Med Varg Veum på tur

I en lang periode var Varg og jeg perlevenner, og delte stort og smått med hverandre. Så skjedde det som ofte skjer med venner som er som erteris; man blir kanskje litt lei av hverandre, og glir lengre og lengre bort fra hverandre. Det føltes ikke en gang litt sårt; det var bare en naturlig utvikling, og ingen av oss hadde det minste snev av dårlige følelser i den forbindelse. Av og til møttes vi, og kunne når anledningen bø seg tilbringe et par timer i hverandres selskap- den helt store entusiasmen uteble, men vi ble oppdatert, og nøyde oss med det.

På hver sin måte har det vært store forandringer i både mitt og Vargs liv sida sist vi møtes. Jeg har nok tross alt vært den heldige av oss, Varg har definitivt hatt mer å stri med...
For ei stund sida møttes vi igjen, og denne gangen hadde det seg slik at jeg skulle til fjells på villreinjakt, Varg hadde et par dager fri, og fant ut at han ville slå til på tilbudet om å bli med! Opp gjennom årene hadde han hørt om jakt, skog og fjell til ørene ble svette og tålmodigheten slitt; han mente det var på høy tid å finne ut hva dette egentlig var for noe!


Jeg tok ham med flere steder; Grønnstrøpet, Reinstjønn, Kletten og Helaksmyra hvor jeg har et fantastisk lesetre. Til bergenser å være er jeg egentlig litt skuffet over hvor dårlig han taklet regn og bløte myrer, men bank i bordet; han klaget i det minste ikke åpenlyst ;o)
Mens jeg fortalte om jaktregler, ovegangsavtaler, fredningsbestemmelser, trekkruter, fugler, planter og insekter vi så, fortalte han meg om en helt utrolig sak han jobbet med for noen år sida! Ærlig talt trur jeg hans publikum var mer imponert enn det mitt var...
I en periode da han var skikkelig på felgen, fikk han altså denne saken i fanget. Nesten tjuefem år tidligere forsvat ei lita jente fullstendig sporløst. Til tross for storstilt leting og omfattende etterforskning, fant de aldri noe som kunne antyde hva som hadde skjedd med henne. Det var bare snakk om måneder før saken var foreldet, og mora, som bar på skyldfølelse og var helt knust av det som hadde hendt, ville at han skulle se på saken en siste gang før det ble for sent å få noen stilt til ansvar for tragedien. Det viste seg - jeg holdt på å si selvfølgelig- at det tilsynelatende idylliske nabolaget skjulte en hel rekke hemmeligheter som beboerne svært nødig ville ha søkelyset på. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trudd at han diktet opp hele historien, men han har aldri vært typen som skryter for å få oppmerksomhet- heller motsatt, faktisk- så jeg har absolutt ingen grunn til å mistro det han fortalte. Jeg er imponert over hva han klarte å grave fram, og ikke minst hva han til slutt fant ut!
En ting er selve saken han fortalte om, den er bra nok i seg selv den, for all del! Men herremin; det er så morsomt å høre akkurat ham fortelle! Selvironisk, tørrvittig og ganske så rett fram- det er som å høre en klassisk krimhelt fortelle! Han har alt hva man kunne ønske seg eller forvente av en privatdetektiv av den gamle sorten, og jeg sa det til ham: han burde få historien skrevet ned, og dette ville kunne blitt en perfekt spenningsfilm! Han lovte å tenke på det, men jeg har mine tvil, som grisen sa da han så slaktebenken..


Pippa var mest opptatt av hvordan det gikk med Hulda, om hun fikk mange nok og lange nok turer, hvordan det er å være byhund og sånn..

Er du nysgjerrig på detaljene og kanskje hva den fikse løsningen er til slutt, så har Gyldendal gitt den ut nå i høst;
Der hvor roser aldri dør
320 spennende sider ført i penn av Gunnar Staalesen.