onsdag 29. oktober 2014

Fra det ene til det andre osv.

Dagen i dag starta med en sen bokfrokost på verandaen. Tenk det! Helt i slutten av oktober! Normalt skulle det vært kuldegrader og vintertendenser her, menneida! Vi burde kanskje vært alvorlig bekymra, men akkurat det skyver jeg foran meg, og nyter en ekstra sommerdag ;o)

Tatt helt ut av sammenhengen på side 117 i "Nøkkelmakeren" av Gert Nygårdshaug leste jeg følgende:
... Har du hørt om en japaner som heter noe sånt som Harakiri?
Hara - harakiri, men er ikke det en slags form for selvmord? Bukspretting, ja, nikket nøkkelmakeren, denne japaneren heter naturligvis ikke Harakiri, men siden jeg aldri husker navnet hans- Hari- Karamuri, eller noe lignende... (bla-bla-bla...) ... slik sett skal vi ikke kimse av forfattere som Haramurakiri....
Jeg tok det som et tydelig tegn, så da frokosten var fortært, hadde jeg i grunnen ikke annet å gjøre enn å snøre fjellskoa, kneppe bånd på hunda, putte pluggene i øra og lange ut. Tradisjon tro her jeg flere bøker på gang, og jeg er heftig og begeistra for et nytt bekjentskap; den selvsamme Hurrameikiri/ Murakami som jeg har som lydbok på mobilen.
Fjelltur med Duc Mai-The var slett ikke feil, men på vei ned igjen måtte jeg likevel slå av for å konsentrere meg om ikke å sluble. Noen steder er det verre å gå på trynet enn ellers..
Ikke så galt at det ikke er godt for noe. For det meste fulgte vi noen dårlige skogsmaskinveier, men det øverste strekket er det bare stor, fin og urørt gammelskog- eventyrskog med alle variasjonene man kan ønske seg, mose, myr, vindfall, bergnabber, lurvgraner og dyretråkk. Dermed var jeg i rett humør og stemning til å kikke litt i enda ei ny bok, ei om eventyrskogene i Oslo-marka. Nå er ikke det akkurat en plass jeg er lommekjent, men boka er både inspirerende og interessant for treklemmere, turtravere og skogentusiaster ellers i landet også. Skog er skog, og hogstflater er hogstflater, uansett om du går i bynære strøk eller i glesbygdene andre steder.


Så som dere ser: dagene går, og jeg leser og koser meg, men det tar tid å lese ut ei bok når det her er taktikken!

søndag 26. oktober 2014

Operasjon sjølvdisiplin, av Agnes Ravatn

Samlaget, 2014
108 små sider
Biblioteksbok

Jeg tviler på om det i det hele tatt er noen som ikke har hørt om Agnes Ravatn, og jeg tviler like mye på at det er noen som leser bokblogger som ikke har fått med seg minst et par omtaler av denne sjølhjelpsboka.
Jeg leste den med ei litt resignert innstilling, jaja... jeg får vel lese den, om enn bare for å få en bekreftelse på at den er oppskrytt og på langt nær så morsom som "alle" skal ha det til.
Jeg er nemlig den ene leseren som ikke hadde sansen for fjorårets "Fugletribunalet", og som syntes "Folkelesnad" var fornøyelig, men med fordel kunne avslutta litt før- det ble etterhvert for forutsigbart.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har henvist til at fordommene mine har vist seg å være totalt ubegrunna, men jeg begynner å bli redd for at det kan bli heftende ved meg som en dårlig personlig egenskap. Jeg håper det er formildende at jeg hver gang det skjer legger meg langflat og innrømmer at jeg tok feil!? Nå ligger jeg nemlig her i støvet igjen, og har hatt noen fornøyelige timer med intensivkurs i sjøldisiplin.

Korte kapitler med konkrete råd og eksempler på hva  vi kan og bør gjøre for å få enklere hverdager, mer fritid, berde samvittighet og på toppen av det hele nå våre overornda langsiktige mål. Intet mindre! Og det fra en person som beskriver seg sjøl som en av de verste av alle når det kommer til "skal bare". Apropos: Albert Åberg var en kjent figur fra oppveksten til mange av oss, og det kan hende at det var han som påførte oss prokrastinerings-syndromet allerede da..
Ravatn er utpekt til sarkasmedronninga innen norsk litteratur, og her er hun i så måte i sitt ess. Hun langer ut slag og spark, og er ikke redd for at slagene skal treffe henne selv. Hun skriver morsomt og engasjerende på nynorsk, og har et rikt, blomstrende og fargerikt språk, med lattervekkende sammenligninger og aforismer.
Hun henviser til et arsenal av sjølhjelpslitteratur og vitenskaplige avhandlinger, og med det understreker hun bokas / kursets "faglige gyldighet". Alt hun skriver virker både selvfølgelig og overbevisende. Vi vet jo på en måte alt dette, vi mangler bare sjøldisiplin til å følge alle disse gode rådene...

