidsledig, og situasjonen var temmelig deprimerende, og den følelsen ligger under i hele historien;
"Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe (...) Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg." På vegne av venner er en tankevekkende liten sak- slik essay pr definisjon helst skal være; Den retter søkelyset mot kjente forestillinger, finner nye vinklinger (men trenger ikke nødvendigvis å vise mange sider) som  godt kan være subjektive, holdes i en saklig, men filosofisk tone.
Hva er det som gjør at noen blir så alene (ikke nødvenigvis ensomme!) eller usynlig, at ingen anser seg for å være så nær den avdøde at man vil eller bør gå i begravelsen? Interessant er det også å sjå hvor forskjellig prestene løser oppgaven med å gjøre begravelsen mest mulig verdig, når ingen har kunnet fortelle noe om avdøde, og ingen er ventet til sermonien.

Skikkelig anmeldelse finnes her.

3 kommentarer:

  1. Hei Berit!!

    Tusen takk for gode ord fra deg,det varmer!!

    God helg til deg og dine!!

    Klem Linda:)

    SvarSlett
  2. Hei. Fint å lese meninger og anmeldelser av bøker. Jeg har den der på ventelista mi.
    Kjekt du ble med i GA'en min :) Lykke til!

    SvarSlett
  3. Hei skjønne deg! Tusen takk for den fine kommentaren på bloggen min, jeg setter enormt pris på det og det betyr mer enn du tror og få tilbakemelding, spesielt når ting blir litt personlig.. Ha en fin helg, stor klem fra Cecilie : )

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