tirsdag 31. mars 2015

Påskelektyre

Beathe skrev noe om at man kanskje kunne forvente at man fikk lest mye i påsken, mange fridager osv.. Men... Her er det nemlig et stort men! Når man har fri, er det jo så mye mer enn å lese bøker man kan gjøre! Mi erfaring er i hvertfall at jeg rekker å lese mer på hverdager, enn andre dager- og man skulle kanskje tru at det i hvertfall ikke var noe forskjell all den tid man ikke jobber, men det er nok ikke sånn det fungerer. Den som ikke jobber, vil nemlig også gjøre litt ekstra ut av helger og ferier slik som påsken :o)
Før vi dro til fjells putta jeg bøker litt vilkårlig ned i sekker og bager etterhvert som dem dukka opp, og jeg hadde dermed mista oversikten over hva som ble med. Nå som det allerede har gått noen dager, innser jeg at det ble ikke akkurat for lite lesestoff!
Jeg har lest ferdig "Finne ly" av Aina Basso, og er godt i gang med "Elizabeth er borte!", den trur jeg kanskje blir fullført før hverdagen kaller igjen. Resten av bøkene er jeg stygt redd kan bli tema i et senere boka-på-vent-innlegg...
Det som kan redde lesestatistikken er lydbøkene. Jeg har nemlig funnet ut at hvis jeg bruker bare en ørepropp mens jeg går på ski, kan jeg fortsatt "høre" litt på stillheta som er så viktig når man er på fjellet- eller ute i naturen ellers! Det blir litt sånn ja takk, begge deler, bok og stillhet. I dag var det Carl Mørk, Assad og Rose som fikk bli med på topptur- hadde de bare visst! De surrer jo stort sett rundt i pannekakeflate Danmark, og fikk nok ikke med seg disse flotte timene i norske fjell. Trøsten får være at de tross alt satt en ekstra spiss på turen for min del. Jeg nærmer med svaret på den gamle mordgåta de baler med i "De grenseløse", og da har jeg to lydbøker til klare; "Vida og Miss Hazel" av Jonathan Odell, og "Alax" av Pierre Lemaitre. Hvis været og skiføret holder seg- hvilket meteorologene nærmest har lovt- rekker jeg begge disse. Skulle spådommene hva vær og føre angår derimot ikke slå til, betyr det buvær og innetid- og dermed tid til å lese litt mer papirbøker! Eller e-bøker...! Nå kom jeg på at jeg jaggu har et par av det slaget også; Linda Olssons nyeste, pluss "Mi briljante venninne" som har fått oppsiktsvekkende mye oppmerksomhet. Jeg innser at jeg slett ikke kommer gjennom alle disse i løpet av påsken, mn som nevnt: jeg får lest mer når hverdagen kommer!


Bilde fra dagens skitur. Enja forlangte at hvis jeg skulle ta med Carl, Assad og Rose, ville hun også ha med seg noen. Valget falt på en av påskekyllingene. Herre gud: med den opp-pakkinga er det bra vi går litt utafor allfarvei...

Håper alle får en strålende påske!

lørdag 28. mars 2015

Finne ly, av Aina Basso

Berre ein superkort kommentar om årets første "påskebok" som no er lest. Eg tek av meg hatten og sluttar meg til flokken av begeistra lesarar. Sjølv om eg verkeleg har prøvd, har eg ikkje klart å finna noko som helst eg kan peike på for å sei sjå her: dette held ikkje mål! mens eg dreg gjeipen nedover og rynker på nasen.
Boka er rett og slett fullkomen. Den har alt, og etter kvart som eg nærma meg slutten, tok eg meg i å tenkje på Jon Fosses Andvake-trilogi om Asle og Alida. Mykje likt både i tema, stemning, spenning og språklege kvalitetar -eg heiar på Aina Basso til Bokbloggerprisen og Fosse som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris!
Eg trur kanskje eg er den siste som har lest boka, men om det likevel skulle vera nokon der ute i den store verda som fortsatt er nyfikne, finn dykk mykje fint både på Samlaget sine nettsiderSamlaget sine nettsider, og på samlesings-sida for Bokbloggerprisen.