Boka kan nok anbefales til de fleste, da jeg ikke kan se for meg at det er noen som faktisk har en sjøldisiplin uten et visst forbedringspotensiale, men jeg vil nok si at det er de av oss som har lest noen sjølhjelpsbøker på forhånd som vil ha størst humoristisk utbytte av å lese den ;o)
På side 94 er prokrastinering (hangen til å utsette ting) stadig et problem, og hun leter fortsatt etter løsningene:
Eg gjorde eit nytt forsøk: sette i verk ei intens jakt etter bøker som fungerte. Men det var berre dei same gamle skrullegreiene om at prokrastinering var eit resultat av mi dårlege sjølvkjensle. Men i himmelens namn, då, ropte eg tilbake, eg har då ikkje dårleg sjølvkjensle, berre dårlege vanar, elendig impilskontroll og generell manglande viljestyrke!
*************************************************************************************

Ettersom det er søndag i dag, er vi som fortstt sliter med å rive oss løs fra disse teknologiske duppedingsene som ikke gjør noe godt, bare lokker oss inn i WWW´s evige fortapelse, så heldige/ uheldige at vi kan klikke videre i Flukten fra virkeligheten, dvs inn til Mari, for å la oss friste til å lese enda flere smakebiter, kaste bort enda mere tid, få enda litt dårligere samvittighet, og ikke minst få enda en grunn til å ville forbedre sjøldisiplinene vår.

Ha en fortreffelig aften!!

torsdag 23. oktober 2014

Morfar, Hitler og jeg, av Ida Jackson

Lydbokforlaget/ Aschehoug Forlag, 2014
Lest av Runa Eilertsen
Spilletid: 8 timer, 25 minutter


For mange er Ida Jackson en kjent blogger og  samfunnsdebatant. Jeg må litt beskjemmet innrømme at jeg ikke har lagt merke til stemmen hennes før nå i det siste. Eller rettere sagt nå som hun har gitt ut boka om hvordan hun oppdaget at morfaren var en kjent, engasjert og aktiv SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nazistiske ukeavisa "Germaneren". Altså ikke en "anonym" nazist, hvis man kan bruke det begrepet som motpol.

Forfatteren var 21 år da hun i 2008 googlet en variant av sitt eget navn, og en kort og mangelfull wikipedia-artikkel om morfaren, Per Pedersen Tjøstland, dukket opp. Først trodde hun artikkelen bare var oppspinn, men etterhvert som hun begynte å grave, lete og nærmest presse familien, ble det klart at joda, morfar hadde vært nazist. Dette er med andre ord familiehemmeligheter på høyt nivå! Som hun skrev på bloggen i 2008, og gjengir i boka (eller blander jeg sammen nå, at jeg har lest det på blogen hennes, og trur det stod i boka også?)

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Aller kjenner vel til noen som havna på feil side under krigen, men hvor mange er det som kjenner til personer som etter krigen innrømmet at "joda, jeg trudde fullt og fast, innerst i hjertet og i dypet av sjelen, at det eneste riktige var å kjempe med nazistene"? Dem er det langt i mellom. Man vil jo gjerne ikke bli påmint at man tok feil, og at den feilen kanskje resulterte i død og fordervelse for både sivile og andre soldater. Man vil ikke smitte familien, omgivelsene, barn og barnebarn med skammen dette førte med seg.

I boka tar Jackson leseren med seg på grubleriene og graveriene. I og med at morfaren var journalist, forfatter og etterhvert redaktør, finnes det uvanlig mye skriftlig dokumentasjon rundt engasjementet hans. Hun gir oss historieundervisning om det som hendte før, under og etter krigen, grusomhetene som skjedde på Østfronten og hun tar oss med hjem til besteforeldrene, morens oppvekst og sin egen barndom, hvor morfaren var den snille og trygge. Hun skrev et sted at hvis hun skulle fortelle om alle de fine opplevelsene og minnene hun hadde fra barndommen, ville morfaren alltid være en del av de bildene. Hvordan kunne det da være mulig at han- av alle!-  hadde vært en så aktiv og engasjert nazist? En grusom, ond megaloman? 

Jeg har mellomfag i historie, og burde selvfølgelig kunnet en god del om andre verdenskrig og nordmenns deltakelse ved Østfronten. Etter å ha lest denne boka, har det gått opp for meg at Krigen blir mindre og mindre etterhvert som avstanden tilbake øker. WW2 har blitt et emne for de spesielt interesserte.
Dette har vært svært lærerikt på mange måter, ikke bare historiefaglig, men også psykologi-faglig. Spørsmål hun forsøker å finne svar på, er blant annet hva som var bakgrunnen for at morfaren lot seg verve, hva opplevde han og hva deltok han i mens han var ved Østfronten, hvordan var det å komme tilbake til Norge, hvordan opplevde familien krigsoppgjøret, hvordan har Per Pedersens krigsdeltakelse påvirket familien- og ikke minst: hvordan var det mulig at hun ikke hadde ant noe som helst og hvordan skal hun forholde seg til dette?
Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.

For meg er egentlig hele boka like interessant, men spesielt setter jeg stor pris på at hun deler litt av de personlige minnene hun har om morfaren, hvordan han vekket dem med å synge på tysk, hvordan de hadde noen faste sanger de sang ved spesielle anledninger- også de sangene tyske. Gode minner og episoder hun der og da ikke hadde den fjerneste anelse om at hadde røtter tilbake til nettopp morfarens deltakelse ved Østfronten.

Hvis du vil lese mer om boka og tilblivelsen av den, kan du lese "Bonusspor" på Ida Jacksons blogg, eller klikke deg inn på forlagslenkene øverst i innlegget, der er det både linker til andre omtaler og utdrag fra boka.

