Land ingen har sett- Liv andre har levd

Nå har jeg hørt de to siste bøkene i serien om slåttekaren Knut Hansen Nesje og etterkommerne hans. Jeg er nesten litt overvelda, og det er først nå det går opp for meg hvilket storverk dette er, for slektskrøniken er jo ikke bare disse fire bøkene- Man kan først legge til "Jordmor på jorda" som kronologisk kommer før Slåttekar-kvarteten. Den er om forfatterens tippoldemor Jordmor-Stina, Martha Kristine Nesje som i 1821 gikk til fots fra Molde til Christiania for å lære seg jordmoryrket. I tillegg kan man forlenge leseopplevelsen med "Mors og fars historie" og "Heimlandet. Barndom", hvor han forteller om foreldrene og sin egen oppvekst. Edvard Hoem må ha lagt ned et enormt forarbeid med disse til sammen sju romanene. Jeg ser for meg støvete offentlige arkiv, brev og avisutklipp på mørke, trekkfulle loft, timevis med samtaler, intervjuer, brevskriving og ikke minst ekspedisjoner for å følge i fotsporene til uvandrerne. Jeg er ikke i tvil om at det har vært både spennende, interessant og morsomt, men det må jo virkelig ha vært slitsomt og utmattende også! For å vise omfanget av denne slektskrøniken, skulle man hatt et slektstre å vise fram, og det overraska meg at jeg ikke klarte å finne noe på nettet, det eneste jeg har funnet er denne artikkelen fra Romsdal Sogelag. ( Interessant nok, der er det forresten et bilde av Slåttekaren, Serianna og barna - klikk!)

Rekordkort oppsummering av fire bøker:
I "Slåttekar i himmelen" treffer enkemannen Knut Hansen Nesje den bemerkelsesverdig Serianna og gifter seg med henne. De får etterhvert fire barn som senere spres for alle vinder: Hans (fra Slåttekarens første ekteskap blir kjøpmann i Kristiansund, Eilert ender opp som nybygger i Canada, Georg Bastian flykter til Danmark den dagen han skal inn i militæret og må dermed holde seg borte i minst femti år for å slippe rettsforfølgelse, Anton Edvard vokse opp hos tanta og onkelen (finsnikkarn) på baksida av Gjendemsfjellet og følte seg forplikta til å bli værende, og til sist, Kristine som gifta seg med Ole Hol og slo seg ned på Furuli. Livet er langt fra en dans på roser, og utferdstrangen gjør seg mer og mer gjeldende, spesielt er Gjertine, Seriannas søster, bestemt på at det Amerika er den eneste veien ut av fattigdom.
I "Bror din på prærien" pakker Eilert Knutsen snippesken sin og går ombord i dampskipet som skal ta ham vekk fra familie, venner og barndomsbygda. Seks uker senare står han på trammen hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota. Først tolv år senere bryter han opp og drar videre til Alberta-prærien i Canada. Handlinga veksler mellom Amerika, Canada og Norge, hvor livet går sin vante gang. Savnet etter de som har dratt er stor, og Slåttekaren slutter aldri å håpe at han skal få se igjen sønnen.
I "Land ingen har sett" følger vi de to brødrene Anton Edvard i Norge og Eilert i Donalda. Det er to temmelig forskjellige liv, samtidig som det er mange likhetstrekk; de er bønder og de gjør hva de kan for å legge til rette for et bedre liv for seg og sine. Det er utfordringene og kampen for tilværelsen som dominerer, men tilfeldigheter og lyspunkt gjør livet levelig- også for den rastløse og opprørske Gjertine som fikk en viktig betydning for mange i denne sagaen, og som nok er en av de som har gjort størst inntrykk på denne leseren. I alle år teller Eilert på knappene for å besøke Norge, men det skjer ikke før etter at foreldrene er døde, og en ny tragedie har rammet ham og familien.
Trettifire år har gått da Eilert endelig setter føttene på norsk jord igjen i 1927. Da han drar tilbake etter besøket, får Lars Hoem, Anton Edvards seksen år gamle sønn bli med onkelen. Han har ei uro i seg, det er en stein som skuggar for sola, og i motsetning til gammel-tanta Gjertine, skal han ikke takle det nye livet, og de som har lest forfatterens barnsdoms-roman, husker kanskje at Lars blir nevnt- som en det ikke ble snakket om. 

I "Liv andre har levd" slutter livsreisa for mange av de som har vært med siden "Slåttekar i himmlen". Nye liv har kommet til, og Nesje- og Hoem-familiene har funnet sine plasser i samfunnet og på jorda. Til tross for begeistringa mi for dette bokprosjektet, føles det riktig at det settes punktum her. Flere ganger mot slutten, avbryter Hoem påbegynte forklaringer og utgreiinger med at "dette er beskrevet et annet sted og skal ikke utbroderes mer her". Sirkelen er sluttet, og forfatteren har innhentet seg selv og sin "Mors og fars historie".

Å si at det er en fryd å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker blir et understatement! Han leser med engasjement, fynd og klem, og det blir både historieforelsening, foredrag i samfunnskunnskap OG KULTUROPPLEVELSE på en og samme tid. At jeg selv føler tilhørighet til Molde (fødebyen min ♥) og har vokst opp med tilnærmet samme dialekt, bidrar antakelig til at det hele blir enda mer fornøyelig.
Disse fire romanene er tilsammen så innhlods- og omfangsrike at det er vanskelig å skrive noe fornuftig hvis en skal begrense seg (og det gjør jeg helst..), men noen stikkord jeg synes kan være beskrivende på serien skal dere få: storslått, overbevisende, varm, innsiktsfull, lærerik, stemningsfull, vemodig, rørende, engasjerende, gjennomarbeida, hjerteskjærende, dramatisk, spennende, glimtvis humoristisk. 

Anbefales varmt!

Her gikk jeg da jeg hørte siste del av Slåttekar-krøniken. 7 kilometer med motbakke før vi kom over tåka...