Finne ly
Av Aina Basso
Samlaget, 2014
252 sider
Biblioteksbok

onsdag 25. mars 2015

TO seKuNdeR fØR miRaKLet

Av Agnès Ledig

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Oversatt av Ellen Huse Foucher
Lest av Runa Eilertsen
Spilletid Ca åtte timer.
Biblioteksbok.

Denne hadde jeg nok litt for høye forventninger til. Det burde strengt tatt ringt noen bjeller, og det gjorde det kanskje også, uten at jeg tok spesielt mye hensyn til det denne gangen.

Boka handler om stakkars Julie som bor i en kommunal bolig sammen med sønnen Ludovic (Lulu), hun jobber for luselønn i kassa på et supermarked, har dårlige kollegaer (som stjeler penger fra hennes kasse) og en mannsjåvinistisk sjef som trur med å gi henne sparken, evt gir henne muligheten til å betale tilbake på andre måter han kunne like. Da det en dag dukker opp en vilt fremmed eldre herre som virkelig ser henne, blir hennes velgjører og inviterer hanne og Lulu med på tre ukers ferie, ligger det an til ja nettopp: en enkel, forutsigbar feelgood helt etter oppskrifta. Man bygger seg opp og støtter hverandre, ser på stjernene og den lille engleaktige gutten som bringer lys og lykke til alle rundt seg, før den grusomme ulykka skjer og tilværelsen raser sammen. Før de sakte men sikkert bygger seg opp igjen og finner lykken på nytt.

Ok, jeg har ikke hatt på meg de brillene som gjør meg vennlig innstilt, eller som gjør at jeg ser positivt, men jeg ble altså ikke spesielt grepet av denne historien. For meg ble det litt i meste laget, av alt i grunn. Og likevel for lite: Lite overraskelser, lite truverdig, lite engasjerende. Og enda et likevel: Det er vel det man kaller en bestselger, den er enda til prisvinner, men i dette tilfellet henger disse to elementene sammen: jeg fortsetter med fordommene mine, og er skeptisk til bokhandlerpriser: en bokhandler er kanskje mer opptatt av salg enn av kvalitet?
Noen vil kanskje innvende at jeg som ikke har barn, aldri vil kunne sette meg helt inn i hvor grusomt det er å miste ungen sin og derfor ikke blir like revet med, men da må jeg protestere! Å lese romaner er jo å leve seg inn i andre verdner og andre menneskers liv, gjøren og laden. Man må ikke nødvendigvis ha samme erfaringer eller samme ståsted som romanfigurene for å leve seg inn i ei bok. Når jeg ser over hvilke bøker jeg har gitt favorittstempel inne på bokelskere.no, er det ei salig blanding av fantasy, krim, feel-good, historiske romaner samt litt kokkelering og strikking- det er ikke mye av dette jeg kan relatere meg til i det virkelige liv.
Uansett. Mange har lest den, og det virker ikke helt som jeg er på bølgelengde med massene denne gangen. Jeg har ikke lest så himla mange bloggomtaler av denne, men Åslaug, Med bok og palett, skriver at den er gripende og følelsesladet, vakker og velskrevet. Hvis jeg tolker Tine rett, synes hun den er litt mer ujevn med klisjéer og lettvindtheter, men er likevel tydelig rørt og positivt engasjert. Og Ingun, Kleppanrova, synes boka er koselig og enkel, men ikke grensesprengende. Mest positiv av alle, er nok Astrid Terese med sine Betraktinger; hun ser alt det positive der jeg ser det kjedelige ;o)


Den som føler seg kallet, kan jo lese den for å finne ut hvem de er enig med. Boka er lettlest og tar ikke for mye tid fra andre leseprosjekter...

fredag 20. mars 2015

TRULS OVER GRØNLAND

Av Truls Svendsen og Kjartan Brügger Bjånesøy
181 sider, inklusive 
fine bilder, stortsett tatt av Sveinung Svendsen
Gyldendal, 2015