Terningkast 6 og en klar kandidat til bokbloggerprisen!

Brenner og bøkene intervjuer Ida Jackson:
http://www.nrk.no/kultur/litteratur/1.11982921

1000 takk til Lydbokforlaget for lydfil ;o)

tirsdag 21. oktober 2014

Solen sukker i min sko

Vips! Så hadde jeg lest en underlig liten sak. Ei novellesamling av en jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg etter litt nettsnoking har funnet ut at har vært svært så produktiv. Mannen er Terje Dragseth, boka er Solen sukker i min sko.
Den sto i bokhylla med nyheter sist jeg var på biblioteket, og det var noe med den framsida!
Så leste jeg og visste ikke helt hva jeg skulle si. Eller skrive. For noen ganger er det bare slik at ei bok kan sette seg fast, for eksempel i magen, og da blir det vanskelig å finne noen kloke og aller helst beskrivende ord.
Den ble notert som lest, men omtalen gikk det trått med. Til jeg snoka litt mer på nettet og fant opptil flere anmeldelser og omtaler, så da ble det litt kjøtt på bena, og for å legge lista lavt, skal jeg gjøre ferdig denne omtalen i løpet av en halvtime. Fra NÅ!
38 korte noveller (noen så korte at de knapt nok er tekst...) som har det til felles at de ikke har noe til felles, annet enn at hovedpersonene på en eller annen måte står foran noe skjellsettende. Jeg noterte meg:
...avmålt forventning som veksler med en (urovekkende) forutanelse om at under overflata er det noe som er forferdelig galt.
Og det mener jeg fortsatt er ganske dekkende for følelsen jeg satt igjen med, men etter å ha fått tenkt meg om er det faktisk litt morsomt også. Eller snålt- litt som hvis du drømmer og våkner og tenker: Jøss! Hva var det? Kom det fra hodet mitt? Også sovner du igjen, for å drømmer en annen snurrig drøm. Eller leser enda en rar liten Dragseth-tekst..

Maja Troberg Djuve i Dagbladet mener at boka:
...er en viktig - og paradoksalt nok gledelig - påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending. 
Hun drar det så langt som til å si at alle burde ha en utgave av denne i lomma! Ha! Det må vel være et av de beste  komplimentene en forfatter kan få?!
Merete Røsvik Granlund (som er hodet med meldingar til massene) nevner postapokalyptisk, melankolsk, undergangsstemning og flash fiction- og med det trur jeg hun tente et lys for meg! Flash fiction– glimtfiksjon – er (for meg) et nytt begrep, men utrolig dekkende i denne sammenhengen, for det er bare korte lynglimt fra forskjellige hendelser vi får. Ikke slik vi pleier med innledning- handlig-løsning/ avslutning, oftest bare beskrivelse av ei scene, og altså en antydning om at det kommer til å gå rett ad undas...
Et spennende nytt bekjentskap, og ettersom jeg fortsatt har igjen drøyt to uker av lånetida, kommer jeg til å lese litt av dette en gang til! Anbefales til lesere som er nysgjerrige på nye ting- og jeg vurderer denne til nominasjon til den prisen som det stadig skrives om på bokbloggene ;o)
Smakebit fra novella "Demon"  -en gledelig påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending?
Boka er gitt ut av CappelenDamm nå i år, og er på 156 små, luftige sider.
Der var halvtimen gått. Korreksjonslesing får bli en annen gang!

onsdag 15. oktober 2014

Gode og dårlige idéer

Den særdeles gode idéen er denne:
Bok i butikk!
Et ubrukt hjørne, en stol, ei bokhylle og folk som gjerne deler!
I hjørnet mellom en Rema-butikk og en møbelforretning på Elverum har en ildsjel fått i stand dette litt store mikrobiblioteket. Bok i butikk er bygd opp akkurat samme måten: du setter igjen bøker du har lest ferdig, bøker du ikke kommer til å lese igjen eller ikke kommer til å lese i det hele tatt -det er dessverre ikke til å unngå at man gjør noen bomkjøp. Eller man vokser fra dem. Eller man håper at noen andre vil få en eventyrlig/ spennende/ rørende/ hyggelig/ legg-til-flere-alternativ-sjøl leseopplevelse. Hvis du finner ei bok du liker i hylla, er du velkommen til å ta den med deg hjem, eller sette deg ned og lese. Personlig ville jeg nok ikke funnet lesero på en sånn plass, men slenge rompa nedpå et lite øyeblikk for å kikke nærnmere på fristelsene bør gå bra!
Jeg hadde med meg en hel bærepose fra overskuddslageret, og tok med meg et par bøker jeg har hatt lyst til å lese lenge, i tillegg til Alf Prøysens beretning om barne- og ungdomsårene sine, Det var da det og itte nå, som Åke fikk av June og Frøystein 22/10-71; ganske nøyaktig 43 år sida, og like aktuell nå som da! Nå må jeg bare bli litt flinkere til å strukturere tida mi, slik at jeg faktisk får lest dem!

