Litt av hvert, mest om krim

ADVARSEL: Straffbart langt innlegg. Jeg har lagt inn noen bilder fra seterturen for at dere skal få litt pauser.. Og det er helt uaktuelt at jeg skal bruke tid på å lete etter skrivefeil her.. Bær over med meg!

Skirenn, krimfestival, lydbok og strikking; multitasking på høyt nivå!

Vips så har det altså gått over ei uke sida forrige innlegg. Det er ikke fordi jeg ikke har lest noe, eller fordi jeg bare har lest bøker det ikke er verdt å skrive om. Grunnen er ganske enkelt at det plutselig vart ei uke på fjellet, der finnes det ikke noe bredbånd, bare strikkenett og da blomstrer ikke akkurat blogglysta... Nå er vi en tur i bygda igjen, og for at jeg ikke skal gå helt i vranglås på grunn avbokomtaler på vent, skal jeg prøve å komme a´jour med de bøkene jeg har lest og de tankene jeg har tenkt!
Det begynte med at jeg fikk med meg noen av sendingene fra Krimfestivalen, og da vi dro til fjells, passa det godt å fordype seg enda mer i krimlitteraturen ;o)

Jeg har dermed prøvd å finne noen gode svar på spørsmålet hva er god krim? Jaa, du; det skulle vise seg at det slett ikke finnes noen enkel og entydig definisjon på akkurat det!

Død rype- egna som tittel på en krimroman, evt middag.

Det eneste man synes å være enige om, er at når det gjelder krim, så er plottet viktigere enn språket. Det sier seg vel nesten selv; hvis plottet ikke holder vann, blir det ingen god krim, uansett om boka språklig er av ypperste klasse. Samtidig må selvfølgelig også språket i ei krimbok holde et visst nivå, det er viktig både for flyten og delvis også for å gjøre historien truverdig. (for eksempel kan i hvertfall ikke dialogene halte for mye).
Plottet bør bli presentert ganske tidlig i boka, slik at man ikke mister interessen før det braker løs med teorier om hva som kan ha skjedd, hvorfor osv. Saken bør til en viss grad være original, men likevel ikke mer enn at man kan lage seg sine egne alternative løsninger underveis. Veien fram til en løsning bør komme i små drypp og hint etterhvert, gjerne slik at forskjellige synsvinkler og perspektiver kommer fram, og det anses som et pluss hvis man blir overraska av at løsningen er en annen enn den man hadde regna seg fram til sjøl.
Videre er det ønskelig at persongalleriet er variert og at miljøskildringene er overbevisende. Man kan gjerne ha et par parallelle historier, ofte er dette to kriminalsaker som på de forunderligste vis henger sammen, eller det kan være at en av hovedpersonenes privatliv eller fortid vies ekstra oppmerksomhet. Hvis det siste er tilfelle, bør ikke denne delen av historien overskygge krimgåta.

Jeg har lest ferdig to krimromaner, og begynt på den tredje.

Framsida med den 8 meter høye obelisken

Marit Reiersgårds andre bok med Verner Jacobsen og Bitte Røed, Jenta uten hjerte.
Kort om handlinga: Ei jente blir funnet drept etter en ungdomsfest, og da politiet prøver å finne ut hva som skjedde på festen, blir ungdaommene usedvanlig tause; ingen har sett noe spesielt, ingen har hatt noe uoppgjort med offeret, ingen kan huske om noen sa eller gjorde noe uvanlig. Omtrent samtidig, litt lenger "ned i gata" brenner et hus ned, i ruinene finner de nok en død person. Spørsmålene blir selvfølgelig om sakene henger sammen, hvem kan ha motiv for både å drepe ei ungjente og en gammel, halvskrullete dame?
Kort om hva jeg synes om boka:
Løsningen på krimgåtene er ikke altfor godt skjult, men forbindelsen mellom den er ikke like opplagt. (Sammenhengen er kanskje til og med litt søkt?) Forfatteren holder hele tida detaljer skjult for leseren, og innimellom kommer det små spenningstopper.
Ungdommene og ungdomsmiljøet er godt skildra, særlig synes jeg Marte, hennes følelse av og hvordan hun faktisk blir skjøvet utenfor fellesskapet er realistisk, opprørende og dessverre til å kjenne seg igjen i.
Hvis jeg skal ta meg den frihet å ønske meg noe for neste bok i serien, så må det være at Verner Jacobsen får litt skikk på livet sitt. Hvis han fortsetter å i samme leia som hittil, er sjansen stor for at han kan bli en parodi, og det er det vel ingen som ønsker? Nei, gi mannen noen skikkelig kule strikkemønstere, la ham bli inspirert av Arne & Carlos! La mannen blomstre og strikkepinnene klirre!!

Klikk HER for å komme til Lydbokforlaget og smakebit.