Tidligere i vinter leste jeg den nyeste boka til Svendsens turguide og reisefølge, Cecilie Skog. Den var jeg veldig fornøyd med på alle måter, og hun var nok sterkt medvirkende til at jeg hadde lyst til å lese denne boka også, og spurte forlaget om de hadde et anmeldeeksemplar til meg.
-Og nå må jeg si ifra med en gang: hadde jeg vært klar over at forlaget stempla boka som "Tidenes morsomste turbok", hadde jeg nok aldri bedt om å få denne tilsendt. Bøker som gir seg ut for å være morsomme er skjelden det. I hvertfall ikke når de til og med skal være de morsomste, eller beste, eller mest populære, eller i det hele tatt... Dessuten var jeg litt skeptisk til at dette skulle være en lettvind og hastverksprega bokutgivelse for å melke litt ekstra ut av tv-effekten... Motforestillingene og fordommene sto prektisk talt i kø. Bare så det er sagt.

Nu vel. Boka kom og forrige helg da det var nydelig sol, blå himmel og gnistrende skiføre, vekslet jeg på med å sitte ute på trappa og å ligge på sofaen, mens halsen skurra og nesa rant, jeg hosta og nøs, svetta og frøs- og syntes verden var grusomt urettferdig. For å kompensere for at jeg ikke orka å gå ut på tur sjøl, fant jeg fram boka til Truls- og det ble heldigvis ikke den nedturen jeg hadde forberedt meg på!
Jeg mener fortsatt at "Tidenes morsomste turbok" mest sannsynlig er en overdrivelse. Den er ikke spesielt morsom. Eller kanskje underbuksehumor er morsomt, og jeg er kjedelig. Likevel, og som nevnt; unge Svendsen overrasker! Dette er ikke bare ei bok om turen over Grønland, men like mye en Svendsen-biografi. En god porsjon barndom og familiebakgrunn, en dæsj yrkesliv og karriere, komiske episoder og faktisk også en god del refleksjoner. Slett ikke bare tull og fjas, altså!
Boka er overraskende godt skrevet, ryddig og fin- det siste i alle betydningene ordet kan ha når man omtaler ei bok. Ofte har sånne "reiseskildringer" overvekt av bilder, men her er til og med den delen nedtonet i forhold til hva jeg hadde forventa (fordommen er at bilder= snarvei for å få "nok" sider i boka..) Pluss for god balanse mellom tekst og bilder altå!

Konklusjon: Nok en positiv litteratur-opplevelse som jeg lett kan anbefale til andre, selvfølgelig til de turglade, men nesten like mye til de som bare vil ha litt god underholdning ;o)

torsdag 19. mars 2015

FINURLIGE SANNHETER OG FARGERIKE LØGNER

Av Sascha Arango

Lydbokforlaget/ Font, 2015
Oversatt fra tysk av Erik Johannes Krogstad
Lest av Duc Mai-The
Spilletid: 8 timer 33 minutter
Lydfil fra forlaget.


Forrige innlegg var om ei bok som gav meg dårlig samvittighet fordi jeg burde være snillere og mer oppmerksom overfor andre. 
Denne lydboka gav meg helt andre reflekser: man kan ikke stole på noen som helst, alle vil mele sin egen kake, og ingen tar fem flate for å dolke sin beste venn i ryggen hvis det gagner deres egen sak. Selv den mest tilforlatelige kan ha (eller har sannsynligvis!!) en skjult agenda.

Sannheten og andre løgner handler om Henry Hayden, en svært suksessrik forfatter full av hemmeligheter- når sant skal sies, har han bygd hele tilværelsen sin på hemmelighold og løgner! Det er ikke han, men kona som skriver bøkene han er kjent for. Han har et forhold til redaktøren sin. Han har store hull i cv´en sin, i perioder før han traff kona var han ret og slett forduftet. Han hadde en traumatisk oppvekst. Han lyver og bedrar. Fram til elskerinna forteller at hun er gravid, har han alltid klart å sno seg unna problemene, men nå ser det ut til at han ikke klarer å opprettholde fasaden lenger. En liten glipp her, et feiltrinn der- det er ikke mye som skal til før nettet begynner å rakne, og desto flere parter som er involvert i spillet, desto vanskeligere blir det å ha kontroll på sluttresulatet.