Da er jeg litt mer skeptisk til om dette er en spesielt god idé:
Å reklamere med at de har mark, riktignok ikke stor, bare medium? På selvlysende gul plakat og i fet skrift? Hmmm... Litt i tvil!!! Apotket ligger kun en etasje opp, og kan helt sikkert anbefale effektive middel mot innvollsorm- og mark.
Nå skal jeg i all anstendighet legge til at jeg er veldig fornøyd med at de på Intersport hjalp meg med å få bytte et par skisko enda jeg ikke hadde kvittering. Hvis værmeldinga slår til, kan jeg få bruk for dem allerede i helga!

tirsdag 14. oktober 2014

Jeg venter på at treet skal falle

Det er noe halvt skremmende eller foruroligende med den overskrifta. Ikke bokstavelig kanskje, for går et tre i bakken, så er det oftest et planlagt og kontrollert fall. Jeg vet det, for rett utafor stuedøra brummer ei hogstmaskin. Jeg hører det knake. Med kloa griper den tak i trærne, bikker dem i bakken, skreller grenene av og slenger dem fra seg. Det var det treet. Ett mindre som kan rense lufta og gi dyr og fugler ly.
Det er slutt på at skogsarbeideren hadde med seg Blakken til skogs vinterstid og delte matpakka si med raudskjora.
Britt Karin Larsen har dikta og fortalt oss om Lina, Taneli, etterkommerne deres og samfunnet rundt dem, på Finnskogen og etterhvert ut i verden. I høst har den sjette boka kommet, "Slik treet faller" og dette skriver forlaget om boka:

Til en av de store gårdene på Finnskogen, Valkola, kommer en gårdsgutt som stjeler den aldrende Valborgs hjerte. I Amerika får Amy en venninne blant indianerne. Venninnen har en bror som hun også treffer … Nils og Elin som nå bor i Oslo drømmer om småbruket de engang skal skaffe seg, kan drømmen noen gang bli virkelig? Daniel, sønnen til Taneli og Lina, som en gang drømte om å se hjemlandet og Finnskogen igjen, blir syk om bord på Amerikabåten. Gudsdrengen venter fremdeles på at Karin med den vakre stemmen også skal komme hjem fra Amerika. 
I denne sjette romanen om folket på Finnskogen beveger historien seg opp mot andre verdenskrig, og klasseforskjellene har ikke blitt mindre. Mange av de som vokser opp på Finnskogen lever i fattigdom og det blir ikke bedre da brorparten av dem blir kommunister og derfor også ofte nektes arbeid.

Dette er ei bok jeg virkelig ser fram til å lese. Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at jeg nærmest er blodfan av denne forfatteren og denne bokserien. Hun maner fram bilder av menneskeskjebner og miljøer på en måte som er helt spesiell, og jeg har inntrykk av at enten så elsker man "konseptet", eller så får man ikke taket på det i det hele tatt. Det skal sies at jeg ikke kjenner til mange tilfeller fra den siste kategorien!

Besøker du  Beathes bokhylle i dag, kan du sjå flere bøker på vent, eller vise fram ei bok du sjøl har liggende. God fornøyelse!


lørdag 11. oktober 2014

Svøm med dem som drukner, av Lars Mytting

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Spilletid: 12 timer, 50 minutter
Lest av Axel Aubert
Lydfil fra forlaget.


Da Edvard Hirifjell var tre år gammel, døde foreldrene hans under merkelige omstendigheter i en avsperret skog i Frankrike. Gutten overlevde, men var søkk borte i fire dager, før han helt uforklarlig ble funnet utenfor et legekontor på en annen kant av landet. Edvard vokste opp temmelig isolert på en gård sammen med besteforeldrene- i hovedsak er det bestefaren som tar seg av ham. Alle fra Hirifjell blir sett litt rart på, det har med krigen å gjøre, at brødrene der valgte hver si side, at odelsgutten aldri kom hjem da den var over, det merkelige som hendte i Frankrike i 1971, at de isolerte seg fra bygda. Blant annet. Enkeltting som til sammen blir noe å snakke om, som man kanskje skjønner best, den som har sett bygdelivet (og bygdedyret) på nært hold.
Da bestefaren dør og Edvard som eneste slektning må begynne å organisere begravelsen, får han vite at det står ei kiste klar hos begravelsesbyrået i bygda. En bemerkelsesverdig flott kiste av flammebjørk, en konge verdig! Aldri har noen sett ei så for seg gjort kiste, aller minst i Saksum!
Spørsmålene hvem, hvorfor og når, utløser et ras av nye spørsmål, og det ender med at Edvard følger et spor som først fører ham til Shetland og derfra videre til stedet hvor foreldrene døde.
Temaet er slett ikke nytt: et dødsfall avslører familiehemmeligheter og fører til ei reise til ukjente steder for å lete etter svar. Likevel: jeg synes denne utmerker seg ved at den er så godt forankra i det rotnorske, og at den er så rik på fine detaljer og observasjoner, og ikke minst er forfatteren flink med ord! Han nøyer seg ikke med å fortelle historien rett fram, men har tatt seg tid til å lete fram de helt riktige ordene for å sette leseren i rett stemning. Noen vil kanskje ha innvendinger og synes det kan bli for mye av det gode, men jeg liker det veldig godt, se bare hvordan han beskriver gården og bygda hvor Edvard vokste opp:


I tillegg synes jeg boka har god konstruksjon (kan man si det om ei bok?) Det legges ut mange spørsmål og ledetråder, spor og snubletråder. Den skal ha god fantasi den som klarer å løse mysteriene før forfatteren avdekker svarene! Det er fantasifullt, oppfinnsomt, troverdig, uforutsigbart og veldig-veldig underholdende!