Den andre boka jeg er ferdig med, er Hanne Kristin Rohdes debutroman, Mørke hjerter. Denne har jeg hørt som lydbok, forbilledlig flott lest av Ingrid Vollan som er an favorittoppleser! Det var med litt skrekkblanda fryd jeg begynte på denne; forfatteren er jo nærmest en "politi-kjendis" og boka har mildt sagt fått litt hard medfart blandt anmelderne. Jeg var dermed både nysgjerrig på boka og på om jeg var enig med kritikerne eller ikke- jeg har mer enn en gang stilt meg spørsmålet om de ville vært like tøffe mot en debutant som ikke var kjent fra media i anrde sammenhenger.
Kort om handlinga: Wilma er nyansatt jurist og leder for Seksjon for vold og seksualforbrytelser ved Oslo-politiet. Hun er entuasiastisk, dyktig og full av pågangsmot, men er det nok på en tradisjonelt sett mannsdomminert arena, der budsjettoverskridelsene er obligatoriske og hersketeknikkene brukes flittig, samtidig som etaten er lekk som en sil? En serieovergriper skaper frykt i Oslo. Først blir ei jente funnet drept, så tar et av voldtektsofrene livet sitt. I tillegg til disse utfordringene har Wilma som seg hør og bør, problemer på hjemmebane...
Forfatteren har selv sagt at hun bevisst har valgt å skrive en slags "kinderegg-krim", med tre viktige elementer; selv krimsaken, politikk og ledelse. Hun har altså ikke skrevet en tradisjonell krim, og det blir derfor ikke riktig å bedømme den utfra de samme kriteriene. Jeg velger derfor å sjå på boka som en slags utvida krimroman.
Som nevnt har boka fått litt hard medfart, og jeg kan med en gang si at det er lite av det som har blitt dratt fram av kritikerne jeg kan si meg enig i. Mange har eksempelvis sagt at det er for lite "feltarbeid" og tilsvarende for mye fra kontorene og korridorene på politihuset. Nå er det vel slik at en jurist sjelden er ute på gjerningsstedene og enda skjeldnere ute på biljakt? Andre har sagt at valg av tema (menneskehandel/ vold) er uoriginalt, at de ikke skjønner seg på hovedpersonens valg og prioriteringer, at enkelte av personene er flate/ karikerte, at språket er dårlig (eventuelt det som redder historien!). Det kan umulig være lett å tilfredsstille leserne; på den ene sida kritiseres det som er originalt (hovedpersonens stilling, vinkling mot politikk og ledelseskultur), på den andre sida kritiseres det som er uoriginalt (krim-tema).
Jeg er faktisk såre fornøyd! Historien er ikke nødvendigvis superspennende hele veien, men leseren får gradvis og i små drypp visst stadig mer om sammenhengene og omtendighetene som ligger bak ugjerningene. Jeg er vanligvis en pirk når det gjelder dårlig og flatt språk, men har synes jeg det flyter lett og fint. Dialogene er troverdige og jeg synes Rohde klarer å formidle Wilmas frustrasjon, spesielt i forhold til sine nærmeste overordnede, veldig bra! Jeg er ekstra begeistra for at vi får komme inn på en ny scene der det ikke er journalistene som løser drap og mysterier, men at det faktisk er reelt politiarbeid som fører fram. Jeg synes det er mer enn greit at det ikke ligger en parallellhistorie her med tråder tilbake til eldgamle henlagte/ glemte saker; det er her og nå, ferdig med det! Til tross for at Wilma har enkelte - la oss kalle det utfordringer- på hjemmebane, er ikke dette av typen traumatiske hendelser fra fortida eller forknytt/ forpint personlighet. Det er mer konkrete, håndgripelige saker som det går an å tak tak for å løse.

Er man på hyttetur må man hente vatn i bekken..

...og gå på ski i vind og i blåst!

Ettersom jeg likte boka så godt som jeg gjorde, har jeg lest veldig mange omtaler etter at jeg har kommet hjem fra fjellet og fått sånn fint raskt bredbånd! Jeg har prøvd å finne ut hva kritikken kan bunne i- eller om det kanskje er jeg som har vært sløv når jeg har hørt lydboka og derfor ikke fått med meg svakhetene. Konklusjonen har jeg faktisk ikke funnet! Sannsynligvis er det mange faktorer som spiller inn. Kanskje enkelte har hatt for høye eller feil forventninger til boka? De har sett for seg en tradisjonell (politi-)krim, men fått ei bok som spiller på et annet bredere register? Kanskje det er lettere å disse en allerede kjent, sterk og oppegående person, enn en helt ukjent debutant man bør prøve å behandle litt forsiktig? Kanskje er det Ingrid Vollan som leser så bra, at uansett hva hun leser så blir det en positiv lese-/ lytteopplevelse?
Jeg trur for sikkerhets skyld at jeg anbefaler boka- SOM LYDBOK! Jeg gav Frode Granhus sin "Djevelanger" terningkast fem på bokelskere.no. Denne likte jeg bedre, kanskje aller mest på grunn av den originale synsvinkelen, og har derfor gitt den seks prikker på terningen!

Til slutt; jeg fant ei slags oppskrift på hvordan en typisk krimroman er bygd opp: Forfatteren skaper et mysterium, dekker det til igjen, for deretter gradvis avsløre hendelsesforløp og motiv for leseren. Krim er et spill mellom forbrytelse/ forbryter og oppklaring. Verre er det altså ikke!