Etter å ha hørt denne, er jeg ikke det spor overraska over at den både er solgt til 25 land og at et selskap allerede har sikra seg filmrettighetene. (Tenk for et eventyr det må være for en romandebutant!! Milde måne...) Plottet er intelligent og originalt, handlinga både surrealistisk, sprudlende, spennende og ikke minst morsom, undetonen er fornøyelig finurlig. Vi får i tillegg et flott fargerikt og truverdig persongalleri, dramatiske omgivelser og en overraskende slutt. Når oppleseren i tillegg gjør en utmerket jobb (uten at jeg trur noen noengang ville mistenkt ham for noe annet!), kan ikke jeg ønske meg noe mer! Suveren, smart underholdning!!!

tirsdag 17. mars 2015

To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt

(Edit... En advarsel er på sin plass... Da jeg begynte å skrive dette innlegget, hadde jeg ikke helt klart for meg hvordan dette innlegget skulle bli. Nå som det nærmest er ferdig, ser jeg at det sklir ut etterhvert, omtalen går over til selvransakelse, og jeg oppfordrer dere derfor til heller/ i tillegg å lese omtalene jeg linker til )

For ei stund sida leste jeg bokbloggerpris-nominerte Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld".  Den gjorde så absolutt sterkt inntrykk. Den gav meg vondt i magen, jeg får fortsatt vondt i magen av å tenke på den, men likevel fikk jeg meg altså ikke til å skrive om boka. Jeg tenkte som så at det var greit nok; alle har jo hørt om den allerede, de fleste har nok til og med lest den og gjort seg opp sin egen mening. Jeg kunne skrevet et kort handlingsreferat, henvist til andre bokbloggere og gitt den mine hjertligste anbefalinger, men jeg hadde sant og si ikke noe nytt å melde, alt var allerede sagt, nok var nok.

Så leste jeg ei ny bok som også gav meg vondt i magen, som jeg fortsatt får vondt i magen av å tenke på, som jeg gir mine inderligste anbefalinger og som Rose-Marie har skrevet både fint og klokt om. Planene ble dermed justert en smule: Hegazi Høyer har blitt nevnt, og resten av innlegget skal handle om debutant som har skrevet ei bok med samme tema og tone, nemlig 
Vibeke Riiser-Larsens "Et sted skinner det".

Sigrid jobber i informasjonskranken i en butikk. Uniform og navneskilt. På genseren står det Hva kan jeg hjelpe deg med i dag? På navneskiltet står det Torill- hun skulle egentlig få sitt eget navnskilt, men synes i grunn det er greit å være en annen mens hun er på jobb, og da er Torill like bra som noe annet. Sigrid er et funn i informasjonen, hun prøver til enhver tid å vite hva de har inne, hvor de forskjellige varene ligger og hva de koster. Likevel holder hun avstand til kollegaene, og de på sin side ser litt skjevt på henne. Når Sigrid kommer hjem fra jobben, er det ingen som venter på henne. Hun spiser pose-suppe til middag, inspiserer musefellene på loftet, og går tur i skogen. Hun har ingen avtaler, ingen omgangskrets, ingen familie- bortsett fra ei tante som ringer hver fjortende dag og en far som bare ringer når det er jul eller bursdag eller noe viktig, men det er det aldri.
En dag skjer det noe nytt; hun møter Snorre, og hvis Sigrid gjør ting rett, kan det kanskje bli begynnelsen på noe nytt- kanskje til og med noe fint? Og i motsatt fall?

Som leser forstår man ganske raskt at det er noe spesielt ved Sigrid, og gradvis avdekkes hendelser og la oss kalle det omstendigheter fra barndommen som har satt sitt tydelige, skjøre preg på henne. I dag brukes vel både ord som traumatisert og omsorgsvikt i slike tilfeller. Man blir mer og mer klar over at Sigrid balanserer på en knivskarp egg, det skal så utrolig lite til før hun mister balansen, og selv om hun kanskje kan "ta seg inn igjen", er det ingen som vet hvor mange ganger et menneske klarer å reise seg igjen etter å ha blitt slått i bakken. Av for eksempel livet.
Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka. Det er helt sikkert rett som Beathe skriver i sin omtale: det finnes mange Sigrid´er der ute, og jeg tenker at jeg burde vært litt mer oppmerksom, litt hyggeligere, litt mer overbærende... Og mest av alt håper jeg likevel at jeg bare kan slippe å involvere meg, slippe å ta det vonde innover meg, fortsette å late som at alt er ok, at man er sin egen lykkes smed... Jeg skulle ønske verden var et bedre sted, jeg skulle ønske jeg var et bedre menneske, men jeg er bare en liten bokorm som lar meg rive med og som her har funnet en imponerende, innsiktsfull, overbevisende og sterk debutroman som virkelig fortjener et bredt publikum.Terningkast seks. Pluss!