Nå har jeg altså hørt lydbok-utgava, lest av Axel Aubert. Han leser godt og med passe innlevelse- lydbøker skal ikke være overdramatiserte! Men. Det er et lite men her. Når det kommer til dialoger, skjer det noe rart. Gamlepresten blir en knirkete fintrønder, uten at jeg kan huske at han blir omtalt som annet enn gamlepresten, uten noe geografisk tilknytning til Trøndelag. Agnes Brown og dama på utenlandstjenesten hos opplysningen lider litt samme skjebne, mens den ungjenta han møter på Shetland blir hektisk og får litt preg av å være i overkant knapp, sur og snerpete- noe som ikke passer særlig godt til ordene og handlingene hennes. Heldigvis er består boka aller mest av Edvards tanker og observasjoner, så disse irritasjonsmomentene får ikke ødelagt lytteopplevelsen ;o)

Boka har fått mye og positiv oppmerksomhet i pressen, og jeg regner med at flere bokbloggere vil plukke den opp etterhvert. Mens jeg venter på andres reaksjoner har jeg lånt Myttings forrige bok, "Vårofferet" på biblioteket- tenk den har jeg ikke fått med meg, enda så godt jeg likte debutromanen han "Hestekrefter" utrolig godt! (Den har jeg nevnt før, men ikke skrevet en fullstendig omtale om).

Bortsett fra at bildet mangler nok ei valnøtt, illustrerer den litt leseopplevelsen jag har hatt: En gammel høvelbenk, en spesiell kniv med håndsmidd blad og et spesielt skaft, ei vingefjær fra en ørn, haledusken fra et ekorn (fant den da jeg var på tur i skogen med Pippa, og hadde lydboka på øret. Ekornet var nylig spist opp, trulig av en rovfugl). Du skjønner betydningen av de forskjellige tingene da du har lest boka ;o)

Terningkast fem hos bokelskere.no.
Anbefales til alle som liker gode fortellinger med et visst historisk innslag!

*****************************************************************
Jeg glemte jo helt å sette inn dette kartutsnittet! Jeg kan virkelig ikke annet enn tru at godeste Mytting er godt kjent i dette området ;o)
Statsallmenninga i Ringebu/ Hirkjølen og Imsdalen
Dette område er et av de områdene jeg sjøl kjenner aller best! Riktignok er det ikke noe som heter Hirifjell, men inspirasjonen er det vel ingen tvil om hvor kommer fra?
Og forresten... Når det gjelder den første boka han skrev, Hestekrefter... Det er noen episoder der som sikkert er morsomme for "vanlige" lesere, men de er rett og slett ubetalelige for de med litt lokalkunnskap! UBETALELIG!!! Fjellstyrekontoret, oppsynsmannen Sommer med den legendariske kommenteren om at "Her er det jeg som er staten!" Innertier, spikeren på hodet og fem gange tjue blank!
Igjen: heia Hirifjell!!!

torsdag 9. oktober 2014

Vi var familien Mulvaney, av Joyce Carol Oates

Pax Forlag, 2013
Utmerket oversatt av Tone Formo
533 sider
Boka var jeg superheldig som vant i en konkurranse på bloggen til Kasiopeiia.

Er det ikke underlig med disse bøkene, dere?! Det var i fjor høst jeg vant denne boka, og jeg var veldig fornøyd med å ha litt vinnerlykke ;o) Jeg fikk inntrykk av at dette var ei helt spesiell bok, og så fram til å fordype meg. Så var det den vegringa mot tjukke bøker, da... Redselen for å "kaste bort" tid på bøker som ikke innfrir forventningne øker proporsjonalt med antall sider. Ser jeg på statistikken og erfaringene fra denne leseopplevelsen, er det en fullstendig ubegrunna frykt!

Allerede fra første setning, første avsnitt, første side, setter forfatteren standarden:
Det var vi som var familien Mulvaney. Dere husker oss?
Men dere trodde kanskje at vi måtte være en større familie? Jeg har støtt på folk som trodde at vi var en hel klan. I virkeligheten var det bare seks av oss: pappa, Michael John Mulvaney senior, mamma, Corinne, brødrene mine Mike junior og Patrick, søsteren min Marianne og meg - Judd.
(...)
Lenge misunte dere oss, etterpå syntes dere synd på oss.
Lenge så dere opp til oss, etterpå tenkte dere: Fint! - de fikk som fortjent.
Man skjønner med en gang at noe alvorlig skjedde, og blir nærmest dratt med videre, lenket til fortelleren, Judd, i håndjern.
Familien syntes å ha alt. Absolutt alt en familie kan ønske seg. Det fører til både beundring og misunnelse, men etter en skjebnesvanger valentinesfest i 1976, skal alt forandre seg. (Marianne hevder hardnakket at hun ikke husker nøyaktig hva som hendte, men det konkluderes med at hun ble voldtatt.) Fra å være en respektert, sammensveiset, harmonisk, glad og sprudende familie, rives de fra hverandre av tabubelage følelser som skam, hevnlyst og anger. Ingen av dem klarer å sette ord på følelsene sine og som båter uten ror eller årer driver de hjelpeløst lenger og lenger bort fra hverandre.
"Det er sånn det er med familier noen ganger," sa Judd. "Noe går galt og ingen vet hvordan de skal rydde opp i det, og så går årene, og - ingen vet hvordan de skal rydde opp i det."
Dette går for å være forfatterens gjennombruddsroman, og hun har vært enormt produktiv: Over femti romaner i tillegg til noveller, lyrikk, barne- og ungdomsbøker, prosa, essays, drama og memoarer! Den selvbiografiske "En enkes beretninger" fra 2011, er kanskje den som har fått mest oppmerksomhet her i landet. Dette er den første av bøkene hennes jeg leser, og jeg er utrolig fascinert av måten hun klarer å skape spenning uten at det egentlig skjer så mye dramatisk (sett bort fra den ene hendelsen med Marianne). På en måte er romanen en form for dissekering: Alle små og store episoder, reaksjoner og følelser blir plukket fra hverandre og lagt under ei lupe, før enkelt-elementene pusles sammen til et helt bilde igjen. Alle de seks familiemedlemmene blir like grundig vist fram, og man får underlig nok like stor forståelse og sympati for dem alle, selv om man naturlig nok ikke vil forsvare alle handlemåtene. 

