Rakels bok, av Sissel Værøyvik

Gyldendal, 2014
389 sider
Boka ble mi etter at jeg bytta den til meg! Jeg fikk ei bok jeg allerede hadde lest i gave ("Herre gud; den er jo helt ny!! Det er plent umulig å gi deg bøker, du har jo lest alt!!!" Det er jo en sterk overdrivelse så klart, og det skal sies at boka jeg fikk, "Kunsten å være den man er" likte jeg veldig godt, så vedkommende hadde gjort et bra valg!). Heldigvis og helt uten noen flau diskusjon fikk jeg bytta den i bokhandelen ;o)

Denne boka brukte jeg forholdsvis lang tid på å lese. Jeg syntes den begynte temmelig stivt og tørt, men Tine hadde skrevet så entusiastisk om den at jeg kunne jo ikke bare resignere, og heldigvis tok den seg veldig opp!
Dette er ei bok hvor man får to historier i en. Oppskrifta er ei vi kjenner godt fra før: det er to historier og hovedpersoner, fortid og nåtid, Ella og Rakel, og det er en sammenheng som blir avslørt til slutt. (Forbindelsen mellom dem var ikke supervanskelig å gjette seg til, men slik er det jo i grunnen ofte. Greit nok!)

Høsten 2009:
De siste årene har Ella bodd og jobbet som journalist i New York, etter at hun nærmest brøt all kontakt med foreldrene som hun bestandig hadde hatt et vanskelig og anstrengt forhold til. Plutselig ble begge foreldrene drept i ei bilulykke, og Ella er tilbake i Bergen for å ta seg av alt som følger i kjølvannet av en slik tragedie; begravelse, rydde ut av huset, selge barndomshjemmet, selge seg ut av farens firma... Midt oppe i det hele får hun vite at foreldrene har fått en leieboer, noe Ella finner veldig merkelig; de hadde jo mer enn nok penger, og slik hun kjente dem, var de ikke videre begeistret for å ha andre mennesker for tett innpå seg. Leieboeren presenterer seg som Rakel, inviterer henne inn til seg, og nærmest insisterer på at Ella skal høre henne fortelle livshistorien sin. Til og begynne med synes Ella det er lite fintfølende- på grensa til uhøflig av den fremmede gamle dama, å gjøre krav på oppmerksomheten og tida hennes når situasjonen allerede er vanskelig nok fra før. Etterhvert som Rakel forteller, blir Ella mer og mer grepet av historien, og som leser blir man også nysgjerrig på hvordan ting henger sammen, hvorfor ting ble som de ble og ikke minst: hvordan det gikk videre med henne.

Det er Rakels historie som er grunnmur, reisverk og tak, mens Ella og historien hennes, mer er som snekker'n som får materielhaugen til å framstå som et hus...!
Rakel vokste opp i Bratislava i en jødisk familie. Da krigen nærmet seg, klarte de å ordne det slik at Rakel og broren (i regi av Nansen-hjelpen) ble sendt til trygge Norge hvor de fikk bo hos en fosterfamilie/ vertsfamilie til det ble for farlig for jødene her også. Rakels store ønske er naturlig nok å gjenforenes med sin biologiske familie, men da krigen endelig er over, får hun visst at alle sammen er døde. Da justerer hun ønsket sitt litt, og det det hun da begynner å ønske seg, er å stifte familie på nytt. Livet blir slett ingen dans på roser. Hun har ingen som kan hjelpe henne fram, ingen å støtte seg til når ting floker seg til, alle vanskelige avgjørelser må hun ta på egenhånd og alle valg har konsekvenser.

Rakels barndom og oppvekst er både opprørende og trist, men det er likevel da hun forteller om livet sitt som ungdom og voksen at jeg blir ordentlig engasjert. Det er rett og slett ikke alt som fortelles fra årene i Bratislava jeg trur på! Hvor sannsynlig er det for eksempel at hun kan gjengi "kafé-diskusjoner" hun overhørte som seksåring? Hadde det bare vært at hun kunne huske at foreldrene kranglet høylytt hadde det vært greit, men hun husker veldig detaljert diskusjoner om bl.a politikk og samfunn; for meg er det "voksenprat" som unger sikkert hører, men jeg trur neppe det fester seg særlig hos dem? Da liker jeg som sagt historien til den voksne Rakel mye bedre! Til tross for alle tilfeldigheter, all urettferdighet og flaks, så trur jeg på det! Rakels liv er intet mindre enn imponerende! Og det er rett som forlaget skriver i sin presentasjon av boka: det er historien om å reise seg igjen og igjen, også da det synes helt umulig!

Til slutt litt om språket Værøyvik har kledd opp historien i. Det skal sies at jeg venner meg til det etterhvert, men jeg synes det var noe uvant høytidelig og snirklete over det! Jeg noterte noen eksempler på dette underveis:

"...min mor var enkelt antrukket..."

"Tilbudet mitt om hjelp ble raskt avslått, og jeg ble sittende i en stol like diskret elegant som husets vertinne, og se ned mot Gamlehaugen fra en annen og litt høyere vinkel enn fra mitt barndomshjem. Mitt og tante Agnetes barndomshjem."

"Jeg vedgikk at jeg hadde innsett at jeg trengte en del hjelp til praktiske ting framover."

Er dere ikke enig med meg i at dette er litt uvant? For meg gjør det at historien på en måte blir litt distansert, hvis dere skjønner hva jeg mener!

Vel, når man først kommer inn i historien, byr den på god underholdning. Og kjære folk; vi snakker om en debutant, og det er det faktisk lett å glemme! Boka er velkontstruert og spenner vidt, geografisk så vel som menneskelig. Absolutt leseverdig; klapp på skuldra for vel bestått debut!