tirsdag 10. mars 2015

BloD og såNN På SNø, av Jo Nesbø

Det er lenge sida jeg leste noe av Jo Nesbø. Veldig lenge sida. Til og begynne med leste jeg vel nærmest alt han skrev om Harry-gutten, men etterhvert ble han skjøvet utover sidelinja. Når jeg tenker på det nå i ettertid, trur jeg han havna i samme fella som en annen Harry, nemlig han med pottene. Det er noe med overdreven forhåndsreklame, fyrverkeri, ballonger og hysteriske tilstander som nærmest gjør meg til ekstremist på den andre enden av skalaen. Eller kanskje ikke det heller, jeg velger rett og slett ikke å forholde meg til fenomenet.
Så her ei natt skjedde det noe merkelig. (Jeg er av de menneskene som har lett for å finne på noe hvasomhelst for å slippe å gå til sengs.) Jeg hadde akkurat hørt ferdig ei anna lydbok, Divergent- de lojale, og skulle bare sjå om det hadde kommet noe nytt og spennende på Lydbokforlaget. Det er som regel noen fristelser, men jeg skulle som sagt bare snuse litt. Jeg skulle ikke kjøpe noe- og i hvertfall ikke noe som var utsatt for massiv forhåndsoppstuss. Så feil kan man ta.
Jeg hadde fått med meg mer om den nye boka enn at den ikke skulle handle om Harry. Mulig det var det som gjorde utslaget? Jeg er forsøksvis godt oppdratt, og vet at i teorien skal man ikke dømme folk
før man har blitt kjent med dem. Men jeg skulle bare snuse litt, og når sant skal sies, var det ikke Nesbø som vekket størst interesse. Jeg var mer spent på Alex av Pierre Lemaitre som har fått svært gode omtaler, men som heldigvis har fått dem etter at den er gitt ut. Det gjør meg mer vennligsinna innstilt.
Hvordan det nå var eller er, da jeg kom til tannpussen, lå mobilen på kanten av vasken mens "nedlasting pågår"-symbolet blinka. I nattens mulm og mørke var Jo, Olav, Fiskeren, Dansken, Klein, Hoffmann, Corina og diverse andre lugubre typer på vei hjem til meg med lydens hastighet. Beskjemmet gikk jeg og la meg, jeg hadde jo aldri hatt til hensikt å kjøpe noe, jeg skulle jo bare snuse litt. Nye herrebekjentskaper hadde jeg slett ikke sett for meg.

Da jeg dagen etter for skams skyld åpnet lydfila, ble jeg mildt sagt litt overraska over omfanget til dette nye bekjentskapet. Tre og en halv time opplesing- det er jo en kortroman, det! Da ble jeg litt med positiv med en gang, og da den tida var gått, og jeg hadde blitt kjent med enda en ny mann, nemlig Thorbjørn Harr som oppleser, var jeg egntlig ganske godt fornøyd. Den andre Berit har skrevet et knakande godt innlegg om boka, så jeg skal fatte meg i korthet.
Vi er tilbake til 1975, vinteren i Oslo er av de kalde slaget og Olav Johansen har blitt leiemorder kun av den grunn at han ikke duger til noe annet. Rett før jul har sjefen hans bestemt seg for å kvitte seg med kona, og det er Olav som skal ekspedere henne. Med sine personlige svakheter, klarer ikke Olav å drepe henne, og løser sjefens "problem" på sin egen måte. Det ender med forferdelse og snøballen ruller.
Det jeg liker med denne historien, er først og fremst at den er fryktelig morsom! 70-tallsnostalgi, snurrige personligheter, blodsprut, forviklinger og en overraskende slutt gjorde dette til en fonøyelig lydbokopplevelse. Anbefaler den gjerne til lesere/ lyttere som ønsker seg noe humoristisk og spennende, men som ikke krever at alt skal være genialt eller grensesprengende.

