søndag 25. juni 2017

Skrekkelige ild-mennesker og døden ved vann

OK, den overskrifta var kanskje ikke den mest opplysende, men jeg har nå engang litt moro av å lage kryptiske overskrifter, og det er på tide med et nytt lite samleinnlegg... Skriveøvelsene tar mer og mer form av leksjoner i selvdisiplin, men det er vel greit nok det- de fleste av oss kan ha godt av både repetisjonsøvelser og kurs for viderekommende innen akkurat den grenen, tenker jeg.

Denne gangen er det tre bøker som skal få noen ord, something old, something new, something borrowed, something blue... 
Litt kronologi blir neppe feil, "Døden ved vann" av Torkil Damhaug er den eldste, og den jeg leste først. Boka var egentlig plukket ut til å bli bokhyllelesing i august, men slik gikk det ikke! Boka er lest og likt, til og med så godt at jeg leste ei bok til av samme forfatter da jeg først var i siget.
Boka har flere handlingstråder som naturligvis henger sammen, på en måte som først gjorde meg uhyre nysgjerrig- deretter irritert og til slutt overraska. Da kan man vel ikke si annet enn at leseopplevelsen var bra?
Boka åpner med en lang prolog, hvor vi får høre om tolv år gamle Jo som er på syden-tur sammen med foreldrene og småsøsknene sine. Foreldrene drikker tett, Jo må være barnevakt og det skinner gjennom at det er mye som plager Jo- og det legges opp til at leseren skal ane at fæle ting er i vente.
Deretter gjøres det et hopp tolv år fram i tid, og vi møter norske Liss som  bor, jobber og studerer i Amsterdam. Hun har alltid levd et forholdsvis utsvevende liv, men da hun får en telefon om at søstera Mailin, som er den eneste hun virkelig bryr seg om, har forsvunnet, brenner hun ettertrykkelig alle bruer, og drar rett tilbake til Oslo for å hjelpe til med å finne ut hva som kan ha skjedd.
Vi blir etterhvert kjent med et variert og truverdig persongalleri, etterforskere, familie, kollegaer av Mailin, venner og bekjente av den ene og den andre. Det virker som at mange har ting de ville holde skjult, og løgner, ubehagelige konfrontasjoner og situasjoner er viktige virkemidler i historien. Perspektivet veksler stadig, og bidrar til å stresse leseren, samtidig som stemningen er gjennomgående mørk og uhyggelig- vi vet jo at forsvinninga har forbindelse til den omtalte sydenturen, en eller annen skjuler hvem han eller hun egentlig er, men man skal være mye mer oppvakt enn meg for å se sammenhengen før forfatteren avslører den!
Spennende, overbevisende og overraskende- det er lett å trekke konklusjonen at forfatteren både er kunnskapsrik og rik på erfaringer fra flere fagfelt som kan gi dybde og truverdighet til en psykologisk thriller som dette.

Tommel opp- jeg gikk rett over på neste bok fra Damhaug, "Ildmannen" som jeg lånte på biblioteket, kom ut på Cappelen Damm første gang i 2011. Dette er også en psykologsk thriller hvor leseren blir sittende å lure på hvem den anonyme stemmen tilhører.
Til å begynne med får vi høre historien om en unggutt som kommer fra Pakistan til Norge på 70-tallet. Mye handler om dype kulturkonflikter, å gå seg vill i et samfunn som ikke på noen måte ligner det han kommer fra, men likevel prøve å tilpasse seg slik at han kan bygge ei framtid i det nye landet.
Nå som jeg sitter her og skriver, slår det meg at Damhaug bruker samme navne-trikset som i forrige bok: vi aner hva som skjer, men vet ikke hvem personene fra "den gamle historien" er da nåtidshistorien tar til! Det er et superenkelt og supereffektivt grep, rett og slett!
Det begynner som en enkeltstående, men likefullt grusom gårdsbrann der bortimot tretti hester brenner inne. Snart oppstår flere banner, og leseren skjønner raskt at det er samme ildspåsetter og at han har et prosjekt som på en skrudd måte gå ut på å hevne ting som har skjedd i fortida.
Samtidig blir vi kjent med Karsten, en unggutt som er genierklært av klassekameratene, og følgelig holdes litt utenfor "det gode selskap". Da klassen får en ung vikarlærer, forandrer mye seg. Vikaren blir oppmerksom på Karsten, støtter ham når han havner i trøbbel, og gir mer eller mindre gode råd om hva han bør foreta seg.
Som i forrige bok: synsvinkler, perspektiv og ikke minst før og nå, endres stadig vekk. Det er ikke vanskelig å holde styr på hvem, hva, hvor- men det er altså dette elementet at man ikke vet hvem menneskene i den tidlige historien er når de dukker opp i det som foregår her og nå. Jeg ble forferdelig nysgjerrig på akkurat dette, og irriterte meg fryktelig på at jeg er en så elendig etterforsker!!
Plottet er intrikat og finurlig- og det samme kan sies om måten romanen er bygd opp. I tillegg er slutten, her som i den forrige, overbevisende og uforutsigbar.  Det aller beste jeg kan si om dette som ble et nytt bekjentskap for meg, er likevel at det fortsatt er kake igjen- flere spenningsbøer fra Damhaug lokker og venter!