En av de absolutt mest fullkomne bøkene jeg har lest. Og det gjelder ikke bare for i år!

PS. Jeg leste et sted at Oates nevnes hvert år før Nobels Litteraturpris skal deles ut, og at det hver gang når hun ikke får den, begrunnes med at hun har skrevet for mye (og kanskje for forståelig?). Med fjorårets prisvinner i tankene, er hun sikkert ikke den mest aktuelle i år, men en verdig kandidat hadde hun definitivt vært. Så får vi bare vente en snau times tid til, før komiteen i Stockholm avslører hvem den utvalgte er ☺

Edit: Prisen gikk til franske Patrick Modiano- totalt ukjent for meg! Biblioteket her har ikke noe av ham, og i alle Hedmark fylkes bibliotek finnes kun to bøker som er oversatt til norsk (Engerdal, Konsvinger og Hamar har ett eksemplar hver): "Gater i mørke" fra 1979 og "Søndagene i august" fra 1988. Kuriøst? Noen som har lest?

tirsdag 7. oktober 2014

Debutroman på vent

Tirsdag og bøker på vent hos Beathe!
Kristin Maridals bok Love deg aldri ble jeg først nysgjerrig på etter å ha sett flere bilder på instagram, hvor alle skrøt av boka! Da jeg googlet litt, fant jeg en liten sak i avisa "Driva", ei lokalavis som sikkert er ukjent for de fleste, men som jeg husker veldig godt fra barndommen: det var lokalavisa som dekket mors hjemsted, en tynn liten sak som kom i posten noen ganger i uka, mulig det var annahver dag eller så. Jeg så på bilder og leste tegneserien. (Tenk at den finnes enda! Avisdøden er nok litt oppskrytt.)
Et nytt nettsøk, denne gangen et kartsøk med veibeskrivelser, og resultatet var temmelig overraskende: fra gården mor vokste opp, hvor jeg levde de første månedene av mitt liv og ferierte hver sommer, er det bare en snau halvtimes kjøring til Raudsand hvor historien foregår! Til tross for at jeg aldri har vært i Raudsand (eller hørt om stedet før, for den saks skyld...) føler jeg at jeg kjenner stedet :o)
Nok et eksempel på at det er tilfeldigheter som får en til å velge ei bok famfor alle andre fristende nyugivelser!

Boka handler om tre generasjoner kvinner i et mannsdominert gruvesamfunn i Romsdal, om livet og døden og om å ønske seg noe større for det som ligger i mellom- hvis jeg har tolket omtaler og presentasjoner riktig. Jeg har så vidt kikka i boka, og jeg gleder meg til å fortsette. Dialogene er på dialekt, noe jeg synes tilfører litt ekstra autensitet og nærhet. Jeg mener jeg leste et sted at dette er begynnelsen på en trilogi, om det stemmer og boka faller i smak, så er vel dette i realiteten tre bøker på vent ;o)

Den som leser få se!

mandag 6. oktober 2014

Illustrert nyttig vitenskap

Ergo: ingen grunn til å begynne med de store, vidtrekkende litteraturanalysene. Kun formidling av leseopplevelser, og forsøksvis korte handlingsreferat.

Ny mandag- ny uke- nye muligheter, også i en liten karpedam.
Grip dagen!

lørdag 4. oktober 2014

Marmor, av Toril Brekke

Lydbokforlaget/ Aschehoug Forlag, 2014
Ca ti timers spilletid
Ubeskrivelig flott lest av Ingrid Vollan
Lydfil mottatt fra forlaget

Jeg begynner å bli alvorlig nervøs. Dette kan da ikke vare? Ingenting vokser inn i himmelen? Alt har en ende? Jeg krysser fingre i håp om at de gode leseopplevelsene bare skal fortsett og fortsette...