Blod på snø
Jo Nesbø
Spilletid: 3.30
Godt lest av Thorbjørn Harr
Impulskjøp...

fredag 6. mars 2015

HøsT, av Erling Pedersen

Maleri av Kai Asphaug, bok av Erling Pedersen, sko utgått av Berit. Jeg har fått meg nye nå.
Jeg har funnet, fått og lest ei nydelig lita bok av Erling Pedersen. Boka heter "Høst" og handler kort sagt om livet, døden, kjærligheten og fjellet. Alle skjønner at det er den rette boka for meg, men for å overbevise flere om at denne virkelig bør leses av flere, så skal jeg si litt mer.

Den gamle mannen har flyttet inn på gamlehjemmet, kona og de få vennene han hadde i yngre dager er borte, og han har isolert seg mer og mer fra dattera og det lille barnebarnet. Han ønsker ikke å vise fram forfallet og skrøpeligheta som preger ham nå. Han vet han har kommet til den siste holdeplassen i livet, men skulle så inderlig gjerne sett igjen ården han vokste opp på, drukket fra vannkilden ved seterveien og gått opp til Høgvarden en siste gang.
En kveld han våkner, sitter hjelpepleieren Britta ved senga hans. Han forveksler henne med ei som het Anneli, og han gir henne det navnet. Hun er en av de få som tar seg tid til å sitte ned, hører på det han har å si og hun får ham til å fortelle det ingen andre har fått vite. Hun blir den som gir ham den sælebota han ikke kan gå til i fjellet lenger.
Han pendler fram og tilbake mellom drøm og virkelighet, og gjennom drømmene og de korte dialogene med Anneli, får vi kjennskap til hvordan livet hans har vært, hendelser som satte sitt preg på han for resten av livet. Alle bærer vi vel på en viss dose sorg, savn og anger. Og frykt for at det vi angrer skal bli avslørt. At vi skal bli avslørt. Alt dette kommer fram, litt etter litt, det meste forblir usagt, men man leser alt mellom linjene.

En stillferdig og lavmælt kortroman om det essensielle i livet. Et slags skriftemål ved livets slutt. Tankevekkende og fint. Stemningsfullt og melankolsk.
En favoritt så langt i år, terningkast seks på boklskere.no. Jeg vil ikke bare anbefale boka varmt og hjertlig, jeg vil rett og slett oppfordre dere til å lese den!

Høst
av Erling Pedersen
Aschehoug, 2015
110 sider
Takk til forlaget som sendet meg leseekseplar!
Klikk her for å lese utdrag fra boka.

torsdag 5. mars 2015

BaRe eT BaRn, av Hanne Kristin Rohde

Lydbokforlaget/ Kagge, 2015
Spilletid: 8 timer, 10 minutter
Forbilledlig lest av Ingrid Vollan


Dette er forfatterens andre krimroman. Den første, Mørke hjerer, skrev jeg om i dette innlegget- og da jeg leste igjennom det før jeg satte meg ned for å skrive om denne, slo det meg at jeg egentlig sitter igjen med det samme positive inntrykket nå!

Wilma Lind er fortsatt jurist hos Oslo-politiet. Hun har fortsatt problemer på hjemmefronten, men utfordringene på jobben er enda større. Det gjelder både vanskelige saker som skal løses, og håpløse overordnede som må håndteres.