Det er jo ikke slutt på ild og spenning med dette. Tidligere i år ble "Ildbarnet" av S.K. Tremayne (pseudonym) utgitt på Lydbokforlaget (og Font Forlag), og jeg mannet  kvinnet meg opp å spurte så  pent jeg kunne om å bli tilgodesett med ei aldri så lita lydfil. Det fikk jeg, og etter mye om og med og at og fram, har jeg endelig hørt den ferdig.
Rachel har vokst opp i et av fattigstrøkene i London, men nå kan det virkelig se ut til at lykka har snudd og hun har skutt gullfuglen! Etter kort tids bekjentskap har hun kasta seg ut i det, gifta seg med stjerneadvokaten David og flytta til den avsidesliggende herregården han har arva i Cornwall, helt sør i England. For å gjøre glansbildet perfekt, har hun blitt stemor til søte, sjarmerende Jamie. Eventyret utvikler seg snart til et mareritt. Den først så bedårende stesønnen blir mer og mer inneslutta, sier de merkeligeste ting og oppførselen hans er så skremmende at Rachel til slutt begynner å lure på om det er Jamie eller henne selv det holder på å rable for. For å gjøre situasjonen enda mer uutholdelig, har hun fått mistanke om at det er noe som ikke stemmer med dødsfallet til Davids første kone, den blendende vakre og dyktige Nina. Samtidig med at Rachel begynner å grave i fortida, innser David at han har gjort en gedigen tabbe ved å gifte seg med snokete Rachel, og han er villig til å gå svært langt for å beskytte sønnen mot avsløringer som kan få følger for dem begge.
Slutten er heftig og mildt sagt overraskende- om enn ikke 100% troverdig. Eller, den aller siste slutten er troverdig nok, og jeg kan til og med like den. Det er forklaringene på alle spørsmålene, mistankene og hemmelighetene jeg har litt problemer med å svelge. Dialogene er heller ikke alltid like realistiske, og tankene og handlingene til det nygifte paret skurrer mer enn en gang- men for all del: jeg har vært nygift bare en gang selv, og det er kanskje et tynt grunnlag å uttale seg på?
Beskrivelsene av miljø, omgivelser, vær og vind er gode, idéen bak boka er fiffig, og hvis man er villig til å svelge noen små kameler, er dette helt grei underholdning, av typen Oi, såpass?! Den så jeg ikke komme ;o) Dette er vel innvendinger man ofte kan ha i forhold til krim, og vil du lese en grundigere og litt mer positiv omtale, er det smart å klikke seg videre til Tine sin blogg.

**********************
Hvis dette ble i meste laget ild og død og skrekk og gru, så kan jeg glede dere med at jeg for moro skyld  googlet "Ildkvinnen", ettersom vi har både -mann og -barn i ett og samme innlegg her. Og tru det eller ei! Det finnes (eventuelt fantes....) ei bok som het "Ildkvinnen" også! 
-Og bare for å ha sagt det, i tilfelle noen skulle begynne å lure: Nei, jeg har ikke lest denne. Nei, jeg har ikke planer om å lese den. Nei, jeg trur ikke boka er å få kjøpt lenger, men tar jeg ikke fullstendig feil, selges det fortsatt bøker innen samme sjanger, med sammet type forsidebilder. Bare det i seg selv er rimelig fascinerende, spør dere meg!

2 kommentarer:

  1. Så bra samleinnlegg - her fekk du sagt mykje på ein kortfatta og effektiv måte!
    Eg har lest Damhaug-bøkene - og er enig i vurderingane dine: Mørkt, intrikat, finurleg og overraskande - slikt som ein likar når ein les psykologiske thrillerar.
    Ildbarnet har eg på vent og den skal lyttast til ved høve. Eg forstår at eg ikkje kan forventa det heilt store med denne, men du har ikkje "skremt meg vekk" frå å høyra den. Får litt Jane Eyre-assosiasjonar når eg les om handlinga, forresten. Og tenkjer det blir litt snålt i og med at dette er ei notidshistorie?

    SvarSlett
  2. Damhaugs bøker er bare kjempebra! Har lest alle krimbøkene hans!

    SvarSlett

Hva synes du? Enig? Vet ikke helt? Legg gjerne igjen en kommentar ☺