Carla Viotti sitter på andre benk i Paulus Kirke ved Birkelunden i Oslo og det er den bemerkelsesverdige, noen ganger skremmende, bestemoren Gudny som skal begraves.
Carlas tanker vandrer naturlig nok til bestemoren, livet hun levde, ting hun hadde fortalt, ting hun hadde sett. Det hadde slett ikke vært et enkelt liv, og Carla hadde en gang blitt avkrevd et løfte om aldri å bli gravid. "Vi må stoppe arven etter dem gærne ittaljenera!" var Gudnys innstendige oppfordring til barnebarnet.
Resten er det nærmest umulig å fortelle om, ikke fordi man dermed vil avsløre for mye av handlinga, men fordi boka er fullstendig stappfull av hendelser som overlapper hverandre, påvirker hverandre, det ene fører til det andre. Historien strekker seg over flere generasjoner, persongalleriet er stort og fargerikt, personligheter kommer og forsvinner, noen difuse andre veldig nære og betydningsfulle. Alle mer eller mindre spesielle, i ordets aller videste betydning.
For å ta Gudny, som synes å være knutepunktet for alt det andre, både personene og hendelsene. Hun vokste opp under kummerlige kår på Grünerløkka, født i 1926. Forsøkte å bidra til motstandskampen under krigen, men måtte raskt flykte til Sverige. Tilbake i det frie Norge, traff hun igjen broren til ei klassevenninne, og giftet seg med ham, flyttet med ham inn i Søylehuset, inn i en velstående og respektert familie- en klassereise av de sjeldne. Man skulle tro det kunne bli begynnelsen på et godt og harmonisk liv, men det er ikke slik at man selv velger om nissen henger med på lasset eller ikke. Gudny hadde så absolutt med seg en tyngende bagasje.

Dette er ei fortelling om familehemmeligheter og stridigheter, ikke bare i en dysfunksjonell familie, men en hel dysfunksjonell familiegren. På avstand, sett utenfra, kunne de hver for seg kanskje framstå som relativt ordinære, men sammen og sett under ett... Ohh my god... Igjen: hva skal jeg velge å fortelle som kan illustrere hva jeg mener? Kanskje litt om Gudnys tvillingdøtre, Rakel og Fanny? (Fanny som ble mor til Maj, Jam og Carla) Som var helt ustyrlige allerede før de kunne gå? Som kastet maten rundt seg, som elsket å klemme livet ut av fluer for å se om det var rødt eller gult det som tøt ut? Som skremte livskiten ut av de andre elevene da de skulle begynne på skolen og hadde tatt med seg ei død skjære eller kråke og begynte å krangle og slåss om den- aller første skoledag? Som aldri skjønte de sosiale kodene, og som ikke hadde noen til å lære seg dem? Hva veier tyngst: arv eller miljø? I enkelte tilfeller er begge deler like galt.

Denne boka har fått veldig mye bra omtale, og jeg melder meg på i hyllesten! Bakgrunnshistorien  med de italienske marmor-kunstnerne er fabelaktig original, menneskeportrettene er så troverdige at det gjør skikkelig vondt, beskrivelsene fra skolene og miljøt langs Akerselva gi en historieinteressert leser frysninger. Se for deg en vegg dekket av tapet. En flik begynner å løsne, man begynner så klart å pirke, for hvem lurer vel ikke på hva som skjuler seg under? En annen tapet? Og under der igjen: Maling? Skriblerier? Gammelt markspist og morkent tømmer? Eller som en sier et sted i boka:
"Bare risp litt i fernissen, så finner du de rareste ting."

Brekke har skrevet en svært sammensatt og engasjernde slektskrønike, hjerteskjærende grusom, men i leserens etterpåkloke øyne ser man sammenhenger og forklaringer, årsak og virkning som de innvolverte der og da naturligvis var blinde for. Arv eller miljø? Gærne ittaljernere, arvelig psykisk sykdom eller traumatiserte mødre?

Les selv! Det er ikke brennsikkert at du finner et entydig svar, men du vil garantert bli slukt av historien, om ikke av galskapen :o)

May-Grete Lerum i VG ga terningkast 5
Marta Norheim i NRK var imponert
Tone (med bokmerket) falt av lasset under veis (Jeg trur kanskje det kan forklares med at hun hadde sett et bokprogram som ble tatt opp mens boka ikke var ferdigskrevet, og som derfor gir ganske mange feil signaler om det ferdig produktet. Anbefaler å vente med å se det programinnslaget til etter at dere har lest boka!)
Jeg endte op med en god sekser inne hos bokelskere.no

fredag 3. oktober 2014

Bokbloggerprisen 2013 og 2014

Jeg har en plan...


Jada, jeg vet det er litt sent å komme med oppsummering av Bokbloggerprisen 2013, men det er nå engang sånn at ikke alle klarer å følge timeplan og skjema ;o)
georgica.no/barneboeker-66
I 2013 leste jeg norske bøker- gode norske bøker til og med! Og jeg sendte inn mine nominasjoner, fulgte med på samlesing av kortlistebøkene helt til vi kom til Ruth Lillegravens "Urd". Da falt jeg av lasset, uten at jeg kan peke på noen spesiell grunn. Så kom avstemminga og jeg glemte å avgi stemme!! Det er et ordtak som sier noe sånt som at godt begynt er halvt fullendt, men det betyr ikke nødvendigvis at man kommer i mål. Ærlighet varer lengst, og det er ingen hemmelighet at Agnes Ravatn som vant prisen for fjorårets beste roman, ikke var min favoritt. Jeg er i et klart mindretall sammen med et par-tre andre som ikke likte boka overvettes godt. At Lillegraven vant i åpen klasse, har jeg ikke hatt noen mening om, ettersom jeg ikke har lest den boka, men jeg har vært sterkt tvilende til om den virkelig kunne være bedre enn Siri Pettersens første bok i serien om Ravnevingene, Odinsbarn... Jeg skulle selvfølgelig husket på den stemmegivinga, kanskje ei stemme fra meg kunne vippet vektslåla i Hirka og Siris favør? Det er intet mindre enn utilgivelig og jeg lover at jeg skal prøve å skjerpe meg! I den forbindelse har jeg lagt inn biblioteks-reservasjon av årets bok fra min ikke-favoritt fra 2013, Agnes Ravatns "Sjølvdidiplin".