Saken som skal løses denne gangen er ikke mindre grotesk eller rystende enn den forrige. To unge afrikanske gutter, nesten bare barn, blir funnet drept. Undersøkelsene viser at de har vært utsatt for vold og overgrep før de døde, og de er så avmagret at de må ha vært på randen til å sulte ihjel. Det innkalles til pressekonferanse, barnedrapene vekker stor interesse og et stort journalistkorps møter opp, enkelte tv-stasjoner sender direkte, og da to skudd løsnes og en journalist og en fra politiet blir drept, ja, så går det også direkte ut til de tusen hjem. Drapene inne på politihuset overlates til et annet politidistrikt, mens Wilma og kollegaene konsentrerer seg om guttene.
Etterhvert finner de ut at guttene forsvant fra en intstitusjon for mindreårige, enslige asylsøkere for flere år sida. I årenes løp har flere gutter forsvunnet derfra, men det har ikke blitt gjort store anstrengelsene for å finne ut hva som skjedde med dem. Det ble antatt at de hadde rømt, dratt tilbake til hjemlandet eller blitt tatt vare på av familie. Wilma blir fryktelig opprørt av at disse forsvinningene bare har blitt henlagt- noe sånn vill naturligvis aldri blitt tolerert hvis det var etnisk norske barn som forsvant...
Dette blir en vanskelig sak. Kvinnen som skjøt et av ofrene på pressekonferansen, nekter å la seg avhøre, andre vitner har sett veldig lite, ingen kamera fanget opp hvor det andre skuddet kom fra. Guttene det hele startet med, har en eldre bror som sitter fengslet for narkotikasmugling, og han peker mot bistandsadvokaten brødrene fikk i forbindelse med asylsøknaden. Etterforskerne finner mange løse tråder, mange krysningspunkt for de etterhvert mange mulige aktørene, men fint lite av det de finner er tydelig nok til at de kan pågripe noen for menneskehandel, som de mistenker det hele dreier seg om. Det er som om det er noe glatt og sleipt som stadig glipper mellom fingrene deres.

Forfatteren beholder de tre hovedingrediensene jeg synes hun hadde gjort så bra i den første boka: en kriminalsak som skal løses samtidig som hun retter søkelyset mot (dårlig) ledelseskultur og (ansvarsløse) politikere. Krimgåtene er godt bygd opp, spenningskurven er tydelig og saken nøstes opp slik dyktige etterforskere og krimhelter skal gjøre! Dialogene  og beskrivelsene av møter mellom etterforskerne og de øvrige impliserte er veldig gode- jeg trur virkelig på det Rohde forteller! Uten å røpe for mye, får ikke saken noen god løsning, selv om gjerningsmennene blir avslørt. Jeg vet ikke om det er bra, men det er i det minste realistisk- og da er jeg vel fornøyd likevel, kanskje?  Dessuten tolker jeg slutten dithen at det må komme en oppfølger til, og kanskje det ender godt da? Kanskje alle skurkene og drittsekkene får som fortjent til slutt? Kanskje verden ikke er gjennomsyret av ondskap likevel? Det er lov å håpe...

Takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil ;o)

mandag 2. mars 2015

Et helt halvt år etter deg

Er du av dem som leste og likte JoJo Moyes´ Et helt halvt år? 
Og som fortsatt lurer på hvordan det gikk med Lou?
Da er det bare å begynne å glede seg!

søndag 1. mars 2015

Biene, av Laline Paull

En sjelden gang i blant kan man føle at man har funnet Boka. Den med stor B, og det er definitivt ikke Bibelen det er snakk om, sjøl om jeg lett kan sjå for meg at akkurat den her, i visse kretser, kan få en opphøyet om enn ikke religiøs status.

