Anorektisk av Ingeborg Senneset

Dette er første bok ut i samlesinga til årets Bokbloggerpris. Jeg har selvfølgelig fått med meg at mange har vært entusiastiske og anbefalt boka i øst og i vest, men jeg har ikke vært spesielt interessert. Spiseforstyrrelser og psykisk sykdom har ikke vært det som har fristet mest. Da den nå endte opp på kortlista, fant jeg ut at jeg måtte revurdere standpunktet om ikke å lese: Boka ble lasta ned fra ebokbib, og lest omtrent uten stopp fra begynnelse til slutt. Det er antakelig ikke nødvendig å skrive så mye om handling/ innhold ( du kan gå inn på sida til BBP eller google så får du opp massevis av omtaler og intevjuer av ymse slag ), men jeg vil skrive litt om hvorfor jeg mener det er viktig og fortjener en plass på kortlista.

At dette er ei viktig bok, er det ingen tvil om. Den kan gi håp til både syke og pårørende; til tross for at man knapt kan bli sykere og nærmere døden enn Ingeborg var, ser vi at det gikk bra med henne. Hun sier ikke selv at hun er frisk, men hun takler livet, utfordringene det fører med seg og stemmene på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Den kan også gi innsikt og forståelse til helsepersonell, behandlere og selvfølgelig pårørende og den syke selv. Mange ganger, også i historiene fra Levanger (2007-2008), Stjørdal (2009) og Østmarka (2009-2012), får man inntrykk av at mange trur/ trudde at anoreksi og andre spiseforstyrrelser kan kureres ved å få den syke til å spise/ ikke kaste opp/ ikke overspise, det vil si, begrense eller legg bånd på symptomene. Det er antakelig like lite effektivt som å nekte en med lungebetennelse å hoste.. Man må gå inn i psyken til pasienten, det finnes aldri mindre enn én årsak til at spiseforstyrrelsene oppstår, og årsakene er i følge forfatteren aldri det skjønnhetshysteriet og kroppsfikseringa som (unge) mennesker blir eksponert for på alle bauer og kanter- det kan sikkert være med på å forsterke sykdommen, men det er alltid andre skjulte årsaker i tillegg. Senneset tar også kraftig til orde for at vi må ha tilstrekkelig med langtidsplasser. Det kan ikke være lett for helsepolitikere å argumentere mot det standpunktet når man ser konsekvensen for svingdør-pasientene kontra effekten langtidsbehandling kan ha. Paradoksalt nok er alle de tre intotusjonene hvor forfatteren var innlagt nå lagt ned- forstå det den som kan!

Ingen skal være i tvil om at jeg gjerne anbefaler andre å lese denne boka, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg likte å lese den! Jeg liker nemlig ikke å måtte forholde meg til sykdom, og jeg liker enda mindre å måtte forholde meg til alvorlig psykisk sykdom. Jeg liker ikke å bli konfrontert med egne fordommer, og jeg liker ikke å ta inn over meg at mine egne i-landsproblemer bare er bagateller- og knapt nok det. Men, jeg skjønner at akkurat de tingene jeg ikke liker, er de tingene som gjør boka viktig, og det er de tingene som gjør at jeg mener andre også bør lese den. I tillegg til det med å gi håp, innsikt og forståelse. Man trenger kanskje ikke å like ei bok for å ha stort utbytte av den?

Takk til dere som stemte fram denne på kortlista!

Anorektisk

ca 300 sider

CappelenDamm 2017

Ebokbib