Jeg har også, sent, men godt, lånt og lest "Urd" og kan konkludere med at boka er god- veldig god til og med. Spennende form, fint språk og gode setninger. Som en del andre liker jeg delene hvor Seselja står i sentrum best, det er henne jeg identifiserer meg mest med (!). Men like imponert som da jeg leste "Odinsbarn", nei, det er jeg ikke. Jeg MÅ huske nominasjon OG avstemning neste år!! Minn meg på det når den tid kommer..

Resten av bøkene på bildet er de jeg har gående nå. Litt lett blanding, mangler noe krim ser jeg, men det får bli til uka. Pluss i margen for at det er to av årets norske i stabelen, en gammel favoritt og en debutant- begge lover godt så langt, så får vi sjå om det holder til nominasjon eller ei ;o)
Jeg skal virkelig prøve å holde hele veien inn denne gangen!

PS. Opptelling inne på bokelskere.no, viser at jeg hittil har lest ca femten bøker som potensielt kan nomineres. Det er en bra start.

torsdag 2. oktober 2014

Bursdagsgaven, av Sue Monk Kidd

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Oversatt av Bente Klinge
Spilletid: 13 timer, 56 minutter (Hvorav den siste halvtimen er et lærerikt og svært interessant etterord som gjør historien enda mer fascinerende)
Lest av Hedda Munthe og Hedda Sandvig
Denne lydboka har jeg kjøpt selv.


Året er 1803, og i herskapshuset til familien Grimké i Charleston er det klappet og klart for bursdagsfeiring. Minstejenta fyller elleve år, og bursdagsgava fra foreldrene er Handful, eller Hetty som de hvite kaller henne. Det er på tide at Sahra får sin egen kammerpike, må vite. Sin egen slave, ei jente på omtrent samme alder. Sarah setter seg kraftig imot, og kan ikke forstå hvordan noen kan mene at de skal eie et annet menneske!
Slik begynner historien om Sarah og Handful. De utvikler på en måte et vennskap, men de opplagte forskjellene ligger hele tida over dem, og etterhvert glir de mer og mer fra hverandre. Sarah er helt fra barndommen i sterk oposisjon mot foreldrene, og spesielt moren som er en tyrann av verste sort. Hun dikterer og kommanderer både familien og slavene, og hun lar ikke en eneste sjanse til å demonstrere hva slags makt hun har gå fra seg. Da Saras far dør, bestemmer Sarah seg etterhvert for at det er på tide at hun kommer seg ut av morens klør, og til tross for kvalene hun har ved å forlate resten av familien, drar hun nordover. Hun får innpass hos kvekerne som er motstandere av slaveriet, og hos dem fikk hun opplærning både i religion og talekunst. Sarah og etterhvert søsteren Angelina (Nina), blir to svært viktige talskvinner, både for abolisjonistene, men også for kvinners rettigheter.

Mange husker sikkert Sue Monk Kidds roman "Bienes hemmelig liv", og jeg kjenner igjen stemmen derfra. I tillegg er det lett og få assosiasjoner til "Noen kjenner mitt navn" (Lawrence Hill) og Helbredelsen (av Jonathan Odell), bøker som også tar for seg slaveriet og avskaffelsen av dette. Det nye her, er selvfølgelig vinklinga og koblinga til Grimké-søstrenes kamp. Det er ikke først og fremst menn som fronter saken. Her er det kvinner på alle arenaer; kvinnelige slaver, kvinnelige slave-eiere, kvinnelige abolisjonister- og kvinnesaksforkjempere.
Mye av det som fortelles er selvfølgelig både rystende og grotesk, avstraffelsene slavene ble utsatt for, måten jenter (også de hvite) ble kuet, hvordan slave-eierne satte en slave til å straffe en annen mens resten av dem ble tvunget tilå se på. Umenneskelig- og riktig opprørende er det fordi mye av historien er historisk korrekt. Hvis man googler Sarah Grimké, resulterer det i "omtrent 120 000 treff", og som jeg nevnte, blir det i etterordet nøye gjort rede for hva som er reelt og hva som er fiksjon.
Nå er ikke boka bare grusom og fæl, den er også rørende, varm og humoristisk. Engasjerende.
I lydboka har de brukt to (dyktige!) innlesere for å markere at Handful og Sarah har hver sine historier å fortelle. Det fungerer veldig bra, gir ekstra liv og gjør kanskhe at historien truverdig.
Jeg likte boka veldig godt, og jeg vet at det er mange bokelskere som er opptatt av dette temaet. Jeg føler meg sikker på at de vil finne en ny favoritt her. Anbefales varmt og hjertlig!

(Du finner utdrag fra boka bak lenkene øverst i innlegget)