"Biene" er forfatterens debutroman, men hun har tidligere skrevet for både tv og teater.
Dette er noe så enestående som en roman hvor handlinga er lagt til en bikube, med bier som aktører. Hovedpersonen er Flora717, som klekkes ut som arbeider, mer presist renholdsarbeider. Floraene er laveste kaste, med det dårligste selvbilde. De er klumsete og uten språk, de utfører pliktene sine og forsøker ellers så godt de kan å være usynlige. Det passer Flora 717 ytterst dårlig. Hun utmerker seg, ikke bare ved at hun er større og mørkere enn de andre, i tillegg tenker hun fritt og har evnen til å snakke tydelig. Dessuten er hun sterk og modig, noe som etterhvert gir henne sjansen til å møte Hellige Mor, dronninga i kuben. Derfra går det slag i slag. Flora blir kjent med forskjellige "avdelinger" i kuben, yngelrommene, samlerne, dronene, fyrstinnene, fruktbarhetspolitiet osv. Hun ender til slutt opp som en av de dyktigste samlerne, beundret av sine egne, fryktet og avskydd av de andre kastene, ettersom det er uhørt at ei bie skal forlate den arbeidsoppgava hun er klekt til. Flora bryter de fleste reglene, men sida hun har dronningas velsignelse, er det få som tør å konfrontere henne direkte. Ikke før det oppdages larver fra egg som dronninga ikke har lagt- det er nemlig ett fullstendig ukrenkelig forbud: det er bare dronninga som får legge egg.
Bikube bak til venstre i blomsterenga
Dette er en fantastisk historie! Det er bloddryppende og grotesk, fornøyelig, morsomt og lærerikt. Hvis man prøver å menneskeliggjøre historien noe som er ganske vanlig når det gjelder romaner med dyr som aktører, blir den i tillegg et bilde på et totalitært samfunn, på diskriminering, terror, frykt, underkastelse og ikke minst viser den hvilken kraft det er i det å stå på for drømmene og lengslene sine.
Produksjon av dronninger for å kunne lage flere kuber.
Men altså... Jeg velger å lese den som et eventyr, en fantasy historie. Vi har hatt bikuber i hagen i tre-fire år nå, og føler meg dermed bortimot kompetent til å vurdere hendelsenen som bekrives, og det Flora utsettes for. Jeg har ikke funnet noe som helst å trekke for! Vi følger livet i kuben over et år, og det er ikke et godt år. Det er altfor mye dårlig vær til at samlerne får fyllt opp lagrene for vinteren, biene blir rastløse og hissige, de utsettes for angrep fra mus og veps, sykdom rammer kuben etter at samlerne har forvillet seg inn i en nysprøyta åker, yngelråte sprer seg og dronnanga viser seg å være gammel og svak. Alt dette er livaktig og troverdig beskrevet ut fra bienes synsvinkel, og ikke minst har forfatteren på en fabelaktig måte klart å vise hvordan dronene til slutt får som fortjent! Birøktere vil nok aldri slutte å forundres over at kuben holder liv i dronene slik de gjør. Det er nemlig slik at alle arbeiderne i kuben (10 000-50 000 stk) er hunner, mens dronene- hannene- (som er resultat av at dronninga har lagt ubefrukta egg!) kun har ei eneste oppgave: å befrukte dronninga, hvilket skjer kun en gang i dronningas liv. Ellers er de bare til bryderi: de er store og krever mat og stell, og arbeidsbiene trakterer dem på alle tenkelige måter, helt til sensommern når mattilgangen begynner å avta. Da setter det store droneslaget inn! De kverker hver eneste drone og kaster dem fra seg utenfor kuben! To indre og vekk med dem.
Jeg tenkte jeg skulle gi dere en smakebit fra droneslaget, men det var faktisk vanskelig å finne noe som ikke var for grotesk, så her er litt fra slutten av slaget (s 230), da den verste blodtørsten har gitt seg:

Fargemerking av dronning for senere å vite alderen.
Flora og søstrene hennes slepte drone etter drone ut i korridoren, og kuben var full av skrik og bønner og den tunge, intense lukten av blod. Hver eneste søster tok aktivt del, og hver eneste drone flyktet for livet i retning av landingsbrettet. Hanner som falt ble halt sprellende ut i det skarpe solskinnet, og derfra ble de ekspedert, ned i gresset der Myriandene krøp og spiste dem levende, eller slengt ut i luften der de en gang var herskere, men nå fløy døden i møte på blodige, forrevne vinger.


Mye positivt har blitt sagt og skrevet om denne. Først og fremst og til slutt vil jeg understreke at dette absolutt fortjener et bredt publikum! Du trenger verken å like honning eller ha greie på birøkt, selv om det kanskje kan sette en ekstra spiss på leseopplevelsen. I tillegg vil jeg framheve originaliteten, det flotte og varierte språket (tommel opp for skikkelig bra oversettelse!) og underholdningsverdien, og jeg anbefaler boka varmt og hjertlig ☺

Biene
Av Laline Paull
372 sider
Oversatt av Merete Alfsen
Takk til Oktober som velvillig sendte meg leseeksempla ;o)

Søndag er smakebitdag! Besøk Mari for flere fristelser!